Da Astrup Fearnley Museet stilte ut en av verdens dyreste samtidskunstnere Jeff Koons – du vet, han som gjenskapte Michael Jackson og apen Bubbles i porselen – høsten 2018, fikk han spørsmål fra pressen om hvordan han forestilte seg at kunsten hans skulle nå ut til folket … når ingen har råd til å kjøpe den? Til det svarte Koons pragmatisk at det ikke er så viktig å eie kunsten – men å oppsøke den, komme i dialog med den. Da kunne eieren – gjerne et museum – ta seg av den og vedlikeholde den. Så gjorde han seg til og boret blikket inn i NTB-fotografens linse.
Rom for ulik smak og orientering
Jeff og 49 andre er nevnt i boka «50 contemporary artists you should know about», en slags hurtig-guide til samtidskunsten. Den eneste skandinaven som er nevnt er danske Olafur Eliasson. Men du finner Tracy Emin på lista, som også er innkjøpt for å smykke Oslo med en statue i Bjørvika. Og andre kunstnere, som allerede er innkjøpt i den aktuelle samlingen til museet på bryggekanten.
– Samlingen består av et bredt utvalg fra hele verden. Det er ingen lineær kunsthistorisk fortelling som foregår i samlingen.
I tidsskriftet Formuesforvaltning mener skribent Geir Dagfinn Hauge i en kortfattet artikkel at det er bred kunstinteresse i Norge, men liten enighet om hvem som er de mest interessante, spennende eller viktige kunstnere. Må man være enig? Men «slik det skal være», han mener dog at kunsten skal ha rom for ulik smak og orientering. Men straks kunst blir et investeringsobjekt, må kriterier følges. Ett av dem er at de kjøpes inn av samlere og museer.
Lidenskap for 150 verk
Ifølge Astrup Fearnley Museets tidligere direktør, Gunnar B. Kvaran, er utstillingen Private Passion (juni 2019) et utvalg av omlag 150 verk som er blitt innkjøpt over de siste tre-fire årene. Altså representerer de kunsten i nåtidens verdensbilde, slik museet ser det i dag.
– Samlingen består av et bredt utvalg fra hele verden. Det er ingen lineær kunsthistorisk fortelling som foregår i samlingen, forteller han og understreker at den har et fragmentert oversikt over samtidskunstnere de siste 30-40 årene.
Behøver ikke eie kunst
Kanskje har pop art-kunstneren og provokatøren Jeff Koons rett. Det kan være mulig å bli en kunstkjenner uten å eie noe som helst. Kanskje bor du trangt og har ikke plass til kunst. Og på museum kan den kanskje gi deg en følelse av verdens nyhetsbilde?
Det er også mye fint å se på nett. Her finner du Saatchi Art som formidler mange av kunstens nykommere fra hele verden, du kan laste ned appen Artland, et dansk prosjekt der du kan oppdage og kjøpe kunst. I det nye norske prosjektet Atelier Open kan du gjøre nøyaktig det samme.
Om den tradisjonelle kunstutstillingen gjøre noe for deg? Gir et følelsesoppsving? Et sjokk? Hakeslepp? Skal du bli forundret eller irritert? Se verden på en ny måte? Du kan rynke på pannen over noe du ikke forstår eller bli provosert over det samme. Du kan slippe deg selv løs. Men fasitsvaret får du aldri, se forbi det, råder ekspertene.
Skritt mot Afrika og Asia
Om de siste kunstinnkjøpene viser Kvaran vei, og fra ordet passion i headingen leses lidenskap. Hva er det som får oss litt opp på tærne når vi kjenner på inntrykkene fra en kunstutstilling, hva er viktig ved et kunstkjøp? Er det variasjonen av kunstnere fra hele verden? Eller at samlingen tar skritt mot mer ukjente Afrika og Asia? Får vi følelsen av en verden i endring? Fortsatt hegner samlingen om amerikanerne, men har blant annet sluppet inn en ung estlender, en tysker, en brasilianer.
Det Benin-baserte Romuald Hazoumés tre verker Cocotamba fra 2017, Nettoyeur og La trompe fra 2018 har til felles, er at de alle er utformet fra gamle plastkanner til som noe som minner om afrikanske masker og symboler. Så enkelt. Plast. Børste. Tre. Søppel. Kunsten snakker hvis du lar den. Og videre:
Silikon, jern, bomullsfyll, hampsnører, pels, fjær, skjell. Vi er fortsatt i Afrika når en kvinne henger fra taket, bundet opp på en pervertert måte, lik den japanske kunstneren og fotografen Nobuyoshi Araki har gjort det Erling Kagges bok «Kusten å samle kunst». Vi blir eksponert for seksuelle ritualer og konfronteres. På hodet, feststemt hodeplagg av røde fjær. Verket «Play-1» fra 2011 er signert kinesiske Madein Company.
Kanskje ikke umiddelbar oversikt
Men det er ikke sikkert at du umiddelbart får oversikt over Matias Fladbakkens «Fiat box 9» fra 2011, pappeske med print, teip, markeringstusj og blekk. Eller at pølsene rundt ankelen i fotografiet til Torbjørn Rødland «Bathroom Capture» 2010–2015 er innlysende. Men du kan la deg imponere av at fotoet er et kromogen print på Kodak Endura papir. Det er helt ok å ikke bli imponert over alt du ser. Du behøver ikke ta noe av det innover deg. Eller du kan dra på smilebåndet av Elmgreen & Dragsets «He (Gold)» fra 2012 som er en mannlig motpol til Den lille havfrue. Sterke inntrykk. Men når vet du om alt dette er noe å samle på?
Vel, det at den lidenskapelige kunstsamleren Hans Rasmus Astrup står på Art News’ liste og rangeres som en av verdens 200 viktigste samlere, kan være et kvalitetsstempel og inspirasjon til å finne dialog med verkene som tidvis kan overvelde med sin aktualitet eller bare rene overfladiskhet.
Inviterer viktige norske kunstnere
Astrup inviterer også viktige norske kunstnere inn i samlingen, som Marianne Heske, Per Inge Bjørlo, Ida Ekblad, Elmgreen & Dragset, Matias Faldbakken, Johanne Hestvold, Kjell Erik Killi Olsen, Bjarne Melgaard (selv om han står oppført som australiener i verkslisten), Torbjørn Rødland og Fredrik Værslev, som boka over med verdens 50 aktuelle samtidskunstnere har utelatt å nevne.
Så til slutt lurer du antakelig fortsatt på det aller viktigste spørsmålet: hva gjør samtidskunsten for deg?
Den sparker deg i leggen. Og gir deg det nyeste verdensbildet.