Kvinnesterk fotofestival

Dokfoto2019. Fotojournalist Terje Bringedal (66) stiller på selveste Kvinnedagen og har invitert fire interessante, men også noen ukjente fotografer. Det står klart for ham at kvinnelige fotografer har et lite tak på gutta. De tar nemlig mer gjennomtenkte bilder.

– Jeg kan tidvis se at et bilde er tatt av en kvinne. Det er noe med innholdet, nærheten, åpenheten og sårbarheten de klarer å få frem som vi menn sliter litt med. Det er også spennende å se at i nesten alle store aviser og magasiner verden over har kvinnelige bilderedaktører. I Norge har vi ikke det. Det er en svakhet.

– Hva kan vi gjøre med dette?

– Problemet er at de ikke slipper til. Vi har mange veldig dyktige fotografer som kunne hatt stilling som bildesjef, men vi gamlinger, vi holder på jobbene våres. De får riktig nok brukt seg i vikariater og frilansjobber, men her i Norge har vi nesten ingen bildesjefer lenger. Nå tenkes det for mye på bunnlinjen. Skal jentene opp og frem som fotografer, må de ha mere spisse albuer. Da kommer de innafor og kan utvikle seg. Dessuten er det bare jentene som har egen stil, kun med noen få unntak. Også er redaksjonene for malstyrt. Det sitter en generasjon mellom oss og de unge og bestemmer hva de vil ha. De er for konservative i sin tenkemåte. Både vi eldre og de yngre vil gjerne bruke egen stil, men vi slipper ikke til med det.

Mer om Valeria Scrilatti HER

Valeria Scrilatti studerte fotografi og billedkunst på Libera Accademia di Belle Arti i Firenze.
Hun fokuserer hovedsakelig, gjennom langsiktige prosjekter, på forholdet mellom marginer og individuelle identiteter, særlig innenfor sammenhenger av urban informalitet.

– Du har invitert fire utenlandske kvinner. Ingen norske. Er norske fotografer for utydelige i sitt visuelle språk?

– De fire jeg nå har invitert er invitert nettopp på grunn av kvaliteten de leverer og måten de inspiserer på. Det er ingen norske fotografer på det nivået i dag. Disse er flinke til å visualisere egen stil. Det er en mangelvare i dag. Vi ser for mye copycats. Vi har mange dyktige fotografer i Norge, men de må utvikle stilen sin. Jeg vil gjerne ha tilbake tidligere deltagere, men da vil jeg se noe nytt.

Jeg kan tidvis se at et bilde er tatt av en kvinne, de er mer gjennomtenkte.

– Jeg leter etter bilder hele året og når jeg finner noe spennende og ukjent lagrer jeg det og navnet i en egen mappe og lar det ligge. Så følger jeg med over tid. Det er sikkert ikke mange som har sett mye av de som kommer i år. Særlig spennende er det med fotografer fra litt odde steder slik som disse. I begynnelsen da festivalen var større måtte jeg ha kjente navn for å trekke publikum, men trenger jeg ikke lenger.

Mer om Anush Babajanyan HER

Den armenske fotografen Anush Babajanyan er medlem av VII Photo Agency, som fokuserer sitt arbeid med sosiale fortellinger knyttet til kvinner, spørsmål av minoriteter, og kjølvannet av konflikten i Nagorno Karabakh, blant andre.

Dokfoto startet med et ønske om å holde et fotoseminar på Akershus festning i 2005. Per-Anders Rosenkvist (fotograf og lærer i fotojournalistikk ved OsloMet) og Bringedal var begge medlemmer av styret i Pressefotografenes klubb, og iverksatte prosjektet. Publikums umiddelbare tilbakemelding var at dette måtte gjenntas og det tok Bringedal til etteretning. Men det har kostet. Bringedal har brukt mye av egne sparepenger på dette, men som han sier – Når man brenner for noe, må man bare …

– Jeg tok et års pause for å planlegge, fikk Fritt ord med som støtte og i starten varte festivalen i fire dager. Et stort arrangement som PK og Pressefotografskolen sto bak. Senere ble dette min egen greie. For det handler om å pleie kontakter. Vi hadde kun de beste. Og fotografene kom. De fleste syntes Norge var eksotisk. Flere ville melde seg på når ordet var ute.

– Kvinner tar mer gjennomtenkte bilder, hevder Terje Bringedal som i en årrekke har arrangert fotofestival med dokumentar som tema. – Gutta må finne sin egen stil og ikke kopiere alle andre, påpeker han.

– Hvorfor er dokumentarfoto så viktig?

– Det er viktig å dokumentere vår egen virkelighet. Stillbildet er fortsatt sterkere enn TV. Et godt dokumentarisk stillbilde er lettere å huske enn en nyhetssak på tv. Drapet på Kennedy er vel kanskje et av de få så det ultimate for historiefortelling er faktisk stillbildet. Dokumentarbilder må dyrkes. Vi må se rundt oss og legge merke til ting. Fotografere uten kamera. Det er en læringsprosess.  I dag er det mobilkameraet som dominerer. For mange selfies. Vi ser ikke forskjell på Ibiza, Ranheim eller Dovre. Vi fotografer har en plikt til å dokumentere virkeligheten også. Dokumentarfoto er veldig vidt. Om det er en ting, en hendelse eller en person finns det mange virkemidler og det kan gjøres på mange måter, men det viktigste er at du dokumenterer det på din måte og at det får en stoppeffekt hos den som leser.

– Hva er dagens utfordringer innen dokumentarfoto?

– Ser vi på det generelle er det det å være til stede. Være forutsigbar. Være klar til å ta bildet. En situasjon er manipulert i det du som fotograf dukker opp fordi du er et element som ikke skal være der, men det som er viktig er å ikke påvirke situasjonen. Vær usynlig. Øyeblikket er der kun en gang og kommer aldri igjen. Du kan aldri ta det samme bildet på nytt. Du bestemmer hva som skal dokumenteres, hvilket øyeblikk og når det skal tas. Du er din egen sjef i alt du gjør. Men den største utfordringen er å utvikle seg. Vi blir fort opphengt i form og ikke innhold. Formidlingsform står på repeat. Innhold må få mere plass i bildet.

Mer om Catalina Martin-Chico HER

Catalina Martin-Chico studerte ved International Center of Photography i New York. Hun har dokumentert Jemen og Midtøsten i åtte år. Catalina arbeider for en rekke franske publikasjoner som GEO, Le Monde, ELLE, Le Figaro, VSD, samt for New York Times, Sunday Times, og der Spiegel, blant andre. Catalina vant VISA d’Or Humanitaire av ICRC på Visa pour image Festival.

– Kan du si noe om din egen lidenskap for dokumentar?

– Jeg har alltid vært dokumentarfotograf. Jeg har dekket hele spekteret. For meg har det vært viktig å sette mitt eget tempo. Å dokumentere det helt vanlige, det normale i en ikke forhastet verden gjennom en eldre manns øyne er min lidenskap. Gatefoto er et godt eksempel. Det er ekte, genuint. Det er hva dokumentar handler om. Jeg elsker å reise til byer og fotografere. De aller beste bildene tar jeg faktisk i hode. Vi observerer og lagrer motiver. Det er en god måten å lære på.

I dag er det mobilkameraet som dominerer. For mange selfies. Vi ser ikke forskjell på Ibiza, Ranheim eller Dovre.

– Hvilke erfaringer mener du er de viktigste du har gjort som festivalarrangør?

– Å lete etter nye stemmer, nye fortellerteknikker. De erfaringene tar jeg med fra år til år. Også har jeg lært at det ikke må være for omfattende. Fire dager ble for stort og for mye for folk. Å havne på fire til fem fotografer på to dager er det ideelle. Vi må ha tid til å fordøye, tid til å lytte til fotografene, tid til god artistsamtaler fra scenen osv.

Mer om Barbara Davidson HER

Barbara Davidson er tre ganger Pulitzer Prize og Emmy Award Winning fotojournalist best kjent for sitt arbeid med ofrene for gjengvold i Los Angeles.

– I 2016 sa du i et intervju med Journalisten at du ikke var bekymret for rekrutteringen av nye fotografer. Du fremhevet Bilder Nordic School og Photography og fotojournalistutdannelsen ved OsloMet. Står du ved dette fortsatt?

– Ja det gjør jeg faktisk. Det kommer så mange flinke folk ut derfra at jeg blir nesten slått i bakken. Lærerkreftene er så gode og engasjementet blant elevene er stort. Vi må også ikke glemme at fotofestivaler er med på å skape interesse hos dem, at de lærer. Festivaler og workshops koster litt, men det er viktig å tenke på hva de får igjen av det på sikt. Inspirasjonen til å ta gode bilder.

Mer informasjon om påmelding og festivalen HER

Close