– Ved å bruke billedvev som medium til å kommentere verdenspolitikken, evnet Hannah Ryggen å både overraske og gjøre seg bemerket, sier kurator av Hannah Ryggen Triennale 2019, ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Solveig Lønmo.
Kuratoren tenker seg til Paris i 1937 og kan forestille seg arrangørenes reaksjon. Her forventer man et verk som bygger på vevens tradisjoner, ufarlig, men budskapet er sterkt og politisk. Lønmo kan fortelle at arrangørene sensurerte deler av verket. Ved å brette teppet dobbelt, skjulte de Mussolini-avbildningen for publikum.
Ufarlig kvinnehåndverk?
Innen kunsten er det et kjent trekk å bryte med forventninger og bygge kontraster mellom form og innhold. Likevel er det mye som tyder på at effekten er større ved såkalt kvinnehåndverk. Kvinnesaksforeningens historiker Elisabeth Lønnå mener likevel at Ryggen ikke kan kalles feminist. Selve ordet fantes simpelthen ikke på den tiden.
– Men kvinnesakskvinne, kan vi kanskje kalle henne, mener Lønnå. – Ryggen var en stor fredsforkjemper og politisk meget radikal!
Pekte på ondskapen i verden
Når Ryggen peker på ondskapen i verden, viser figurene på bildene hennes stort sett menn, men dette overrasker ikke historikeren.
– Men blir fremstilt som negative krefter, ja til og med Gerhardsen. Når fredsmotivene veves, møter vi kvinner da de representerer fred og beskyttelse av barn, sier hun.
Siden kvinnen i Hannah Ryggens tid nettopp ble knyttet opp mot hjem, omsorg og ømhet, forutsatte man at også kunsten snakket dette noe uskyldige, skjøre språket.
I så måte var kvinnekunst ufarlig. Når et verk viste noe ganske annet, ble effekten desto større.
Når renningen er en lunte
Hannah Ryggen var en av de første kunstnerne om virkelig utnyttet sprengstoffet i vevens renninger. Hun omdefinerte veven fra å være et dekorativt medium, ofte laget for private, hjemlige miljøer, til å bli et middel for offentlig ytring og skarp samfunnskommentar.
Solveig Lønmo viser til vår tids tekstilkunstner Lise Bjørne Linnert.
– I hennes verk finner vi også en beslektet måte å bryte forventninger på, sier Lønmo og peker spesielt på prosjektet Desconocida/Unknown/Ukjent. Her benyttes broderi til en kollektiv protest mot vold mot kvinner. Navnene til drepte kvinner i den meksikanske byen Juárez er her brodert av til nå 5000 personer rundt omkring i verden.
Stikker med vevepinnen
Uredd og satirisk portretterte Hannah Ryggen portretterte statsledere og diktatorer. Og i perioden 1930- til 60-tallet var dette hennes mandat.
– Fra, det vindfulle, lille stedet ytterst i Trondheimsfjorden, reagerte hun umiddelbart på verdenshendelser, forteller Solveig Lønmo og sammenligner Ryggens vevnål med nyhetene på nettet. Men på Ryggens tid og med hennes kunstneriske medium, gikk det bare ekstremt mye saktere.
Reagerte på nazistenes fremvekst
Kunstnerens foruroligende verk Drømmedød (1936), en reaksjon mot nazismens fremvekst, skal det ha tatt 6 måneder å skape. I tillegg både spant og farget Ryggen tråden hun vevde med, men var likevel raskt ute, og svært forutseende.
– Hun vevde alltid parallelt med det som skjedde, ikke trygt i etterkant, konkluderer Lønmo og legger til at Ryggen ikke bare la vekt på de store, opprivende hendelsene i samfunnet. Hun var også opptatt av de nære ting, men også her stakk hun med vevepinnen.
Hannah Ryggen var en kommentator i samfunnet og pekte ofte på ondskapens fenomen.
Makt og avmakt, hjemme og ute
– Kunst som tema behøver imidlertid ikke være store verdenshendelser for at et verk skal være politisk, sier Solveig Lønmo. Hun siterer Marit Paasches bok om Hannah Ryggen «En fri», som kom ut i 2016. Kunst som berører de grunnleggende sidene ved menneskenes tilværelse er politisk, «ganske enkelt fordi de sier noe om premissene for hvordan vi lever eller har levd».
For Ryggen studerte også hendelser, stemninger og maktstrukturer på mikronivå. Verket Mors hjerte (1947) er et motiv inspirert av personlige erfaringer.
Hyller kjærligheten
I følge Solveig Lønmo er dette en fortelling om nære familiebånd, kjærlighet – og smerten og bekymringen som er en naturlig følge av det å ha noen kjær. I sitt største verk, Vi lever på en stjerne (1958), hyller hun kjærligheten, både mennesker imellom og til kloden vi lever på.
Her lot hun kritikken ligge til fordel for et positivt budskap. Billedteppet var en bestilling som ble laget for Regjeringsbygningen i Oslo og Ryggen forestilte seg politikerne som hver morgen passere bildet, ville bli minnet på hva de har å ta vare på i verden.
Livets nerve flettes
– Det er paradoksalt at en ideologi som står så i motsetning til hele Hannah Ryggens tankesett er årsaken til at verket ble skadet 22. juli 2011.
Vi lever på en stjerne vil likevel kunne stå som et eksempel på at kunstneren ikke kun var opprørt, sint og revolusjonær. Hun hadde også håp. I et brev til venninnen Else Christie Kielland, forfattet i 1939, skrev hun så vakkert:
«Se hur ett lite kryp en blomst et blad hänger sammen med det hela og fyller sin tilværelse. Där är ingen lidelse. Jevnt og enkelt lykkelig liv. Det har begynt å spire ett lite grönt håp i mitt hjärta. Jeg vaktar om det.»
For visst var hun radikal, samfunnsengasjert, en sann aktivist og fredsforkjemper. Men hun så også gleden i de små ting. Solveig Lønmo reflekter rundt tiden Ryggen levde i:
– Tenk, så var det altså mulig å legge merke til det lille krypet og vokste om troen på lykke selv om andre verdenskrig nylig hadde startet og utspilte seg med grusomheter. Hannah Ryggen så altså ikke bare mørkt og dystert på det, men hele livets kompleksitet. Det gode slukes ikke av det onde. Begge deler flettes inn i livets vev.