De minste blir de største på Henie Onstad Kunstsenter

Hva betyr ordet «abstrakt»? Skoleungdom har ikke tilstrekkelig ordforråd eller evne til å forstå visuelt språk. Skal vi tro Henie Onstad Kunstsenter, er årsaken for dårlig kunstopplæring. Men det er håp. Nå blir de aller minste de største og stiller ut kunst i to hele uker på Høvikodden.

Sarah, Nora og Benjamin går i Ruseløkka Barnehage.

De har vasket hender og er klare til å være med å fortelle om kunstprosjektet som skal gå av stabelen på Henie Onstad Kunstsenter de kommende ukene.

– Jeg har jobbet med leire, sier Sara.

– Og før det jobbet vi med pappmasje, sier Nora.

– Og hva har du jobbet med, Benjamin? Barnehagepedagog og eier av Ruseløkka Barnehage, Käthe Romsaas, sporer samtalen inn på materielaer.

– Pasta. Og plastilina. Som vi har laget selv, legger han til. Og så har vi spaghetti inni.

Snart skal de tre og de andre barna i Ruseløkka Barnehage som har vært med i prosjektet, stille ut kunsten sin på Høvikodden, fra tirsdag 21. mai og frem til søndag 9. juni.

Benjamin, Sarah og Nora går i Ruseløkka Barnehage. Når jentene begynner på skolen til høsten, har Benjamin et år igjen å utfolde seg på innen kunsten.

Prosess ender i skulpturpark

De tre forteller hvordan elementer av det som står til tørk på hyllene i arbeidsrommet i barnehagen skal bli en skulpturpark. I kjøleskapet står en form med grønn gelé. De undrer seg på om de kan spise det. Men da må de spørre Hazel, som har deltatt fra Henie Onstad Kunstsenter i prosjektet. Det oser av nysgjerrighet og evne blant barna til å samarbeide. Forskjellige grupper har laget og jobbet med forskjellige materialer i prosjektet som har pågått siden i fjor høst.

– Vi har oppdaget underveis at leire er et veldig sårbart materiale når det ikke er brent, og at det fort kan gå i stykker, så vi har jobbet i mange omganger med å prøve å få det til å sitte sammen, sier barnehagepedagog og eier av Ruseløkka barnehage, Käthe Romsaas.

– Fordi noen kanskje ikke var der den dagen eller var på en annen gruppe, så har objektet gått videre til nestemann, som for eksempel har malt noe en annen har begynt på, forklarer pedagogisk medarbeider og prosjektansvarlig, Tina Haagensen. Hun har en bachelor i klesdesign ved Esmod, og før det utdannet dekoratør ved Danmarks Dekoratørfagskole.

Tina Haagensen er pedagogisk medarbeider og prosjektansvarlig i barnehagen. Selv har hun en bachelor i klesdesign og er utdannet dekoratør ved Danmarks Dekoratørfagskole.

Leire, et sårbart materiale

– Vi har oppdaget underveis at leire er et veldig sårbart materiale når det ikke er brent, og at det fort kan gå i stykker, så vi har jobbet i mange omganger med å prøve å få det til å sitte sammen – med lim, med mer leire, og så tror vi at vi nå har kommet frem til en endelig løsning ved å lage en skulptupark av en stor pannekake av leire og sette bitene oppå der, sier Käthe Romsaas. Skulpturparken representerer prosjektets siste fase.

– Husker dere hva vi begynte med, spør Tina Haagensen – var det skulptur?

– Åååå, portrett, portrett, portrett! De tre husker med begeistring hvordan alt startet. Og nå memorerer de hvem som gjemmer seg under maling på fotografi.

– Husker dere hva vi begynte med, spør Tina Haagensen – var det skulptur? – Åååå, portrett, portrett, portrett! husker de tre med begeistring. Neste fase i prosjektet var kubisme.

Først portrett, så kubisme

– Det er ikke så lett å se hvem som er hvem under malingen, uttrykket blir ganske annerledes, sier Haagensen. – Det er nesten ikke noe igjen av det originale fotografiet. Men husker dere hva dere måtte gjøre etterpå? Det var vanskeligere, for da måtte dere bare ha bildet ved siden av, og tegne dere selv.

– Det å øve seg som barn, få lov til å gjøre det de har lyst til og uttrykke seg slik de ønsker, få sette ord på hva de egentlig presenterer for oss av det de har skapt, gir dem evnen til å tenke ut av boksen.

Sarah, Nora og Benjamin studerer tegningene, som er tegnet med grunnlag i fotorgrafiet, deretter malt. Ifølge de tre var dette overhodet ikke vanskelig. Og igjen begeistres de når de blir minnet på neste fase i prosjektet: kubisme.

Grønn gelé? Kunstner Hazel Barstow har laget den og styrt prosjekter i flere omganger i barnehagen. – Det handler om mer enn et kunstprodukt, det handler om å se hele mennesket, å ta dem på alvor, sier hun.

– Kantete former, fortsetter Haagensen. – Vi så på Picasso da vi var på Henie Onstad Kunstsenter. Og da tenkte vi «hvordan er det hvis vi tegner portrettene våre på en kasse»? Og så ender utviklingen i skulptur, tredimensjonal form.

Hvorfor undervise barn i kunst

– Det er en påstand at mange som jobber i barnehage og skole ikke har relevant kunstutdanning for å undervise i praktisk-estetiske fag og dermed ikke klarer å formidle tilnærming til kunst på en tilfredsstillende måte. Hva er deres kommentar til det?

– Vi ser i andre barnehager at man lener seg på en tradisjon man selv kjenner. Her utvikler vi, og tør – og prøver – og ser at vi får respons, så da blomstrer det her. Det kan også hende at folk som tar design- og kunstutdanning kanskje ikke tenker at de skal jobbe i barnehage. Mange snakker om at formgivende fag tas vekk i skolen, men hvis vi ikke starter på barnehagenviå, hva da? Friheten til å kunne være seg selv og prøve ut flere ting og mange materialer, må starte tidlig, sier Haagensen og gir stafettpinnen til Romsaas:

– Det å øve seg som barn, få lov til å gjøre det de har lyst til og uttrykke seg slik de ønsker, få sette ord på hva de egentlig presenterer for oss av det de har skapt, gir dem evnen til å tenke ut av boksen. Også hvis du tar vekk det kunstneriske, materialer, penn og papir. «Divergent thinking» er en av mine hjertesaker, sier hun.

– Ved å øve seg som barn, få lov til å gjøre det de har lyst til og uttrykke seg slik de ønsker, få sette ord på hva de egentlig presenterer for oss av det de har skapt, gir dem evnen til å tenke ut av boksen, sier Käthe Romsaas.

Forutsetningen snevres inn

Påstanden om at det står dårlig til med kunstforståelse i Norge, er ikke ny. I en årrekke har Henie Onstad Kunstsenter i Bærum tilbudt omvisning til barnehager og skoleklasser, åpnet Labben for familier i helgene og arrangert sommerskole. De opplever stadig oftere at forutsetningen for å forstå kunst snevres inn.

Camilla Sunes, som er ansvarlig for tilbudet på kunstsenteret, har i prosjektet med Ruseløkka Barnehage koblet på kunstner Hazel Bartstow som har samarbeidet med Käthe Romsaas og Tina Haagensen om det unike kunstprosjekt som nå stilles ut i to hele uker på kunstsenteret.

I en årrekke har Henie Onstad Kunstsenter i Bærum tilbudt omvisning til barnehager og skoleklasser, åpnet Labben for familier i helgene og arrangert sommerskole. De opplever stadig oftere at forutsetningen for å forstå kunst snevres inn.

Vet ikke hva ordet «abstrakt» betyr

– Det som skjer i Ruseløkka barnehage er fantastisk. Der jobber de aktivt med kunst og reiser rundt og ser utstillinger. De har dette som et hovedmål i sin læreplan og jobber på mange nivåer med kunst, også ord. For eksempel forstår barna i barnehagen hva ordet «abstrakt» betyr, og vi har 10. klassinger som kommer hit på omvisning som ikke forstår det. En kurator ved Henie Onstad Kunstsenter oppdaget barnehagen fordi de jobbet med et prosjekt med Kurt Schwitters (1887-1948), forteller Camilla Sune.

– Vi så på Picasso da vi var på Henie Onstad Kunstsenter. Og da tenkte vi «hvordan er det hvis vi tegner portrettene våre på en kasse»?

– Pedagogene jobber med kunst, har forståelse for det og utdannelse innen det, sier Sune. Det er en mangelvare i forhold til andre barnehager som kommer på besøk, og som egentlig ikke forstår hva de skal oppleve. Men tror de vet. De synes blant annet at tegneoppgavene de får i workshops her er vanskelige, til tross for at vi mener vi de er lagt på et veldig enkelt nivå. Kriteriet er å bruke kreativitet og fantasi i oppgaven.

Sune er bekymret for utviklingen og tror at barn i dag i stor grad er bundet til fasitsvar.

– Der jobber de aktivt med kunst og reiser rundt og ser utstillinger. De har dette som et hovedmål i sin læreplan og jobber på mange nivåer med kunst, også ord, sier Camilla Synes ved Henie Onstad Kunstsenter.

Mest opptatt av prosess

Hazel Barstow, som har jobbet med barna, sier det er positivt at de er opptatt av prosess.

– Det handler om mer enn et kunstprodukt, det handler om å se hele mennesket, å ta dem på alvor, og ha en helhetlig tanke. Prosess er livet. Å være der du er, ikke hele tiden hoppe til en konklusjon. Det er for meg det mest interessante, og det har vært det mest interessante med å jobbe med barnehagen også. Det handler om samtalene man har underveis, å være sammen i dem.

Å være i det, å være nær kunsten 

Camilla Sune er opptatt av at utstillingen ikke skal være et resultat av «oppdraget», men at det er et resultat av prosessen.

– Det er det mange som tror at det ferdige resultatet skal henges på veggen. Men det vi ser på er interessen for å utforske materialer, utforske utstillingene, å være i det, å være nær kunsten – ikke bare se kunst i bøker eller å bli fortalt om kunst. Her ser vi at de har prøvd seg i flere materialer selv om det er samme oppgave. Portrettet har fått mange forskjellige resultater, avslutter hun.

Close