For Jan Walaker er musikk et uttrykk som er det sterkeste man kan oppleve og han tror han han mange med seg når han opplever det.
– Å høre god musikk er sterk kunst, du kommer ikke unna det, sier han.

Den smaleste festivalen i landet
LEX er kanskje den smaleste festivalen vi har funnet på årets kalender så langt. Ikke langt fra hovedstaden, i sommerparadiset Larvik, kommer storslagne internasjonale artister med menneskelig ferniss innen noveiv og pønk for å feire årets lyseste døgn, 21., 22. og 23. juni.
Norske Siucidal Ninja Monekys (dannet i 2014) og Human Inferno, tagger seg selv som «blackened noise» og «blackened punk». Fra Hovden tar det tre og en halv time til bøkeskogens hjemland og fra Kristiansand, tidligere Quartfestivalens hjemby, er det bare to og en halv times reisevei. Ingen tid for en klokke eller de som fordyper seg i et eksperimentelt lydbilde.
– Jeg har jo forsøkt meg med utstillinger og den type aktiviteter i Larvik og det har vært hyggelig og bra, sier Jan Walaker. Han tidlig interessert i glamrock og fikk David Bowie som forbilde.
– Jeg merker at det er ordentlig publikumsinteresse for musikk. Og jeg har oppdaget at folk i nærliggende byer er interesserte. Får man interessante artister, kommer folk fra mange steder, sier han.

Lydia Lunch, den egentlige Patti Smith
– Hvilke artister kommer på eksperimentell musikkfestival?
– Hovedartist er Lydia Lunch og Big Sexy Noice.
Walaker forklarer at Lydia Lunch er sentral i noveiv-scenen (No Wave). Noveiv plasserte seg spøkefullt mellom den kommersielle nyveiv-musikken og pønken, sent på 70-tallet i New York. De mente den var full av klisjeer. Til tross for at noveiv var en kortlivet avantgardistisk musikksjanger – basert på atonalitet, støy og og dissonans – ble den toneangivende for uavhengig film, mote og kunst. Stilen er pinlig direkte og konfronterende. Og Lydia Lunch holder ikke tilbake.
– Det kommer ikke til å bli flere konserter med dem etter dette, og det har fått endel oppmerksomhet. Dette er siste sjanse – ever – til å se dem, advarer Walaker stort. – Lydia Lunch er en veldig interessant og tøff dame. Hun kom til New York som 16-åring og startet flere band. Det sies i musikk-kretser om henne at hun er den egentlige Patti Smith. I motsetning til Patti Smith, som er ganske streit, er Lydia Lunch en rocker – og har jobbet med store musikere som Nick Cave og Suicide.

Ikoniske Mick Rock stiller ut
Festivalen LEX skal i stor grad foregå på kulturhuset Bølgen i Larvik, og Walaker ser frem:
– Det er to scener der. Sanden scene blir hovedscene og så gjør vi noe på Blåboksen, som er helt ypperlig for en viss type musikk.
Mick Rock er den den ikoniske fotografen som har portrettert musikere som Debbie Harris, Freddy Mercury, David Bowie og mange fler. Det sies om ham at «han skjøt 70-tallet». Festivalen åpner med en utstilling av Rock, som også er spesielt aktuell fordi han har skutt årets Gucci-kampanje. De kan du kan blant annet se i det internasjonale Daze Digital.

Helt unike fremføringer
– Musikk er forbundet med identitet. Vi snakker for eksempel i dag om at Bergen er musikkhovedstaden i Norge. Hva er din kommentar til det?
– Skal man absolutt finne hovedsteder? Jeg tror det arrangeres veldig mange konserter i Oslo i løpet av en uke. Men det skjer veldig mye bra i Bergen. Jeg tror det har noe å gjøre med at Bergen ligger nær England og at den alltid også har vært en kulturby på en annen måte enn Oslo har vært.

– Flere av bandene på programmet er ukjente for flere. No No Now, for eksempel. Kan du si litt om dem?
– Ja, det gjør jeg gjerne, for det er mitt band. Det er dannet sammen med Andrej Nebb fra DePress. Fordi DePress har hatt mye å gjøre, har andre musikere blitt med her. Men vi har spilt på Hærverk og Revolver i Oslo. Musikken blir til der og da, det er kanskje det som fenger folk.
Felles for festivalprogrammet, er det eksperimentelle, at nuet spiller en stor rolle.
– Ingen av disse artistene eller bandene reiser rundt og leverer den samme pakka i Porsgrunn, Skien, Kragerø og Tronheim, drikker øl og tar selfies. Jeg vil noe mer!

Eksperimentet er å eksperimentere
– Hva er Larvik Experimental Music Festival?
– Når man hører ordet «eksperimentell», tenker man ofte på pling, plong og Arne Nordheims ånd. Men jeg tenker at dersom det er manéren innenfor eksperimentell musikk så er man ute og kjøre. Da blir ikke det et eksperiment lenger, da lager man noe som forventes. Det er mer eksperimentelt å sette sjangere opp mot hverandre og få folk som vanligvis spiller fire låter til å spille én låt som er fire ganger så lang. Det finnes mange måter å eksperimentere på.
Kunst avler kunst og en festival
Selv har Jan Walaker lang fartstid i grenselandet mellom musikk, mote og kunst. I ti år produserte han og ga ut magasinet Hot Rod mens han bodde i Oslo, som omhandlet foto og grafisk design. Walaker jobbet med musikkindustrien i mange år og leverte grafisk design til cover, plakater, logoer og så videre. Det kombinerte han med å være kunstfotograf med flere separatustillinger og Høstutstillingen på samvittigheten.
Hvis du ikke tåler musikk som pønk eller noveiv, må du ikke komme. Men nær sommeren, nær vannet og i fereiparadiset Larvik kan Sankt Hans-helgen kan fort by på en smal musikk- og kunst opplevelse du ikke visste at du trengte.