Menneskets speilbilde opp i flammehav

Fotokunstner Christian Houge heller bensin på bålet. Gjennom å brenne utstoppede dyr og ta bilde av dem i levende lue, svir han av eksistensielle spørsmål. Hvorfor hever vi oss over naturen? Hvorfor måler vi oss mot dyrenes personligheter? Har mennesket nådd kanten av stupet?

– Tapetet som er brukt i bildene kommer fra House of Hackney, som er «the shit» i interiørverdenen for tiden. 

Vi møter kunstfotografen Christian Houge (f. 1972) på en nedlagt gammel bensinstasjon i Baldersgate på Frogner i Oslo. Etter en mannsalder i bileierens tjeneste og salg av smøreolje og bensin, er stasjonen gjort om til galleri eller atelier i beste pop-up-stil, der kunstnere kan jobbe og vise kunst, med navnet Frogner Stasjon. 

Fotokunstner Christian Houge har anskaffet utstoppede dyr, gamle og nye – for å brenne dem og så ta bilder av dem i levende lue.

I mange år har Houge jobbet med menneskets speilbilde. Han gir seg ikke med det. Igjen fyrer han opp, praktisk talt, i kunstprosjektet «Residence of Impermanence», som fra 7. – 24. mars blir stilt ut ved Fineart i Oslo; foto, film og installasjoner. En bok slippes også i forbindelse med utstillingen. Her konfronterer han mennesket. 

Ildspåsettelse i kunstnerisk ånd

I lokalene fornemmer man det som har foregått av ildspåsettelser i kunstnerisk ånd – restene etter det som har vært spektakulære flammehav står stablet langs veggene. Og aller fremst mot inngangen, et kafebord med to retrostoler i velour, teppe på betonggulvet – en salong som inviterer til å sitte ned og å ha den gode samtalen blant avbrente dyreskrotter.

De håndlagede tapetene som danner blomstrende bakgrunner er vakre og oser av høy pris – henspeiler på produkter som mennesker med bedre råd enn andre i samfunnet skaffer seg. Også i valget av rekvisitter ligger fokuset på imperialisme.

Når Houge refererer til «the shit», snakker han om en «high end» interiørbutikk i London, og koblingen med utstoppede dyr og Englands jakttradisjoner og koloniserling av verden, blir påtrengende assosiasjoner. 

Les også: KVINNESTERK FOTOFESTIVAL. Dokfoto er VG-fotograf Terje Bringedals bidrag på selve kvinnedagen. I år har han invitert fire interessante, men også noe ukjente kvinner.

Heller bensin på bålet

Kunstneren har anskaffet utstoppede dyr, gamle og nye – for å brenne dem og så ta bilder av dem i levende lue.

Metaforen er klar. Houge heller bensin på bålet – eller rettere sagt på spørsmålet om menneskets forhold til naturen. Og han ender opp med eksplosive svar. 

Metaforen er klar. Houge heller bensin på bålet – eller rettere sagt på spørsmålet om menneskets forhold til naturen. Og han ender opp med eksplosive svar.

det er veldig lite igjen av det vi kan kalle vill natur. Vi går jo mot et stup – bare se på avskoging, vi kan se på arter som forsvinner hver dag – vi kan se på plasten i havet
– CHRISTIAN HOUGE

Reaksjonene har vært mange, kan han fortelle. Noen er mest opptatt av at han svir av enorme verdier – det trofédyrene i seg selv representerer. I Paris koster en utsoppet løve nesten 300 000 kroner i innkjøp. For andre oppstår sterke reaksjoner i å se et dyr spises av levende flammer. Så brutalt på så mange måter.

– Ja, jeg synes det er spennende å bryte ned – Houge refererer til metaforene og assosiasjonene til kolonimakten – som en renselse, sier han, – skape dialog og kanskje se hvor vi mennesker er kommet som rase. Dette handler ikke bare om at jeg mener at det skal bli slutt på troféjakt, det er den minste delen – dette handler om vårt forhold til naturen generelt – vi har alltid hatt en trang til å overvinne naturen. Det er der imperialisme kommer fra, sier han engasjert. 

For det er gjennom menneskets trang til å speile seg i dyrene og herske over naturen, at dyrenes symbolikk lever godt i eventyr og myter, kunst og religion.

Svir av grisedyre backdrops

De håndlagede tapetene som danner blomstrende bakgrunner er vakre og oser av høy pris – henspeiler på produkter som mennesker med bedre råd enn andre i samfunnet skaffer seg. Også i valget av rekvisitter ligger fokuset på imperialisme.

Men nå står de stablet oppetter veggen som kulisser i et teater, brent og forkullet. Totalt ødelagt. Houge har bokstavelig talt svidd av kroner. Mange kroner påkostet tapet er gått opp i flammer. Og foran i bildet – det som vekker oppmerksomhet: et dyr som i levende lue spises av oransje flammer. Visst vekker det følelser.

I lokalene fornemmer man det som har foregått av ildspåsettelser i kunstnerisk ånd – restene etter det som har vært spektakulære flammehav står stablet langs veggene.

– En ting er institusjonen og assosiasjonen til «koloni», men man bryter ned det som er veldig korrekt i både dyr og tapeter, sier Houge om arbeidet.

Menneskene går mot et stup

– Sett bort fra konfrontasjonen om menneskets stilling – bare en bitteliten gruppe synes fortsatt troféjakt er kult – det er faktisk ikke veldig mange dyr igjen å jakte på? 

– Nei, det er veldig lite igjen av det vi kan kalle vill natur. Vi går jo mot et stup – bare se på avskoging, vi kan se på arter som forsvinner hver dag – vi kan se på plasten i havet. Ved det beste kan vi si at vi står ved en viktig skillevei. Og hvis kunst kan stille noen av de riktige spørsmålene i deg …eller: hvordan kan kunst få oss mer bevisst på hvordan vi kan jobbe mot en bærekraftig fremtid? Hvordan kan kunst invitere deg inn under overflaten?

For det er gjennom menneskets trang til å speile seg i dyrene og herske over naturen, at dyrenes symbolikk lever godt i eventyr og myter, kunst og religion.

Trenger dyr for å se oss selv

Men Christian Houge må gå tilbake i tid for å se fremover. Og det er ikke første gang han stiller mennesket fremfor naturen, universet – eller ja, seg selv. I kunstfotoserien Paradise Lost ((2000 – 2015), Darkness Burns Bright (2013-14) eller Inhuman Nature (2016) tar Houge utgangspunkt i det bærekraftige. Også denne gangen tvinger han mennesket til å se på seg selv.

Les også: LIVETS VANN. VERDEN VIL HA DILL OG KARVE.

For det er gjennom menneskets trang til å speile seg i dyrene og herske over naturen, at dyrenes symbolikk lever godt i eventyr og myter, kunst og religion. 

Ifølge Houge trenger vi dyrene for å forstå oss selv. Nå er han av den oppfatning at menneskets ego utfordrer naturens skjørhet og at resultatet av det er smeltende breer, at havet stiger og at vi går mot vår egen utryddelse som art. 

Noe av kjernen i fotokunsten rører ved spørsmålet om hvorvidt vi er så frakoblet naturen at vi ikke får med oss utgangspunktet for hvor vi kommer fra. 

– En ting er institusjonen og assosiasjonen til «koloni». Men jeg bryter ned det som er veldig korrekt i både dyr og tapeter, sier Houge om arbeidet.

Mennesket er natur, men vi er frakoblet

– Vi lever i et «consumer market» og påvirkes av bloggere uten livserfaring – alt er en maskin. At vi er natur er veldig deilig. Men vi har ikke den samme tilgangen til den som vi hadde for noen hundre år siden. Dette er en påminnelse om hvor frakoblet vi er. Kunstprosjektet er et rituale, eksistensielt sett også. Jeg slipper disse dyrene videre, sier han. Houge gjør en armbevegelse som liksom viser vei: – Etter at de har stått i limbo i kanskje flere generasjoner. Det er noe vakkert og spirituelt i det, sier han.

Gjennom snart tyve år har Houge fokusert på miljøbasert kunst. Han har hatt flere separatutstillinger i New York, London, Paris, og Beijing. Han har gjort flere store offentlige utsmykninger og innkjøpt av blant annet Haugar Kunstmuseum, Nevada Museum of Art, Three Shadows Museum, Beijing,  Robert Johnson Museum og Equinor.

Close