– Det er mye bra som skjer i Buskerud …
– Ja, skulle det ikke skje bra ting i Buskerud … ?
– Jeg bor jo her og store deler av Buskerud består av landlige omgivelser og er litt skjult … så for meg er det mye overraskende her. Det er mange kunstnere jeg kjenner til som jeg har sett mye av fra før av, men da jeg så dette, tenkte jeg: «wow, visste ikke at de var fra Buskerud».
Vi besøker Drammen – byen som Herodes Falsk i musikk-underholdningsgruppa Prima Vera i sin tid kalte «et høl i bakken på E18» – men som i 30 år fra 1980 – 2011 og i regi av seks byplansjefer er omformet til en helt ny by med sterk karakter.
71 kunstnere i årets Stipendutstilling
Vi vandrer stille mellom kunstverkene, som er tverrmedial med installasjon, maleri, skulptur, glass, smykker og fotografi. Vi kaster kommentarer frem og tilbake og bygger en slags samtale. Hele 71 kunstverk i tallet. Sammen med kunstnerne Hilde Diesen, Hilde Honerud, Izabela Zolcinska og Inger Karthum, er Susanne K. Johansen plukket ut til å motta et produksjonsstipend på 20 000 kroner fra Bildende Kunstneres Hjelpefond. Spennet i utstillingen er stort, man legger merke til kurateringen, som presenterer kunstverkene i sammenheng.
Susanne K. Johansen stiller ut en uregjerlig keramikkskulptur som kanskje er drøvelen, vagina, vinden, ilden, jorden eller individet, og definitivt et objekt man ikke ser forbi – og den har ført henne hit etter lang søken mot kunsten og ett tilbakelagt år på Kunsthøgskolen i Oslo.
Har hele tiden søkt mot kunsten
På Grønland, finner du politikammeret, Union Scene og Universitetet i Sørøst-Norge langs Drammenselva og mye mer. Nå som byen har ryddet og renset, snor den seg idyllisk ut mot Oslofjorden og deretter havet. Her finner du koselige kafeer og et italiensk gelato-utsalg. Og her finner du også Buskerud Kunstsenter. Det er de som huser årets Stipendutstilling 2019.
Susanne K. Johansen stiller ut en uregjerlig keramikkskulptur som kanskje er drøvelen, vagina, vinden, ilden, jorden eller individet, og definitivt et objekt man ikke ser forbi.
– Jeg kommer fra en familie hvor kunst ikke er tilstede. Men jeg har alltid søkt mot kunsten, forteller Johansen – som synes det er rart å være intervjuobjektet – hun, som er den som alltid er nysgjerrig på andre. Fra 2009 – 2010 gikk hun på Asker Kunstfagskole. En tur innom Norges Kreative Fagskole (nå Høyskolen Kristiania) resulterte i en kunstfilm i 2011.
Lett for å gjemme meg bak et foto
Med lang fartstid i sosiale medier har hun delt mange motiver med verden. I 2013 plukket juryen i en Dagbladet-fotokonkurranse henne ut og ga hederlig omtale for ett av to bilder. Hun har hele tiden søkt mot kunsten også med fotografiet. Men for kunstneren selv er det en stor forskjell på å jobbe med fotografi og en fysisk materie som keramikk.
– Jeg har drevet mye med fotografi, og jeg har funnet ut at det for meg er en lett måte å gjemme seg bort på. Hun tenker på det å stå bak fotoet, og selv om fotoet i seg selv kan gjøre et sterkt inntrykk, behøver hun som fotograf ikke å forholde seg til motivet, mener hun.
– Men et objekt må man forholde seg til.
– Hva er drivkraften din – har du en indre peker?
– Da jeg laget denne … det skulle egentlig bli en vase, noe konkret og enkelt. Men så skjedde det som har skjedd før; jeg møtte motstand.
Da vasen nektet å være vase
– Så hva skjedde da vasen nektet å være en vase?
– Jeg er veldig ekspressiv når jeg jobber. Jeg tar også bilder underveis. Jeg tenkte «dette blir virkelig en vase». Så fortsatte jeg å bygge og bygge, og uten at jeg enset det selv sank vasen sakte men sikkert. Men jeg kunne ikke se det. Så falt den helt, og da kjente jeg på motstanden. Jeg måtte akseptere at jeg var over i en annen fase. Men fortsatt tenkte jeg at det kunne bli en vase – bare ikke en smal og enkel en. Prosessen har vært noe jeg falt inn i – det den var ment å være. Men samtidig har innspillene til meg selv vært at det fortsatt skulle bli en vase.
Menneskelig å nekte å slippe taket
– Er det en menneskelig faktor å nekte å slippe taket i noe?
– Ja. Å nekte å slippe taket og å slippe kontrollen. Men så må man bare akseptere at man ikke vet hva det skal bli.
– Hva skjer da, om du jobber under den forutsetning – at du ikke vet hva det skal bli?
– Da begynner det å skje noe – først ubevisst – men når jeg blir tankene bevisst så begynner jeg å kjenne etter i kroppen. Hva som da skjer? Jeg kjenner motstand. Og jeg blir ekspressiv. Verket består av forskjellige lag. Det første laget er alltid voldsomt for blikket – jeg klarer nesten ikke å forholde meg til det. Jeg blir veldig utålmodig. Så en fase hvor jeg skyggelegger, får en fin flyt. Det er en veldig langdryg prosess å jobbe med leire, så jeg må jobbe med motstand og flyt. Det er sånn den kom til, sier hun.
Menneskekroppen, forfall og vekst
For kunstneren selv symboliserer skulpturen menneskekroppen og hvordan vi fungerer kroppslig, som for eksempel forfall og vekst.
– Jeg har lært at når du brekker beinet vokser det seg enda sterkere i bruddet. Så der dette verket har sprekt opp, er der det er styrket – der det holdes oppe.
I prosessen var Susanne K. Johansen opphengt i å mestre glassur og tenkte at hun hadde hele verden foran seg. Det ble eksperimentert i massevis.
– Men det endte med å strippe det ned til aske. Som er hentet fra bål i skogen. Jeg tenker at det er et riktig valg. At det er meg.
Stipendutstilling 2019 står i Buskerud Kunstsenter frem til 04.08.2018