Kulturstylisten som kommer helskinnet hjem - PLNTY | kulturmagasinet

Kulturstylisten som kommer helskinnet hjem

Husmorens trøst. Eller Elg-i-solnedgang-skjørt. Kulturstylisten Kristin E. Halkjelsviks antrekk står som selvstendige kunstverk. Et dypdykk i husflidens skattekiste, og hun skaper utrolige kombinasjoner. Og bringer gammelt, vakkert kvinnehåndverk inn i en ny tid. 

I Kristin E. Halkjelsviks rike finner elementene sammen og her blir de til øyeblikk av kvinnehistorie før de separeres og reiser hver sin vei. Noen ting som vises på modeller er fra hennes egen samling, noen elementer er lånt, ofte i bygder om i hele landet. Og sammen med de lokale kreftene fokuserer hun på gammelt kvinnehåndverk. Og nå er det duket for forundring. Ja, det er delvis navnet på utstillingen som står for tur i sommer.

– Jeg har alltid gjort det jeg ville med klær. Jeg har også alltid vært historieinteressert og interessert i kvinnehistorie, sier utstillingsaktuelle Kristin E. Halkjelsvik.

– Jeg prøver alltid å relatere ting jeg gjør til noe lokalt – det er det jeg synes er viktig, sier hun om det som er blitt et livsverk – og en enorm samling av helt spesielle plagg og husflidshåndverk. 

I fjor hadde hun visning på Haugesund Billedgalleri. I byen fant hun en fantastisk bunadsamling og i den fikk hun velge fritt hardangersøm-deler. Hun ble til et barn i godtebutikken. Og i den sammenhengen var det Hardangersøm hun ønsket å understreke og tematisere.

Selv etter visning av antrekket «Setesdalslovely» kom Halkjelsvik like hel hjem fra Setesdal. Toleransen for å «style» bunadshistorien er større enn man liker å tro.

«Setesdalslovely»

– Jeg hadde med «Setesdalslovely» også, sier hun og refererer til det sammensatte antrekket av setesdalsdrakten med hatt og tyll. Det ble gisp i salen, sier kulturstylisten med lekent glimt i øyet. Men misforstå ikke, det er et varmt og velmenende glimt med fokus på kvinners håndarbeid gjennom tidene. Også i Setesdal har hun vist dette vågale antrekket og kommet hjem med livet i behold. Hensikten er å flytte tilskuerens fokus på den vante helheten for å rette blikket mot detaljrikt broderi og håndverk. 

– Jeg prøver alltid å relatere ting jeg gjør til noe lokalt – det er det jeg synes er viktig.

Viktige og lokale samlere ser formålet og slipper henne inn i sine skattekister. 

– De tingene jeg får låne … bare det å se dem – jeg møter meg sjøl i døra, jeg blir full av ærefrykt – og lurer på om jeg kan gjøre det jeg har tenkt. Men da sier de som låner bort at: «det går helt fint». Og da er det greit. Når jeg får slik aksept, da slipper jeg løs. Det er kunstnerisk frihet, sier hun engasjert. 

«Tyll, vevnad med to sett vefttråder som slynger seg om varptrådene og krysser hverandre diagonalt, slik at stoffet får et karakteristisk hullmønster» (SNL).

Duket for forandring på Kvinnemuseet

Hele tittelen på sommerutstillingen på Kvinnemuseet i Kongsvinger er: «Duket for forundring. På sporet av den myke historien». Kristin E. Halkjelsvik har kuratert den sammen med lokale husflids- og håndarbeidsinteresserte der. Utstillingen står frem til 26. september.

Når hun ikke stiller ut på museum lager hun utstillinger i form av visninger på catwalk, inspirert av verdens største designerne. Søsteren hennes var modell og Kristin var med på visninger på «Moteuka i Oslo» og ute i den store verden og ble inspirert av visningene til de store designerne som ikke sparte på noe. Catwalk-elementet bryter med forventninger til hvordan vi ser nasjonalromantikken, slik hun blander inn tyll eller et par røde, frekke stilettheler eller skoletter i lakk – med en gammel klokkestreng. Det høster stor begeistring, og ikke minst oppsikt.

Tøyser ikke Halkjelsvik med selveste historien? Det er også mulig å se på arbeidet hennes som en reformatering av historien. Hun får blikket til unge mennesker.

Selburosen er dekor fra Midt-Østen

Noen ganger kaster bygdedyret irritert med halen fordi Halkjelsvik bryter med konvensjonene. Tøyser hun ikke med selveste historien? En kan jo ikke fornekte humoren i de uventede kollasjene av klær og elementer. Men er det ikke sunn humor i sterk kuratering? Og løse deler alltid finner alltid veien hjem til en samling. Det er også mulig å se på arbeidet hennes som en reformatering av historien, at hun bringer elementene inn i en ny tid. Hun får blikket til unge mennesker. 

– Da jeg startet ønsket jeg å nå de unge. Jeg har holdt visninger på videregående skoler. De uventede kombinasjonene er viktig, slik som bruken av tyll, sier hun og refererer til at rosebroderiet i «Setesdalslovely»-antrekket har vært delt i sosiale medier utallige ganger og på uventede steder. – Det er jo fordi det er så internasjonalt, sier hun. Strikketradisjonen strekker langt utover Norges grenser, sier hun. 

I 2019 er vi klar over at elementer i norsk kultur har reist langt. I strikkeboka «Norsk Strikkehistorie» av Ingunn Klepp og Tone Skårdal Tobiasson, får vi blant annet vite at Selburosen egentlig er dekor fra Midt-Østen. Ja, det kan oppleves som et slag i ansiktet. Og lek med tyll kan oppleves litt sjokkerende sammen med gamle norske ullstoffer, broderier og gammel strikkehistorie. Men vet vi egentlig alt om tyll?

Lek med tyll kan nesten oppleves litt sjokkerende sammen med gamle norske ullstoffer, broderier og gammel strikkehistorie. Men vet vi egentlig alt om tyll?

Tyll – heksagonal masketeknikk

«Tyll, vevnad med to sett vefttråder som slynger seg om varptrådene og krysser hverandre diagonalt, slik at stoffet får et karakteristisk hullmønster», sier Store Norske leksikon, og oppleves ganske hult i mangel av utfyllende opplysninger. Men lenger ute på nettet lærer vi at tyll er «heksagonal masketeknikk som stammer fra Frankrike på 1700-tallet». Og etter at engelske dronning Victoria giftet seg i tyll i 1840, ble stoffet viktig for brudekjolen. I Halkjelsviks styling av sammensatte antrekk kan tyll komme til å erstatte den klassiske bunadskjorten, to sølvskjeer kan illudere en sølje. Å bryte reglene er en del av øvelsen med å gjøre alle elementene tydeligere. 

Rosebroderiet i «Setesdalslovely»-antrekket har vært delt utallige ganger i sosiale medier på uventede steder.
– Det er jo fordi det er så internasjonalt, sier kulturstylisten Kristin E. Halkjelsvik.

Et kjærlig forhold til stoffer

Som bærer av navnet Halkjelsvik stikker røttene dypt i Volda og familiegården fra 1793. Forholdet til Møre konfeksjon er kjærlig fordi det var her hun handlet hun stoffer med penger hun tjente på å løpe ærender som barn. De ble dukkeklær. Den andre delen er fra Ålesund og trangen til å utforske den tekstile  jugendstilen er alltid tilstede. Mote, og hvordan ting er satt sammen, inspirerer. 

Tittelen på sommerutstillingen på Kvinnemuseet i Kongsvinger er: «Duket for forundring. På sporet av den myke historien». Utstillingen står til 26. september.

«Makeløs», om å hente alt fra kvinnehistorien

Selv bor hun i Fredrikstad og driver livsverket «Makeløs». 

– Jeg har alltid gjort det jeg ville med klær. Jeg har også alltid vært historieinteressert og interessert i kvinnehistorie. Med dette prosjektet vil jeg belyse. Mine signalantrekk har navn og heter «Elg i solnedgang», «Setesdalslovely», «Husmorens trøst»-kåpa. Første gang jeg ble bedt om å holde visning var det på bakgrunn av disse klærne, sier hun.

Det handler om lidenskapen hun ikke kan være foruten: de gamle stoffene, broderiene, de gamle dukene eller gardiner, klær – eller deler av dem – gjerne hentet ut fra et loppemarked eller en bruktbutikk. Og alt hentet fra kvinnehistorien.

Close