Tekst og foto: Mette Dybwad Torstensen
De fleste kunstnerne i Venezia har atelier på fastlandet, der er plassen større. I en gammel lagerbygning i Maghera holder Michele til når han ikke pendler til Oslo. En naken kvinne med et kryss over munnen møter oss. En gutt med et åpent inviterende blikk, sommerfuglvinger og et sort kryss over munnen fanger også oppmerksomheten. Fotoet er på 2 x 3 meter og montert på en lysboks.
Sommerfugler og Me Too
Et annet bilde er dekket med fargerike, vakre malte sommerfugler, der en jente også har fått munnen krysset over med to tapebiter. Formen er lik, på sommerfuglen og krysset; men den ene stenger for, og den andre tillater frihet. En mann har fått et grisehode, en X. Blikket er skjult under en pannelugg.
– Jeg skulle gjerne gjort noe mer med Metoo i Norge, et veggmaleri med Sylvi Listhaug for eksempel
Et annet sommerfuglmotiv er dekket med skriften Me Too, lokkende sukkertøy, en krone og barne-elementer. Bildet er lokkende søtt og skremmende på samme tid. Så skvetter vi: På gulvet sitter en krøket skikkelse med tiggerskål foran et sort/hvitt portrett. Igjen er munnen sensurert med et kryss. Det er både ubehagelig og vakkert, makabert og skjørt.
Det motsatte av dødssymbolikk
Her: pop-art, foto, klassisk figurativt male-håndverk, installasjon og performance mikset sammen til et kunstlandskap der betrakteren selv møter sin egen reaksjon både i forhold til et kunstverk så vel som et samfunnsutfordring: fattigdom og tiggeren. Per Kleivas sommerfugler som en protest til Vietnam-krigen, Anselm Kiefers enorme bokhylle i metall og Damien Hirsts sommerfugler kommer inn som assossiasjoner. Michele forteller at hans bruk av sommerfugler handler om det motsatte av for eksempel Hirst døds-symbolikk i sommerfuglen.
X-en, symbolet på de som ikke blir hørt
– For meg er sommerfuglen symbolet på frihet, og krysset – X-en – et symbol på sensuren, og det at barn og kvinner ikke får en stemme eller blir hørt. X-en er en signatur for dette. Jeg har lenge jobbet med tematikken misbruk av barn. Dukken som sitter krøket skal stilles ut på Venezia-biennalen. Den skal plasseres på gaten sammen med en annen kvinne, med det store fotoet bak. En filmfotograf og en fotograf dokumenterer reaksjonene til folk som passerer dukken. Dukkene ligner virkelige mennesker da hele hensikten er at folk skal tro de er ekte tiggende kvinner. En av dukkene samt dokumentasjonen vil vises i Palazzo Ca’ Zanardi. Det hele er en kritikk til den økonomiske nedgangen i Europa og som en konsekvens: den stadig økende fattigdommen i Italia. Verket er også et spark til de som later som de er fattige; de falske fattige som lever godt av å utnytte andre. De har blitt et like stort problem. Her ligger hykleriet. Dette illustreres med en Chanel veske til 50 000 kroner, forklarer han.
En politisk kunstner
Michele er født i 1963 og en av Italias politiske kunstnere, utdannet fra Institut Statale d’Arte di Venezia og med en rekke separat og kollektivutstillinger i løpet av sin 20 års karriere: Padova, Milano, Venezia, Berlin og Hong Kong. Verkene er såre enkle, men med enorm slagkraft.
I 2013 ble han invitert til å vise et verk under den 55. biennalen og utstillingen Personal Structures i Palazzo Bembo. Resultatet ble videoinstallasjon der en naken kvinne vandrer som til evigheten med et kryss over munnen.
Sosial pop
I Berlin i 2015 viste han en vegginstallsjon på en seks meter høy endevegg av et hus med tittel Butterfly med en ung pike med et kryss over munnen. Kunsten hans fikk betegnelsen «sosial pop». Den siste institusjonelle utstillingen var i Palazzo Lombardia, det politiske kvarteret i Milano, der han stilte ut en rekke bilder som var knyttet til blant annet Metoo. Verkene var mixed media av en kvinne og en mann med grisehoder hvor det var skrevet metoo over kroppene.
Per Kleivas sommerfugler som en protest til Vietnam-krigen. Micheles bruk av sommerfugler har motsatt symbolikk av Damien Hirsts dødssymbolikk.
– Jeg vil illustrere at både overgrep og hykleri kan skje på begge sider. Kvinnen har fått grisehoder og er offeret, og mannen grisen, men begge har et ansvar, og begge er rammet av denne debatten. Jeg skulle gjerne gjort noe mer med Metoo i Norge, et veggmaleri med Sylvi Listhaug for eksempel.
Kunst og app-teknologi
Før vi skal gå, viser Michele Tombolini også hvordan hans bilder kobles opp mot teknologi. Han holder en app over bildet av jenta med sommerfugler, og plutselig flyr alle sommerfuglene. Det samme skjedde på murmaleriet på i Berlin, og prosjektet var et samarbeid med Ecpat som er en internasjonal organisasjon som jobber mot misbruk av barn. Den samme teknikken ble brukt på forsiden av en pilot til en TV-serie, der Michele også er involvert; med en detektiv som kun tar caser om forsvinnende barn. Så hvorfor dette engasjementet for stemmene som ikke blir hørt og sensuren? Til høsten arrangerer han kunstreiser til Italia fra Oslo.
Fundamental urett
– I dagens samfunn der det eksisterer sensur av kvinner, og barn blir henvist til stillhet fremfor å bli hørt, er kunsten min måte å gi stemme til den som kanskje føler at de aldri blir hørt. Jeg elsker kvinnen, det er en fundamental urett som blir begått så mange steder i verden når kvinner trues til stillhet. Behovet for å ta barnets forsvar oppstod da jeg selv ble far, og barns rettigheter ble noe jeg følte så sterkt fordi min sønns vel og ve gjennomsyrer hele meg, avslutter den italienske kunstneren.
Mon tro om de som legger penger i tiggerskålen i god tro og uvitenhet om sin egen reaksjon på enten kunsten eller tiggere, blir foreviget.