Kunstsamlerens lidenskap sparker deg i leggen

«Å samle kunst er en lidenskap. Samleren finner et kunstverk, forelsker seg i det, og klarer ikke å gi slipp på det. Denne prosessen gjentar seg igjen og igjen.» Utstillingen Private Passion på Astrup Fearnley Museet viser hva en av verdens anerkjente kunstsamlere, Hans Rasmus Astrup, har falt for i det siste – og er en måte å lese verden på.

Da Astrup Fearnley Museet stilte ut en av verdens dyreste samtidskunstnere Jeff Koons – du vet, han som gjenskapte Michael Jackson og apen Bubbles i porselen – i fjor høst, fikk han spørsmål fra pressen om hvordan han forestilte seg at kunsten hans skulle nå ut til folket … når ingen har råd til å kjøpe den? Til det svarte Koons pragmatisk at det ikke er så viktig å eie kunsten – men å oppsøke den, komme i dialog med den. Da kunne eieren – gjerne et museum – ta seg av den og vedlikeholde den. Så poserte han og flørtet seg vei inn i fotografens linse.

Installasjonen i rosa er av Katja Novitskova (1984), Estland. Verket heter Storm Time Approximation. Bak til venstre verket Double Heads Composition on Abstrakt Field av George Condo (1957). Til høyre, norske Ida Ekblad (1989) – verket heter Track ( Gloo-mee Stil-uh m ) fra 2015.

Rom for ulik smak og orientering

Jeff og 49 andre er nevnt i boka «50 contemporary artists you should know about», en slags hurtig-guide til samtidskunsten. Den eneste skandinaven som er nevnt er danske Olafur Eliasson. Men du finner Tracy Emin på lista, som er innkjøpt for å smykke Oslo med en statue i Bjørvika. Og andre aktuelle kunstnere, som allerede er innkjøpt i den aktuelle samlingen til museet på bryggekanten.

– Samlingen består av et bredt utvalg fra hele verden. Det er ingen lineær kunsthistorisk fortelling som foregår i samlingen.

I tidsskriftet Formuesforvaltning mener skribent Geir Dagfinn Hauge i en kortfattet artikkel at det er bred kunstinteresse i Norge, men liten enighet om hvem som er de mest interessante, spennende eller viktige kunstnere. «Slik det skal være», han mener at kunsten skal ha rom for ulik smak og orientering. Men straks kunst blir et investeringsobjekt, må kriterier følges. Ett av dem er at de kjøpes inn av samlere og museer. 

Smelter alt i vår verden slik som attributtene her? Olje på lerret, Xu Zhen (1977) med verket Data Movement (unnamed2) fra 2016.

Lidenskap for 150 verk

Ifølge Astrup Fearnley Museets direktør, Gunnar B. Kvaran, er utstillingen Private Passion et utvalg av omlag 150 verk som er blitt innkjøpt over de siste tre-fire årene. Altså representerer de kunsten i nåtidens verdensbilde, slik museet ser det i dag.

– Samlingen består av et bredt utvalg fra hele verden. Det er ingen lineær kunsthistorisk fortelling som foregår i samlingen, forteller han og understreker at den har et fragmentert oversikt over samtidskunstnere de siste 30-40 årene. 

Kinesisk grep om Afrika? Madein Company står bak denne figuren “Play-1” fra 2011.

Behøver ikke eie kunst

Kanskje har pop art-kunstneren Jeff Koons rett. Det kan være mulig å bli en kunstkjenner uten å eie noe som helst. Kanskje bor du trangt og har ikke plass til kunst. Kanskje den kan gi deg en følelse av verdens nyhetsbilde?

Da er det mye fint å se på nett. Her finner du Saatchi Art som formidler mange av kunstens nykommere fra hele verden, du kan laste ned appen Artland, et dansk prosjekt der du kan oppdage og kjøpe kunst. I det nye norske prosjektet Atelier Open kan du gjøre nøyaktig det samme.

Om den tradisjonelle kunstutstillingen gjøre noe for deg? Gi et følelsesoppsving? Et sjokk? Hakeslepp? Skal du bli forundret eller irritert? Se verden på en ny måte? Du kan rynke på pannen over noe du ikke forstår eller bli provosert over det samme. Du kan slippe deg selv løs, se forbi fasitsvaret, la det stå til. 

Et svart Amerika i aske. Kunstneren Zhang Huan (1965) er symbolsk når han maler med aske på lin “American Flag No 9” fra 2010.

Skritt mot Afrika og Asia

Denne utstillingen: Vi velger oss ordet Passion i headingen: altså Lidenskap. Hva er det som får oss litt opp på tærne? Er det variasjonen av kunstnere fra hele verden? Eller at samlingen tar skritt mot mer ukjente Afrika og Asia? Får vi følelsen av en verden i endring? Fortsatt hegner samlingen om amerikanerne, men har blant annet sluppet inn en ung estlender, en tysker, en brasilianer. 

Det Benin-baserte Romuald Hazoumés tre verker Cocotamba fra 2017, Nettoyeur og La trompe fra 2018 har til felles, er at de alle er utformet fra gamle plastkanner til som noe som minner om afrikanske masker og symboler. Så enkelt. Plast. Børste. Tre. Søppel. Kunsten snakker hvis du lar den. Og videre:

Et Afrika i plastkanner. Romuald Hazoumé (1962) fra Benin fremstiller «ansikter» som kan minne om tradisjonelle  masker og afrikanske figurer av gamle plastkanner. Her, «La Troumpe» fra 2018 i plast.

Silikon, jern, bonullsfyll, hampsnører, pels, fjær, skjell. Vi er fortsatt i Afrika når en kvinne henger fra taket, bundet opp på en pervertert måte, lik den japanske kunstneren og fotografen Nobuyoshi Araki har gjort det i boken som Erling Kagge har skrevet, «Kusten å samle kunst». Vi aner ritualer vi ikke orker å tenke på men som vi konfronteres med. På hodet, en fest av et hodeplagg av røde fjær. Verket «Play-1» fra 2011 er signert kinesiske Madein Company.

Det er ikke sikkert at du umiddelbart får oversikt over Matias Fladbakkens «Fiat box 9» fra 2011, pappeske med print, teip, markeringstusj og blekk.

Kanskje ikke umiddelbar oversikt

Men det er ikke sikkert at du umiddelbart får oversikt over Matias Fladbakkens «Fiat box 9» fra 2011, pappeske med print, teip, markeringstusj og blekk. Eller at pølsene rundt ankelen i fotografiet til Torbjørn Rødland «Bathroom Capture» 2010–2015 er innlysende. Men du kan la deg imponere av at fotoet er et kromogen print på Kodak Endura papir. Det er helt ok å ikke bli imponert over alt du ser. Du kan dra på smilebåndet av Elmgreen & Dragsets «He (Gold)» fra 2012 som er en mannlig motpol til Den lille havfrue. Sterke inntrykk. Men når vet du om alt dette er noe å samle på?

Vel, det at den lidenskapelige kunstsamleren Hans Rasmus Astrup står på Art News’ liste og rangeres som en av verdens 200 viktigste samlere, kan være et kvalitetsstempel og inspirasjon til å finne dialog med verkene, som tidvis kan overvelde med sin aktualitet eller bare ren overfladiskhet. 

Får nesten lyst til å slikke på det: Johanne Hestvold (1988) “IIAO” fra 2014 i polyuretan og kobberrør. Deretter Gedi Sibony (1973) fra USA med verket “Untitled” fra 2014 og danske Sergej Jensen (1973), sydd, pengesekker med et utitulert verk fra 2014.

Inviterer viktige norske kunstnere

Astrup inviterer også viktige norske kunstnere inn i samlingen, som Marianne Heske, Per Inge Bjørlo, Ida Ekblad, Elmgreen & Dragset, Matias Faldbakken, Johanne Hestvold, Kjell Erik Killi Olsen, Bjarne Melgaard (selv om han står oppført som australiener i verkslisten), Torbjørn Rødland og Fredrik Værslev, som boka over med verdens 50 aktuelle samtidskunstnere har utelatt å nevne. 

Så til slutt skal det kanskje svares på det aller viktigste spørsmålet: hva gjør samtidskunsten for deg i denne utstillingen? 

Den sparker deg i leggen. Og gir deg det nye verdensbildet.

 

Utstillingen står frem til 18. august

Close