«O» – om å kjøpe en performance

Å være museum i Norge handler mye om å fornye seg. Det sier stortingsmeldingen «Fremtidas museum» noe om. Stavanger museum ligger langt foran på det innovative feltet når de har kjøpt noe ingen andre noen gang har kjøpt: «O» – en perfomance.

Det er tid for fornyelse i museums-Norge. Og det å tenke rundt museets muligheter. Men avdelingsdirektør ved Stavanger museum, Hanne Beate Ueland innrømmer at det ikke var bare enkelt å kjøpe inn Marianne Heiers performative verk «O». For hvordan kjøper man egentlig inn et verk som har et veldig sentralt element i seg, nemlig levende mennesker som opptrer? 

Ønsket verk for å komplementere Kitty Kielland

– Det hele begynte her på museet. Vi tok kontakt med Marianne med henblikk på et verk som skulle stå parallelt med den store Kitty Kielland-utstillingen vi laget sommeren 2018. På det tidspunktet hadde vi ikke noe innkjøp i tankene, men vi ønsket å invitere en kunstner til å lage et verk som kunne reflektere tematikken i Kiellands malerier i nåtidig kontekst. Vi valgte Marianne Heier på bakgrunn av tidligere verker hun har gjort, forteller Ueland.

En av de tingene man må tenke på er hva man må gjøre når man ønsker å vise verket senere.

Å velge å kjøpe inn et performativt verk er i seg selv et ambisiøst prosjekt. Men når museenes mandat i samfunnet er å være formidlere av kunst, institusjoner som samler og tar vare på kunst, for siden å kunne formidle til nå- og etterkommende slekter, en gjenspeiling av det samfunnet museene er en del av – som det står i stortingsmeldingen om museenes samfunnsrolle – har Stavanger museum unektelig tatt sitt mandat på alvor. 

Et innovativt innkjøp

Stavanger museum har byttet ut penselstrøk og lerret med noe av nåtidens mest aktuelle kunst, og fulgt egne innkjøpskriterier ved å hente det i regionen. 

– Her måtte man blant annet ha med dansere som skulle kobles inn. Det ble et veldig interessant arbeid. Etterhvert syntes vi at dette verket kunne være fint å innlemme i samlingen.

– Men levende mennesker – dette er ikke et maleri man henger på veggen. Hvordan kjøper man inn et performativt verk?

– Det er et relevant spørsmål, sier hun. – Det finnes mange museer som ikke kjøper inn performative arbeider. Det skal sies at dette ikke er en ren performance, for det er også en installasjon, en lydfil og et filmatisk verk. Marianne Heier er rund i kantene med hensyn til hvordan vi får presentere verket i ettertid. Så hvis vi vil, kan vi for eksempel bare vise filmen som er laget etter at det performative verket ble vist her – men som også inkluderer scener fra landskapet på Jæren og har en større referanseramme. Men det vi måtte gjøre når det gjelder performance-verket var å se nærmere på de juridiske forholdene. 

Hva om man vil vise verket senere, i et annet land?

Hanne Beate Uleand og hennes team har rådført seg med Statens Museum for Kunst i København. De har jobbet aktivt med et prosjekt hvor de ønsker å også kunne kjøpe inn og dokumentere performative arbeider. I forbindelse med det har de jobbet frem endel retningslinjer for hva man må tenke på når man gjør det. 

– En av de tingene man må tenke på er hva man må gjøre når man ønsker å vise verket senere, forklarer hun. Hun gir eks og eksemplifiserer: – Vi kjøper et verk, innlemmer det i samlingen. Så ønsker vi å kunne bruke det i forskjellige sammenhenger – enten i egne utstillingssammenhenger eller i forbindelse med utlån. Og hva skjer da, når vi skal vise dette igjen, hvilke krav stiller kunstneren til en aktuell performance, kan den for eksempel vises i et annet land, på et annet språk? Eller hva skjer når kunstneren er død?

Har skapt et erfaringsgrunnlag 

I følge Ueland syntes kunstner Marianne Heier det var relativt spesielt å bli spurt om akkurat dette. Derfor berømmer hun danske Statens Museum for Kunst for gode retningslinjer. Avdelingsdirektøren tenker at dette kan bidra til å øke bevisstheten i kunstmuseer rundt om i Norge, fordi innkjøpet kan skape et erfaringsgrunnlag for lignende innkjøp. 

Vi har i lang tid hatt performative kunstuttrykk i Norge. Det er kunstuttrykk som beveger seg innen musikk, eller ren performance som har utviklet seg.

– Man tenker jo at et verk som kommer inn i en museumssamling skal være der for evig og alltid. Og slik er det jo gjerne når det er en ting. Men hva så når det er et verk som kunstneren selv er involvert i? Slike spørsmål måtte vi stille, presiserer hun – og vi måtte få kunstneren til å skrive ganske detaljerte og grundige beskrivelser rundt dette – i forhold til en mulighet for å gjenskape verket etter hennes død, eller i forhold til å vise verket i andre sammenhenger 

Kjøper inn verket som ide

– Følger det med flere performancer enn den første når dere kjøper inn verket?

– Vi kjøper inn verket som ide, som et verk hun allerede har skapt. Når vi kjøper det, kjøper vi også rettighetene til å vise performancen igjen. Men i øyeblikket vi skal gjøre det, må vi gå inn og lønne de som skal involveres i det. Vi har jo for eksempel ikke kjøpt rettighetene til at fem dansere skal komme til Stavanger og opptre. Så det må jo planlegges. Og det må finnes økonomi til å realisere det. Men vi har kjøpt rettighetene til verket. Digitale filer følger med, samt noen pelskåper som ble brukt i performancen. De er nå i en installasjon, slik performance-verket også kan vises.

Norge ligger foran i verdenssammenheng

– Hvordan tenker du, med dette innkjøpet, at kunstformen «performance» utvikler seg i Norge?

– Vi har i lang tid hatt performative kunstuttrykk i Norge. Det er kunstuttrykk som beveger seg innen musikk, eller ren performance som har utviklet seg internasjonalt siden 60-tallet og tidligere. 

Avdelingsdirektør Hanne Beate Ueland peker på at Norge er i en unik posisjon. Norske kunstnere har muligheter til å få stipender eller økonomiske tilskudd for å kunne jobbe med kunsten sin. Dette er uvanlig andre steder i verden. Derfor er det en av grunnene til hun tror at for eksempel at performance som kunstuttrykk ligger et stykke foran i verdenssammenheng.

Close