Er steinen dekket av mose? Kan ikke være mose, så perfekt … I neste øyeblikk må du google stein, strikke, ostøya …
Pakker inn stein
Den energifulle kunstneren i Bærum har utviklet et spesielt blikk for stein. Og slår man seg inn på en spesiell kunsterisk vei, får man uten tvil spesielle tendenser. Stein. Lise Wulff gikk for eksempel og så på en stein i Hemsedal i mange år, etter at hun hadde vært med på en utstilling i Bærum Kunstforening med tittelen «Levende landskap» i 2008. Der kledde hun på steiner for første gang.
En stein i Hemsedal
Wulff fikk et samarbeide med kommunen i Hemsedal og kledde den store steinen under skiheisen i lysegrønt garn. Den hun hadde sett seg ut. En stor del av poenget med kunsten hennes er at folk skal kunne støte på kunsten ute i naturen, og ikke måtte oppsøke et galleri for å se den.
– Å møte kunst i uvante omgivelser kan sette tanker i sving, sier hun.
En stein på Ostøya
Du, i båt i sundet ut mot Oslofjorden, googler, finner og svinger kanskje inn mot stranden. Dette fenomenet må tas nøyere i øyesyn. Nettopp hva kunstneren ønsker seg:
– De som ser steinen i naturen kan dra inntil og studere verket, og for andre er ikke kunsten for påtrengende. Mye av det jeg gjør er miljørelatert, sier Wulff, som har søkt Bærum kommune om midler for å dekke materialkonstnader.
Hekler på steiner
«Wowen Stone» er et prosjekt som kunstneren har jobbet med lenge. Det begynte med at hun kledde inn mye mindre steiner, sånne man klarer å løfte selv. I 2017 heklet hun et trekk til en stein i garn på Gladhøpiggen 2469 meter over havet. Men bare i noen timer, fordi man ikke har lov til å etterlate seg noe i naturreservatet.
– Å møte kunst i uvante omgivelser kan sette tanker i sving. Lise Wulff
– Nå står alle fritt til å tolke verk som de vil, sier Wulff, – men tanken bak verkene er blant annet hvordan vi har heklet og strikket til barna våre gjennom generasjoner for å holde dem varme, og at vi må gi den samme omtanken til naturen – for fremtidige generasjoner, sier hun.
Knytter fortid og fremtid sammen
På denne måten knytter kunstneren fortid og fremtid sammen, slik hun lot folk knytte seg til hverandre i en installasjon i Svelvik sommeren ’17, uavhengig av alder, kjønn eller bakgrunn. Wulff åpner også for andre tolkninger av den innpakkede steinen:
– Man kan jo også oppleve at steinen er fanget i et nett, og det synes jeg også er representativt for hvordan vi behandler naturen, sier hun. – For vi bruker jo naturen akkurat som det passer oss. Men jeg velger å ha en positiv vinkling, det er så mye negativt rundt miljø. Man kan jo bare gi opp og bli demotivert!
Mose på stein – eller garn
Kanskje er det nettopp det at steinen ikke gjør noe prangende ut av seg som også gir den oppmerksomhet. I dette tilfellet er fargen tilnærmet den varmgule fargen som tørket mose også kan få på store steiner. Den er intens på sitt spesielle vis.
– De som ser steinen i naturen kan dra inntil og studere verket, og for andre er ikke kunsten for påtrengende.
Er du av den nysgjerrige typen og vasser i land på sydenden av Ostøya og ser steinen på nært hold, blir du mest sannsynlig imponert. Særlig om du kan noe om håndarbeid. For her er tråder trukket i imponerende hekleteknikk.
Kunst som klimamål
Kunstprosjektet har møtt medbør fra Bærum kommune, der kunstneren har søkt midler for å få dekke materialkostnader. Kultursjef Berit Inger Øen har innvilget og mener kunst er viktig for å nå klimamål.
– Det er spennende å bruke kunst som virkemiddel for å få ut budskapet om at vi må ta vare på naturen. Det kan bidra til bevisstgjøring og skape refleksjon om de klimautfordringene vi står overfor i dag, sier hun til Budstikka. Og dermed er en politisk debatt startet i Bærum.
Kunsten disses av Frp
For medbør hos kultursjefen betyr motbør hos blant annet Frp-politiker Truls Bergersen. Han virker gretten og mener Wulffs «kreative påfunn» ikke fortjener verken oppmerksomhet eller midler. Han lurer sågar på hvor «grensen mellom kunst og normalt håndarbeid går» og mener kunstprosjektet er en provokasjon og at annen kunst heller bør omtales i avisen.
Lise Wulff slår tilbake i et innlegg i den samme avisen. Hun forteller PLNTY at det tok henne fem dager å kle steinen, og at hun i løpet av de fem dagene plukket plast som fløt opp på stranden. Garnet hun bruker er kortreist norsk ull, og dessuten har hun rodd frem og tilbake til installasjonen.
Samler plast under arbeidet
– I et par dager så blåste det veldig og det var helt nye ting som kom flytende, ganske sikkert ting som bare hadde blåst over bord i båter, alt fra 10-litersbøtter til en ganske ny fotball … men folk må passe på. Dette er plast som blir liggende i viker, og nå får vi mye av den plasten til Norge også, som de opplever i andre land.
I 2013 deltok Lise Wulff i den offisielle Munch-kavalkaden «Munch 150» med kunstprosjektet «The Scream from Nature», et økokunstprosjekt som hadde til hensikt å øke bevisstheten rundt mennesker og natur. Der brukte hun «Skrik» som inspirasjon til å engasjere i mange land, og med flere materialer – gjerne plast.
I september 2017 gjorde hun et kunstprosjekt i samarbeid med Hurtigruta der passasjerer hjalp til å rense strender og plukket plast som deretter ble hengt på et fiskehjell i økokunstprosjektet «Hesje». Dette, i møte med nordlyset. Prosjektet ble støttet av Miljødirektoratet.
Kunst som vekker oppmerksomhet
Lise Wulff har en lang liste av utstillinger bak seg, blant annet en gruppeutstilling, Lost Garden at the Henie Onstad Kunstsenter, Ahoj på Kampa Museum i Praha, Elements ved ArtEco Gallery i London og Izložba ved Treci Gallery, Beograd. Sin siste soloutstilling May the Future be a Friendly Place ble vist i prosjektrommet i Bærum Kunstforening i 2018.
Så er tiden inne. Du vasser ut til båten, tilfreds med å ha studert hekleteknikken nærmere, et nitidig arbeid oppstått av uro for naturen, omsatt til kunst for å vekke oppmerksomhet.