– Det finnes noen disiplinære forutsetninger, sier Olav Christopher Jensen (f. 1954). – Det er, at denne operasjonen kan jeg bare gjøre én gang. Bevegelsen er bare én bevegelse.
Vi står foran maleriet Panorama Jersey. Leken abstrakt ekspresjonisme, eller: et bilde bestående av geometriske former, klare ensfargede flater og strenge avgrensninger mellom dem. Bildet er kraftfullt. Besluttsomt. Egenrådig. Og byr på et fargekick som kan vekke en menneskesjel.
Leken abstrakt ekspresjonisme
Kunstneren er kjent for sine fargerike malerier i abstrakte former, som kan minne om landskaper med horisonter og fjell – eller indre landskap – og er innkjøpt av blant annet Astrup Fearnley Museet, Moderna Museet i Stockholm, Museum of Modern Art i New York og Nasjonalmuseet. Han har en uendelig lang liste med internasjonale utstillinger bak seg. I 1992 slo han gjennom for alvor da han ble valgt til å stille ut på Dokumenta IX i Kassel. Den gang med Lack of Memory, et sartere uttrykk enn Panorama Jersey, som ganske frekt krever all oppmerksomhet fremfor oss.
Det som ikke kan rettes på
I dette bildet må kunstneren leve med at han ikke kunne begynne å fikse på et lite feilskjær. Det er hva han mener med en «disiplinær forutsetning». Vi kunne sagt om Jenssen at det avslørte en perfeksjonistisk side av ham, men det avviser han før vi rekker å gå inn på det:
– Det er nettopp det å ikke korrigere noe som skal nærme seg perfeksjonen, for dette er ingen perfeksjon, selv om det kan synes å være det. Og hvis man begynner å se nøyere på det, så består det av mange menneskelige faktorer og svakheter. Det som ser så veldig rett ut er ikke det… hele tiden det at det menneskelige nærværet skal hvertfall være nærværende, om ikke alltid dominerende… så hvertfall nærværende.
Til New York og Berlin
I Norsk Biografisk Leksikon fortelles det om Olav Christopher Jenssen at han kunne blitt en god skihopper, men at sport måtte settes til side for kunst. Han er født i Vesterålen, og vokst opp på Rælingen utenfor Oslo, og du kan lese at han tidlig – etter kunstutdanning på Statens Håndverks- og kunstindustriskole (nå Kunsthøyskolen i Oslo) og deretter Statens Kunstakademi – hadde sterk utferdstrang. Bak seg la han Akershus fylke, og fant veien til New York og Berlin, hvor han jobber og virker. Siden 2007 har han vært professor ved Hochschule für Bildende Künste i Braunschweig.
– Det er nettopp det å ikke korrigere noe som skal nærme seg perfeksjonen, for dette er ingen perfeksjon selv om det kan synes å være det.
Olav Christopher Jenssen
– Det som kjennetegner disse bildene er at selv hvor strenge de fremstår, så er de sterkt improviserte. Også gjennom det at jeg hele tiden forflytter fargen… også i Protagonist-bildene, sier han og refererer til serien The Protagonist fra 2010, hvor linjer og farger utgjør tilsvarende abstrakte uttrykk, inspirert av den amerikanske «hard edge»-tradisjonen, – forekom aldri to like farger, de ble alltid blandet videre i en prosess for å utfordre det lineære. Så det er hele tiden gjort med frihånd. Han forklarer at det er en metode for kjølighet og presisjon. Men dog: faktoren som inngår i alle bildene er hans eget nærvær i dem.
– Hånden som gjør dette er preget av sine omstendigheter, sier han.
Makter å temme fargene
Panorama Jersey flørter og blunker til tilskueren. Drar på den ene skulderen, lager trutmunn. Begrensningen i geometrien som omslutter fargene prøver – og makter – å temme dem. Og så skjer det.
Panorama Jersey slipper taket, og man blir klar over de andre bildene i rommet. Når de slipper til, er også de sterke på hvert sitt vis. Og flere deler fargepaletten, som Jenssen jobber med på mange forskjellige måter i kunstnerskapet sitt. Er det hans feminine side vi ser?
– Det finnes en anekdote om det her. Bjørn Ransve ble engang spurt om hvem han syntes var Norges fremste kvinnelige maler. Og da sa han: Olav Christopher Jenssen. Det var kanskje akkurat det med fargene han siktet til med elegant ironi, humrer han og ser ikke bort fra at det kanskje ligger noe i det.
– Jeg vil ikke avvise noe som kan åpenbare seg som et feminint trekk. Men det svekker ikke formaliteten i det.
Er selv eksponert for utstillingen
Også kunstneren er eksponert for utstillingen som er kuratert av Gunnar B. Kvaran. Noen bilder er hentet fra kunstnerens tidlige periode på 80-tallet, og de er av mer figurativ karakter. Jenssen kunne kanskje tenkt seg å kommentert bildene ytterligere, han men aksepterer den forenklede sannhet der de fremstår som uthevede ikoner fra perioder i en lang og aktiv karriere. Fra flanke til flanke, uten en rød tråd.
Alene, trukket ut av sammenhengen, er de samtidig barn av en større sammenheng – med mange likhetstrekk. Og også akk, så forskjellige. Er det ikke litt som livet selv, lurer vi? At vi har flere sider, at vi utvikler oss, at vi ser nye muligheter, utforsker nye ting, at vi endrer oss?
Lever i nuet
– Det jo blir en livsgang i det, for det absorberer jo de erfaringer som jeg har forutsetninger for å ta med meg. Jeg lever i samtiden og vier det bildet den oppmerksomheten som bildene mine har uten å være kommentarer til spesifikke hendelser. De er i samtiden fordi de er i samtiden, avslutter han, og tar på seg det rosa skjerfet. Og bekrefter opplevelsen av at vi lever i nuet.
Olav Christopher Jenssen avslutter jubileumsutstillingene Verk fra Astrup Fearnley-samlingen. Utstillingen står frem til 15. september.