– Vi føler at vi er superheldige som har truffet hverandre i kunsten.
Bjørnar Aaslunds atelier fungerer som møteplass og før utstillingen som skal foregå på Norsk Skogmuseum på Elverum den 15. juni, er alt samlet her. I atelieret er vi omringet av illusjonen om natur, og en pågående bevegelse. Utstillingen står frem til 28. juli.
– Spesielt når man bor «utaskjærs» og er usikker og lurer og alt det der, fortsetter han. Møtet med skulptør Beate Juell er ikke nytt og har modnet over tid.
Humrende selvtillit
– Vi har kjent hverandre i mange år, sier han, – og sett hva vi har gjort hver for oss, og så har vi – egentlig og uten planlegging – formet oss på hver vår kant. Deretter har vi møttes og sett på tingene som vi lager og satt dette opp mot hverandre…. og vi synes selv det er fantastisk!
Spontan og høylytt latter sprer seg på høyeplatået over Østre Toten, hvor kunstnerne bor og arbeider. Her har man utsikt til blåner i øst og Mjøsa. For kan man virkelig si noe slikt om seg selv og sin egen kunst? Bjørnar Aaslund flirer med. Men det er ingen tvil om at han mener det.
– Vi har bestemt oss for at vi skal være barn hele livet. Barn sier sånt, ler Beate Juell.
Funnet en makker i kunsten
Det å finne en makker i kunsten har vært viktig for Aaslund, det har ikke skjedd fort. Beate Juells skulpturer fletter seg rolig inn i Aslunds landskap. Eller er det omvendt? Er skupturene dyr? Er det huldre vi ser? De omlag en meter høye vesnene ser ut som om de kommer fra skogen, og skal tilbake dit – at de bare er innom for å stå på utstilling.
– Det blir så utrolig gøy å jobbe, sier Aaslund og sier at de to er inne på et spor de kan videreutvikle.
Møtes i de røffe strøkene
Også han henter inntrykkene sine i naturen, tar dem med hjem på atelieret og svinger penselen med uvørne strøk uten å gjenskape noe annet enn en følelse. Hun skaper kreaturer og jobber i leire. Men det er i det røffe uttrykket at de finner hverandre. De synes de ser de samme spor i både skulptur og maleri.
– Det er jo det at man står i angsten og bevren og tvilen, som er en del av den skapende prosessen, at man gjerne kan ha dialog i en fase hvor man stirrer ut på et svart høstvær og lurer på hvem man snakker til der ute. Men så har vi, i kraft av å kjenne hverandre i mange år, plutselig falt på plass i forhold til hverandres kunst.
Møtes, utveksler, går til sitt
Beate Juell beskriver samarbeidet som en bevegelse der de to går inn og ut av faser, hvor de møtes, utveksler og så går hvert til sitt. Også at de har gjort en avtale om ikke å binde hverandre opp i den skapende prosessen, men dialogen kommer naturlig.
– Det er dialogen som skyver den andre mot noe som ligger foran, og det at vi er to gjør at vi tør å være i det rommet vi ikke vet hva er, sier hun.
Der en må stoppes må en annen pushes
Det å ha en man stoler på som kan hjelpe med korrigere kursen, er noe de begge finner viktig. Aaslund kjenner at han synes det er utfordrende å vite akkurat når et maleri er ferdig, når går man for langt? Det har han gjort mange ganger.
Han krediterer Beate Juell for hvordan hun stopper ham. Og der han må stoppes, setter hun stor pris på at han pusher henne videre når leiren som materiale krymper eller faller sammen. Eller ser verdi i noe hun har forkastet.
Må jobbe med kjerneoppgaven
Juell poengterer at kunstverden er kompleks, at det er et tøft rom å være i, der det er ikke er noen fasit, du vet aldri helt hvor du går hen, og at den grunnleggende ideen må ha med seg sin egen kjerneoppgave. Den kan være forskjellig fra kunstner til kunstner, men den må med, ellers blir det meningsløst.
Det er i det røffe uttrykket at de finner hverandre. De synes de ser de samme spor i både skulptur og maleri.
Juell kommenterer om Aaslunds malerier at han aldri skisser, men bruker sitt indre bilde for å gjenskape sine motiver. Men også hennes «fugler» er produkter av hvordan hun tolker naturen, med sine helt særegne uttrykk – de treffer forskjellige personer på forskjellig vis. Maleriene og skulpturene treffer hverandre.
Det man ser men som ikke er
– Jeg konsentrerer meg ikke om treet eller stenen eller vannet eller blomsten, forklarer Aaslund. – Jeg er mest interessert i mellomrommene, det som er i mellom en sten og et tre, eller to stener – det rommet som ikke har fått noen betegnelse. Det er det jeg forsøker å ta tak i. Jeg blir veldig nysgjerrig på det man ser, men som ikke er.
Det er også viktig for ham å jobbe raskt, å fange lys og stemninger. Jeg er nok en kolorist, for jeg bruker mye farge… stemning, lyst og øyeblikk. Det kan være landskap, men man kan også finne hundre landskaper i hvert bilde.
Distansen til naturen
– Man aktiverer sansene. Lyder, Lukt. Noe går forbi kinnet, sekunderer Juell. – Man har en intellektuell begrunnelse for det man jobber med. Vi jobber med et visuelt språk og det er det jeg ønsker skal treffe først. Deretter kommer tilhørighet til natur og at vi alltid legger noe av oss selv i det vi ser. Særlig i forhold til dyr, tolker vi hvilken betydning dyret har.
– Hva tenker du om det?
– Det er farlig hvis vi går inn og tror at dyrene har den egenskapen, og samtidig så er det farlig hvis vi mener at de ikke har det. For vi vet ikke. Vi har så lenge hatt en stor distanse til naturen og omgivelsene våre. Nå ser vi natur mer på en skjerm enn vi er ute i den, og det vi kunne lese av naturen før kan vi ikke lenger. Det er også et mellomrom verdt å se på. Vi er den og den er oss, avslutter skuptøren.