Kunstnere går gjerne beina av seg for å skaffe midler og steder å stille ut. I Tromsø kan publikum gå beina av seg for å se kunst. Og blant armbåndsur og perlekjeder skal kunsten i stedet være butikkens fineste gull.
– Ha ha! Du kan begynne der du vil! Kurator og kunstsosiolog Kristin Josefine Solstad ved Kunstsentralen Nord har lenge snakket om prosjektet kunstløype. Hun har snakket om kunst versus livskvalitet, kunstens rolle som kunnskaps- og dokumentasjonsformidler og til slutt fortalt at kunstnerne i Tromsø, nå endelig skal markere seg.
Ingen retning er feil
I anledning byens 225 års jubileum blir nemlig kommersielle utstillingsvinduer transformert til små gallerier. For å få til dette har Solstad, hele våren, jobbet i en sprengfart, men nå ler hun bare.
– Du trenger ikke kart! Du kan starte der du vil. Og slutte der du vil.
Dette er med andre ord ingen løype med piler og nummer og noe som heter feil eller riktig retning. Kan skjønne satsningen må tangere innholdet. Kunsten skal være fri. Det samme gjelder publikum.
Bursdagsbyen Tromsø
De 11 kunstnerne som representeres i Kunstløypa er på en eller annen måte knyttet til byen. Solstad presiserer:
– De er alle kunstnere som bor og virker her. Bare to bilder er helt eksplisitt knyttet opp til Tromsø by. Likevel mener Solstad at vi lett kan gjennomskue den geografiske tilknytningen.
– Samfunnet investerer et absolutt minimum på kunstnerne, mener kustsosiolog Kristin Josefine Solstad, og synes vi glemmer hvilken verdi kunstnerne legger igjen.
– Destinasjonen avslører kunsten, sier kunstsosiologen som har lagt vekt på å ikke legge vekt på noe. Kunstløypa er dermed ikke kurert etter et spesifikt tema. Heller ikke etter alder. Kategorier som ungdomskunst, kvinnekunst, mannskunst er for denne kuratoren totalt overflødige. For bør ikke kunsten snarere være et globalt kommunikasjonsmedium?
Heller ikke mener hun kunsten og kunstnerne må operere for seg selv, men må inkluderes som en del, ja en nødvendig del av, resten av samfunnet.
Kunst og kapital
På begynnelsen av 2000-tallet ble det å implisere kunst i forretninger og næringsliv kalt «nye strømninger». I tidskriftet Magma, medlemstidsskrift for økonomi og ledelse i interesseorganisasjonen Econa, spurte Dr. Phil fra Universitetet i Oslo, Anne-Britt Gran, også førsteamanuensis på Handelshøyskolen BI, følgende spørsmål:
– Hvorfor kunst og kapital nå? Artikkelens grunntone kan leses som om Gran mener forholdet, kunst og kapital, hele tiden er i ubalanse. At næringslivet har mer nytte av kunsten enn omvendt. Allerede i første setning poengterer Gran at det først og fremst ligger bedriftsøkonomiske motiver bak næringslivets økende interesse for kunst og kultur. Videre står det at motivene er forankret i bedriftens behov for å bli mer samfunnsmessig legitim, mer innovativ og ikke minst mer tiltalende for kunder og ansatte. Kunsten blir her, i følge Gran, et middel for å markere seg som annerledes og mer tiltalende enn sine konkurrenter.
Det heldige samfunnet
Kunstnerne anses med andre ord som morsomme klovner som gjør forretningslivet mer festlig. For kunstnernes del er situasjonen grav alvorlig. Skal vi tro Solstad, som har jobbet i feltet i 20 år, har næringslivet i løpet av de siste 10 årene endret holdning. Situasjonen har nå bedret seg. Likevel, i følge kuratoren, virker det som en gjengs holdning at kunstnerne må føle seg heldige hvis de får sjansen til å vise fram verkene sine.
Heldige? Solstad ønsker å snu på det. Kunstnerne har ofte mer enn fire år utdannelse, materialbruk, flere timer legges ned for å montere utstillinger, og dette til sammen gir stor sett større utgifter enn inntekter. De som er heldige i dette henseende er derfor ikke kunstnerne. Men samfunnet.
Menneskerettigheter i praksis
I dag er det dessuten få kunstnere som er «heldige». Tvert i mot er utstillingsarenaene blitt færre. Kristin Josefine Solstad synes å kunne spore en innsnevring i kunstnernes muligheter. I alle fall har levekårene for kunstnerne ikke på noen måte blitt bedre. Hun setter dette opp mot Verdenserklæringen om menneskerettighetene artikkel 27. 1: Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige fremgang og dens goder.
Solstad spør seg:
– Hvilke tiltak settes til verks for at dette i praksis er mulig?
Kunstnere er pliktig til å levere
Svaret er i følge henne selv svært dystert. Jovisst finnes stipender og støtteordninger som kunstnerne kan søke, og knyttet til slike gaver må kunstnerne vise sin besøkelsestid, holde avtalen og er pliktig til å levere, men på en annen side er det kunstnere der ute som ikke får noe som helst. De bare gir.
– Samfunnet investerer et absolutt minimum på kunstnerne, mener Solstad, og synes vi glemmer hvilken verdi kunstnerne legger igjen, hvordan de tvinger oss til å tenke annerledes, se nye perspektiv, gir oss ny kunnskap – ja sterkere livskvalitet.
Kunst er også gull
I Storgata 58 rydder gullsmed Elin Wintervold bort smykker og klokker. Her skal gjøres plass til et maleri i stedet.
Om tiltaket på et eller annet vis gagner eget salg, det er hun jammen ikke sikker på, men ser heller ikke bort i fra at oppmerksomheten prosjektet kan skape, kan tilføre en viss merdverdi til både kunstnerne og butikkene. Når et gjelder publikumseffekten er hun ikke i tvil:
– Å ja, det vil uten tvil gi en merverdi til dem! Elin forteller om etableringen i 1984, og at butikken siden den tid har bestrebet seg på design, kvalitet og håndverk fra øverste hylle. I år er butikken 35 år, og Wintervold er fortsatt opptatt av å være tidsriktig og fremoverlent, men samtidig ha fortiden med seg.
Tromsø sentrum, arena for lokal kunst
– Som en engasjert, lokal aktør i sentrum av Tromsø føles det riktig og naturlig å være arena for lokal kunst, sier Wintervold og legger til at butikken alltid har vært opptatt av samhandlingen mellom næringsliv, kunst og kultur.
– Dette er en viktig del av vår kjernevirksomhet, sier hun og legger armbåndsur og perlekjeder pent tilbake i velurkledde skuffer og skap. Fram til 24. juni skal kunsten i stedet være butikkens fineste gull.