Dans. Bokstavelig talt.

Fem posisjoner danner grunnlaget for scenisk dans slik vi kjenner den. Alfabetet danner grunnlaget for skriftlig kommunikasjon oss mennesker imellom. Kan vi i tekst bedre forstå hva dansens virkelige kjerne er? Nei, sier du kanskje. Jo, sier koreografer – dansens skapere. Og har laget bok.

Når hørte du sist om skrivende dansere? Nei, ikke hørt om? Men er det ikke nærliggende å tenke at komponister, som skaper musikk, også skriver den? Da er det logisk å tenke at en som skaper en danseforestilling også først skriver den?

– Vi er opptatt av å få frem refleksjon som ligger i dansefeltet, og tenker at det kan være flere kontaktflater mellom dansefeltet og resten av samfunnet – enn akkurat en danseforestilling man ser, sier Ann-Christin Kongsness, medredaktør i boken Koreografi.

Skrifter om dans

Ordet «koreografi» betyr utforming av dans, og er i dette tilfelle skrifter om dans som er samlet mellom permer – ikke bare i en, men i to utgaver – fra poesi til konkrete instruksjoner. Men hvem leser dansetekster?

– Vi er opptatt av å få frem refleksjon som ligger i dansefeltet, og tenker at det kan være flere kontaktflater mellom dans og resten av samfunnet – enn akkurat en danseforestilling man ser, sier Ann-Christin Kongsness. 

Ann-Christin Kongsness og hennes medredaktører Solveig Styve Holte og Venke Marie Sortland er opptatt av å ville kuratere og være spesifikke, sette seg i leserens sted.

Standardisert danseteknikk

Hun er fra Porsgrunn, og som så mange andre i Norge med lidenskap for dans, har hun måttet lære nøyaktig den samme standardiserte danseteknikken som alle andre, med basis i turn out – utoverrotasjon av beina i hofteleddet – hvor enn de måtte komme fra eller hvilken skole de har gått på. Alle posisjoner i dansetrinnene innen ballett tar utgangspunkt i fem grunnposisjoner, som alle iscenesettes med musikk og kostymer. Og som blir koreografert til en danseforestilling.

Tenkningen rundt dansen er viktig

Men det er ikke bare det å skrive tekst Ann-Christin Kongsness og hennes medredaktører Solveig Styve Holte og Venke Marie Sortland er opptatt av. Det er også tenkningen rundt arbeidet. Et direkte blikk avslører at hun mener at noe ikke er i balanse. I Norge har vi ikke særlig lang historie når det gjelder dansefeltet, er det der det butter? Ifølge Wikipedia «gir dans uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap». To ting vi er redde for i Norge?

– Vi jobber kunstnerisk og diskursivt om hverandre. Noen ganger blir det en forestilling, andre ganger blir det en tekst. Det kan bli et seminar eller en samtalerekke – vi skiller ikke så mye på form, sier koreografen og danseren.

Den deltakende dansen

Kongsness tar oss raskt med til folkedansens rike og forteller hvordan den deltakende dansen mye mer har vært et varemerke for oss i nord. Men det er når det kommer til den sceniske dansen, den vi ser på og ikke selv er med i, er tradisjonen kort. 

– Den sceniske dansen, der hvor balletten kommer fra, sier hun – har sin opprinnelse ved hoffet. Og den har flere hundre år lengre tradisjon i både Sverige og Danmark enn her i Norge. 

Ordet «koreografi» betyr utforming av dans, og er i dette tilfelle skrifter om dans som er samlet mellom permer – ikke bare i en, men i to utgaver – fra poesi til konkrete instruksjoner.

Balletto, liten dans

Balletten slik vi kjenner den, spores tilbake til Italia på 1400-tallet. Det var en betegnelse på sosiale hoffdanser blant de store hoffene i Europa. Balletto er italiensk og betyr «liten dans». Den utviklet seg fra små sceniske danseopptrinn, før den fortellende illustrerte temaer fra antikken og den klassiske mytologien på 1500-tallet. Danseformen utviklet seg videre. Fra hoffene til italienske Katarina av Medici og franske Henrik den andre ble forent da de giftet seg i 1533, har dansen hatt 500 år på å bli den sceniske formen vi kjenner i dag. 

Dansekunsten er til tross for å være en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, ikke særlig synlig eller stiller særlig sterkt i Norge.

– Den Norske Opera hadde sin første forestilling på Folketeatret i 1958, sier Kongsness. Hun er en av de som blant annet er med å skrive historien til Høvik Ballett, eller Høvikballetten på folkemunne, som hadde sin debutforestilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1969 og som i år fyller 50 år. Men da snakker vi om moderne ballett. Et ballett-uttrykk i sin tid. Deretter steg jazzballetten ned fra filmlerretene og inn i dansesalene på 80-tallet. Endelig en dans for «alle».

I Norge har vi ikke særlig lang historie når det gjelder dansefeltet, er det der det butter? Ifølge Wikipedia «gir dans uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap». To ting vi er redde for i Norge?

Da opera og ballett ble bråk

Men da arkitektkontoret Snøhetta tegnet den nye operaen i Bjørvika, ble det bråk. «Operahus», fnyste kritikerne og ropte ut om kultursnobberi i hovedstaden. Bygget tok fem år å bygge og kostet 4,3 milliarder kroner, men har til tross for kritikken blitt et elsket bygg siden det sto ferdig den 12. april 2008. 

Dansekunsten, ikke særlig synlig

Det å produsere boka Koreografi handler ifølge Kongsness mye om dansefeltets posisjon. Dansekunsten er til tross for å være en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, ikke særlig synlig eller stiller særlig sterkt i Norge. Man har for kort tradisjon til det og dans er en kunstart som i noen sammenhenger heller ikke blir regnet som en kunstart. 

– Den sceniske dansen, der hvor balletten kommer fra, sier hun – har sin opprinnelse ved hoffet. Og den har flere hundre år lengre tradisjon i både Sverige og Danmark enn her i Norge, forteller Kongsness.

Et liv uten å se en danseforestilling

– Dette er det mange som jobber med på ulike måter, sier hun – i skolegangen blir man introdusert for musikk, litteratur og bildekunst – alle har et forhold til det. Men akkurat når det gjelder dans, kan man ha gått hele livet uten å ha sett en danseforestilling. Men det er i endring. Det har skjedd mye de siste 20-30 årene. Som kunstnere, ønsker vi med dette prosjektet å delta i et offentlig ordskifte.

Språk som er koblet på kroppen

– Vi opplever en tenkning som kommer fra et annet sted enn det som representeres i samfunnet fordi vi jobber så fysisk. Vi er også interessert i et språk som er veldig koblet på kroppen og å få erfaring av opplevelser og erfaring av å bevege seg, sier Kongsness.

– Dette er det mange som jobber med på ulike måter, sier hun – i skolegangen blir man introdusert for musikk, litteratur og bildekunst – alle har et forhold til det. Men akkurat når det gjelder dans, kan man ha gått hele livet uten å ha sett en danseforestilling.

Ønsker et offentlig ordskifte

Å delta gjør boken Koreografi til gangs. I den har koreografene tømt seg teoretisk og verbalt. Også andre danseorienterte folk er invitert til å gjøre det samme. Alle på sine distinkte vis. I sin form. Dans er formulert som et dikt, som en instruerende tekst. Eller man snakker om det å være skeiv og danser. De ville så mye. De ville kuratere og være spesifikke, sette seg i leserens sted.  Redaktørene har derfor satt få eller ingen rammer for tekst og form. Men den renner over i språk, som ikke stanser ved den norske grensen, men som strekker seg ut i Norden og over i engelsk. 

– Vi jobber kunstnerisk og diskursivt om hverandre. Noen ganger blir det en forestilling, andre ganger blir det en tekst. Det kan bli et seminar eller en samtalerekke – vi skiller ikke så mye på form. For oss er dette et kunstnerisk prosjekt, sier Ann-Christin Kongsness.

Close