Gustav Vigelands portretter var hugd i stein. Feires med selfier. - PLNTY | kulturmagasinet

Gustav Vigelands portretter var hugd i stein. Feires med selfier.

Gustav Vigeland. Frognerparken. 1,5 millioner mennesker besøker parken med de nakne menneskene hvert år. 200 skulpturer. I år fyller kunstneren 150 år og feires med selfier. Noe kunstneren også skapte – bare i stein. Et vellykket resultat var veien til suksess. 

På samme måte som gode selfier i dag kan sende deg som en katapult gjennom sfæren, åpne dører og bane vei til både deltakelse på TV, jobbintervju og nye venner, kunne 1900-tallets byster i stein eller bronse gjøre samme nytten. Ulempen var bare at det tok litt lengre tid. 

Men var det egentlig en ulempe? Gustav Vigeland (1869 – 1943), en av Norges mest kjente kunstnere, visste å utnytte situasjonen. Under det nitidige arbeidet så han muligheten for å knytte nye bekjentskaper, utvide kontaktnettet og skaffe seg nyttige forretningsforbindelser. Menneskene han portretterte var ingen hvem som helst. Det kostet penger å være sin egen modell. Disse personene satt inne med midler for flere prosjekter og nyttige brikker i det som skulle bli Vigelands byggverk. 

Selfie: Vigelandparken oppfordrer publikum til å ta selfie ved skulpturene og herme dem. Her poserer Rikke Margrethe Johansen.

En kjendis i lomma

Klikk, sier det i smarttelefonen og selfien er på vandring i det øyeblikket den legges ut i sosiale medier. For Gustav Vigeland kunne det ta to uker fra modellen kom første gang, til den sto klar en måned senere. 

Selfie II: Gustav Vigeland brukte sjeldent seg selv som modell, men her har han latt seg fotografere. Foto: Vigeland-museet.

Portrettbysten av Knut Hamsun, som ble utført i 1904, tok det tre uker å utføre. I løpet av perioden satt Hamsun på Vigelands atelier 14 ganger og til sammen i 19 timer. Å få en statue ferdig, tok selvsagt lengre tid. Portettstatuen av Henrik Wergeland skal Vigeland ha jobbet med i tre måneder. Ble modellen fornøyd, ble kunstnerens gode rykte spredt. 

For Gustav Vigeland kunne det ta fra to uker til en måned fra modellen kom første gang, til bysten sto klar.

Dette var, da som nå, den beste reklame og slik fikk Vigeland både Gunnar Heiberg, Edvard Grieg, Jonas Lie og Fritjof Nansen på sin mettrittliste. I tillegg lagde han monumenter over Rikard Nordraak, Henrik Wergeland og Camilla Collett. Under portretteringen kom Vigeland naturlig nok tett på disse innflytelsesrike personene. Han hadde også makten til å forme modellen i sitt bilde. Kanskje måtte modellen sitte stille, ikke prate, men Vigeland hadde ordet, en egen evne til å overtale. 

Slik hanket han også inn nye oppdrag og kunne styrke sin økonomiske posisjon. Som 50-åring hadde han kanskje glemt at svennebrevet en gang i tiden hadde fått navnet «sult».  

Gustav Vigeland (1869 – 1943), en av Norges mest kjente kunstnere, visste å utnytte situasjonen. Under det nitidige arbeidet så han muligheten for å knytte nye bekjentskaper, utvide kontaktnettet og skaffe seg nyttige forretningsforbindelser. Her Camilla Collett. Foto: Vigeland-Museet.

Seieren er vår

Det er lang vei fra statuen «Sult» til statuen «Løpende mann». Den siste er muligens det monumentet i Vigelandsparken som de fleste besøkende stanser ved og ønsker å ligne. Og kanskje er det ikke så rart. Når du står i denne posisjonen påvirkes hormonbalansen, du åpner hjerte- og halschakra, balansere seksualchakra og styrker aura. 

Bedre enn som så kan de vel nesten ikke bli? Så stiller vi oss opp, retter på selfiestanga eller ber en forbipasserende ta bilde. Klikk. Ikke bare ett bilde knipses, men et dusin. 

Det er lang vei fra statuen «Sult» til statuen «Løpende mann». Den siste er muligens det monumentet i Vigelandparken som de fleste besøkende stanser ved og ønsker å ligne.

Beskyldt for masseproduksjon

Også dette ble Vigeland i sin tid beskyldt for. Masseproduksjon. Årsaken var overgangen fra realistisk formspråk til mer stilisert  og monumental stil. Dessuten var han raskt. Det burde liksom ikke gå an å produsere så mye på så kort tid. I alle fall ikke i et materiale som stein, men som Ingrid Vold Bjørkamo skriver i Jubileumshefte for kunstneren: 

– Stiliseringen av formen som vi finner hos Vigeland var en tendens i tiden. Å plukke bort detaljer og kjennetegn ved menneskene gjorde kunstneren menneskene allmenne, de kunne like gjerne forestille deg og meg. Igjenkjenningens kraft er som kjent sterk og slik snakket han ikke lenger bare til de rike, men til folket. 

Stilisert suksess: – Stiliseringen av formen som vi finner hos Vigeland var en tendens i tiden. Å plukke bort detaljer og kjennetegn ved menneskene gjorde kunstneren menneskene allmenne, de kunne like gjerne forestille deg og meg.

Vigeland og folket

På lik linje ønsker arrangørene av Vigelands 150 års-jubileum også snakke med folk flest. Vigelands-museet jobber med å stimulere til ny forskning på Vigelands liv og kunst. 

Her luftes hunden, her luftes tankene, hit kommer kjærestepar for å date eller slå opp.

I forbindelse med jubileet utlyste man derfor to skrivestipender. Ingvild Hammervoll vant med sitt engasjement rundt Vigelands tilknytning til den franske modernitetens skulptur, et felt som så langt var lite belyst. Og Susanne Grina Lange kunne lansere en internett-idé der hun ønsket å aktivere parkens publikum ved å etterligne en eller flere av parkens skulpturer, ta bilde og dele. Jubileumskomiteen tok ideen enda et hakk videre da de produserte sokler for å ta selfier på jubileumsdagen 22. juni. Her ble publikum lokket til å posere. 

Fus: Fontenen er parkens eldste skulptur, ble avduket i 1947 og var et bestillingsverk fra Oslo kommune. Kunstneren varte ja, men under en betingelse – at han også fikk æren av å lage parkens port.

Vigelandsparken, en kunstpark

Jarle Strømodden, museumsleder ved Vigelandsparken, er glad for all aktivitet i parken og snakker vi snørike vintre, kan han til og med skryte av oppkjørte skiløyper. Han ser seg likevel nød til å minne om at dette er en kunstpark. Skulpturene skal ikke klatres på, ikke henges i, helst ikke røres.

Jarle Strømmodden er direktør ved Vigeland_Museet.
Alle bruker kunstparken: Museumsleder Jarle Strømodden sier at det er like mange unge som voksne og gamle som bruker området. Her luftes hunden, her luftes tankene, hit kommer kjærestepar for å date eller slå opp. Her arrangeres romantiske pikniker eller familiesammenkomster. Foto: Marte Østmoe.

– Granitt skal ikke brukes til rigg, presiserer Strømodden og er personlig ikke noe i mot sporten parcour, men den må foregå et annet sted. Skatere bes også ta brettet under armen når de vandrer her. På en annen side mener Strømodden at det er like mange unge som voksne og gamle som bruker området. Her luftes hunden, her luftes tankene, hit kommer kjærestepar for å date eller slå opp. Her arrangeres romantiske pikniker eller familiesammenkomster. Det er lagt til rette for kubespill og lek med frisbee, det er også lov å dyppe varme føtter i det kalde vannet i fontenen. 

Skulle han lage en fontene, ville han også lage en port. Og med en gedigen smijernsport, hadde Vigeland åpnet for et prosjekt han knapt nok selv kjente dimensjonene av. Porter ble det flere av. Her fra parkens «bakside».

Vannet i «fontenen» ble slått på i 1947

For den heter bare «fontenen». Bestemt form entall. Alle store byer hadde jo en fontene. Kunne ikke også Vigeland lage en slik? Avtalen med Oslo kommune ble signert i 1908. Først i 1947 ble vannet slått på. 

På samme vis som kunstneren hadde latt det ene portrettoppdraget vise vei til det neste, benyttet han igjen anledningen til å selge inn et nytt arbeid. Skulle han lage en fontene, ville han også lage en port. Og med en gedigen smijernsport, hadde Vigeland åpnet for et prosjekt han knapt nok selv kjente dimensjonene av. Oslo kommune hadde ganske riktig gitt startskuddet, men var langt fra de eneste som ønsker å investere i Vigeland. 

Den første skulpturen i det som i dag er Norges største skulpturpark var «fontenen». Men først måtte alle skulpturene tegnes, deretter lages i leire, gips og så til sist i bronse eller granitt. Foto: Vigeland-Museet.

– Finansieringen kom også fra privatpersoner, forteller Jarle Strømodden. Kong Håkon den 7. ga 25 000 kroner og en svensk investor Ernest Thiel, skal ha donert hele 50 000 kroner til videre satsning. 

I gjenkjennelsens styrke: I Vigelandsparken har verkene ingen navn, gir ingen føringer for hva du skal tenke og personene kan være hvem som helst. Deg og meg.

En av Norges største attraksjoner

Dette er hva vi i sommer kan oppleve som markeringen av 150 års Vigelands virke. Mer enn 200 skulpturer og 600 figurer. Parken er en av Norges største attraksjoner og hvert år kommer det 1,5 millioner mennesker hit. And the winner is? Vigeland selv så klart, slik han klatret fra «sult» til byster, til skulpturer til fontener og helt opp til et monumentalt parkanlegg. Dernest kommer publikum på en god andre plass, vinneropplevelsen kan hermes på en sokkel og hasjtagges.

Close