Deflowered. Eller å dø tre ganger.

To somaliske jenter står foran klassen. Oppgaven? Å lage foredrag om ungdom og psykisk helse. Venninnene har nettopp snakket om spiseforstyrrelser og kjøpepress. Nå avløses reklamebilder av det kvinnelige kjønnsorgan. Snurpet igjen.

Vi kan like gjerne starte med foredragets sluttreplikk: 

– Vi dør tre ganger, avslutter den ene. La oss kalle henne «Amina». I klassen står hun fram, men i det somaliske miljøet hun kommer fra, kan hun ikke gjøre det samme. Kan ikke snakke ned om egen kultur, skikk og tradisjon. Her i klasserommet tar hun en enorm sjanse. Det kan lekke. Amina og venninnen har allerede begynt å gå i bukser. Heller ikke det er akseptert.

Hijaben er fortsatt på. Under foredraget har jentene pekt på fire metoder for omskjæring. De sier det er kulturelt betinget, og at man i deres kultur tror at kvinnen ikke er ren hvis handlingen ikke utføres. De sier ikke noe om hvordan de selv er lemlestet. Det ligger implisitt i situasjonen. Klassekameratene ser på hverandre. Ser en annen vei. Ser ut. Bjørka har begynt å sprette. Snart er det vår. Sommerferie.

Uskyldshvit: Ingen kan si å ha skylden for ritualet med å omskjære kvinner. Overtro, tradisjon og uvitenhet er årsaken til at handlingene fortsatt utføres. Utføres ikke ritualet, anses kvinnen som uren.

Vinner av Fotografiprisen

– Kjønnslemlestelse gjelder 200 millioner kvinner, opplyser fotograf Tine Poppe. Nylig vant hun fotografenes svar på Brageprisen, Fotografiprisen. Mest for hele sitt faglige virke, men representert med serien Deflowered, en collage som i første øyekast kan se uskyldig rosa, pastellaktig ut, men som i neste omgang fremstår surrealistisk og skremmende.

Sting i ansiktet

Ansiktet i det vi tror er et portrett, er snurpet igjen. Ikke en gang et stille hysj, kan sive igjennom personens munn. Øynene er visket ut. Stingene som krysser personens fjes ligner tråkling. Lange sting med store knuter. De kan ganske sikkert lett sprettes opp igjen. Men intuitivt spør vi oss, hvem er det som har påført personen disse stingene, hvordan kan noe slikt skje? 

Fotografiprisen: Fotograf Tine Poppe mottok nettopp fotografenes svar på litteraturens Bragepris, Fotografiprisen.
Årsaken til prisen er blant annet basert på hele hennes virke og politisk ladede bilder. Foto: Magnus Poppe.

Kunst som opplysning

Tine Poppe forteller at hun i forbindelse med et oppdrag for Utviklingsfondet kommer i kontakt med mennesker og situasjoner hun ellers aldri ellers ville møtt.
– Det er så mye vi ikke vet, sier hun. 

Flere ganger har hun vært i Afrika og India. Minnene hun tar med hjem er bilder av glade barn over alt. Det er ikke en myte. De virkelig er glade. Men sør i Malawi var det annerledes. 

– Mange av jentene virket så triste. 

Barneekteskap ulovlig, men foregår likevel

Poppe kjente en uro. Hørte et rop, men det var ingen som skrek. 

– Barneekteskap er ulovlig, forteller hun videre, – men det foregår likevel og for å bli ekte kvinner må barna først omskjæres. Som fotograf er Poppe i posisjon til å fortelle verden hva som foregår, men må likevel ta hensyn. Trå varlig. Å ta bilde av ofrene er uaktuelt. Det vil skade mer enn det gagner. Løsningen ble å kamuflere budskapet via kunstens uttrykk. Dekke det til på samme måte som disse kulturene tildekker kvinnene sine. 

Rose: Å sammenligne det kvinnelige kjønn med en rose er ikke nytt. Når fotograf Tine Poppe likevel syr kronbladene sammen for å på dette viset illustrere omskjæring blir en klisje omgjort til viktig opplysningsarbeid.

Blomst som ikke springer ut

– De skjærer av vagina og syr igjen, opplyser Tine Poppe. Hun tar en pause. Jo, hun har googlet mye angående dette tema. Hun har lest seg opp. Hun vet hvordan ritualet foregår. 

Likevel blir hun rystet når hun snakker om det. Det svir i egen kropp bare ved tanken. Handlingen gjennomføres av andre kvinner og kanskje er dette noe av det verste. Så kan man ikke vende seg mot mannen og gi han skylden. Han er ikke skyld i dette. I prinsippet kan ingen egentlig klandres. Poppe er sikker på at handlingen ikke utføres av vond vilje. Det er bare slik det er. Det er slik man alltid har gjort. Det skal fortsatt utføres. Det er ingen vei utenom. 

Deflowered, en collage som i første øyekast kan se uskyldig rosa, pastellaktig ut, men som i neste omgang fremstår surrealistisk og skremmende.

– De gjør det ikke av vond vilje, forteller Poppe åpenhjertig og legger til at det hele grunnes i overtro og gammel overbevisning. Omskjæres kvinnene ikke, kan det vokse ut en penis i stedet.

Så blir de også åpnet igjen ved flere anledninger. Eksempelvis når de skal føde. 

Hvordan visualisere smerten

Mange dør i barsel grunnet store blødninger. Men hvordan, som fotograf, visualisere denne smerten? Poppe tok collagen i bruk, dette sammen med det litt slitte symbolet blomsten. Med hjelp av stingene hun har koplet kronbladene med, snurpingen, den sorte tråden, blir resultatet likevel ingen klisje. Det er sannheten. 

– Jeg setter sammen, prøver å forklare, sier Poppe stille og vil selvsagt at fotografiene skal fortelle resten. 

Ryggen til: Tine Poppe har reist mye i både Afrika og India. Ofte møter hun på hoppende glade barn. I Sør-Malawi var det annerledes.

Psykisk helse belyses

Framme i klasserommet står fremdeles Amina samen med venninnen sin. Læreren har veiledet dem, sagt at foredraget ikke bør legges fram som personlig. Jentene har klart det utmerket. De har bare pekt på plansjer og fortalt. Men de holder seg også til oppgaven. Det er den psykiske helsen som skal belyses. Dette hullet sys igjen. Denne klitorisen fjernes. 

Rød angst: Rødt er kjærlighetens farge, men står også for fare. Å fotografere ofre for kjønnslemlestelse i Sør-Malawi er ikke trygt for verken kvinnene eller fotograf. Her kan kunsten og collagen gi en sterkere effekt.

Omskjærte jenter er annerledes

– Omskjærte jenter vet de er annerledes enn de norske, sier Amina. De kan ikke glede seg til det norske jenter ser fram til. Kan ikke se fram til sex eller det å få barn. De vet at helsen er utsatt hver gang de får menstruasjon. Blodet kan stoppe seg til innvendig. Også det å tisse kan være et problem. Ikke bare er det vondt, det må også skjules og er skammelig. Det er ikke bra hvis noen får vite. Ingen må se det. Venninnen smiler litt; – Men kanskje synes vi heller ikke? For egentlig er vi vel ingenting verdt? Vi tenker det. At vi ikke er noe verdt.  

Amina avslutter: – Vi dør tre ganger, når vi omskjæres, når vi skal føde og så helt til slutt.

Close