Det er natt mellom 2018 og 2019. Det er fyrverkeri, glitter og stas. Men også andre typer smell. Pang! Der eksploderer en monter plassert midt i «glasspeilet» i bydelen Union Brygge i Drammen.
Inne i monteren er verket Jacques, en tynget mann i jern – 1.70 lang og bærende på en rusten stresskoffert.
– Vi kan ikke være sikre på om ødeleggelsen skjedde med vilje, innrømmer kunstsmed Marcus Mars. På en annen side er han likevel ganske sikker. Kofferten som mannen bærer er nemlig ikke tom. Mange lurer på hva som er inni. Et skjærebrennersett? Verdisaker? I rus og iver kan dette være en forklaring på at monteren ble knust.
Rom for kunst, rom for undring
Jacques er nå tilbake på galleriet til Mars. Verket er innkjøpt av Union Eiendomsutvikling AS, og daglig leder Trond Åsheim. Og selv om selskapet, gjerne i samarbeid med Drammen kommune har satset stort både på temporær og permanent kunst i det offentlige rom, kan ikke Åsheim huske at kunsten noen gang er blitt utsatt for hærverk.
Ingen statistikk kan fortelle oss hva kunsten gjør med byen og trivselen her, men Åsheim er trygg i sin investering.
– Vi er opptatt av å være en utbygger som legger vekt på noe annet enn det åpenbare kommersielle, sier han og vil så fort som mulig ha Jacques tilbake i Vannspeilet der han denne gangen tror at skulpturen får stå i fred.
Setter pris på utekunst
– Lite hærverk er en god indikasjon på at kunsten blir satt pris på. Dette sier Lily Vikki. Hun er skulpturkonservator ved NKF-N og prosjekt og enhetsleder ved avdelingen for Kunst i Kulturetaten i Oslo. Vikki kan vise til 550 skulpturer som i dag er plassert i og utenfor hovedstaden.
Også kunst som er plassert midt i byens verste og mest trafikkerte strøk er det ingen som ødelegger.
Aller helst ville jeg at skulpturen min skulle stå ubeskyttet midt ute i vannet
– Marcus Mars
– Bare unntaksvis har publikum tuklet med kunsten, men vist den respekt, rapporterer
Kristine Wessel ved Kulturbyrået Mesén og peker spesielt på prosjektet Rom for kunst. I løpet av en 17-års periode har over 100 kunstverk blitt vist her.
– Oslo S er på mange måter ingenmannsland, men også allemannsland, forklarer Wessel og legger til at verkene ikke er satt opp kun for estetikkens skyld, eller for å skape et byrom.
– At kunsten har en identitetsbærende funksjon er ikke alltid prosjektets mål, legger Wessel til, og vektlegger kunstens verdi for kunstens egen skyld. Den må gjerne skape diskusjon og reaksjoner.
Hets er best på nett
Anders Bjørnsen, leder for kunst og kultur ved Sparebankstiftelsen DNB, etterlyser sågar debatt og irritasjon. Kunst i det offentlige rom skal aldeles ikke bare være pynt, mener han.
Også Bjørnsen kan rapportere om liten grad av ødeleggelse, men innrømmer at på Facebooksiden til prosjektet Skulpturstopp, ble det spesielt i prosjektets begynnelse postet en del ukvemsord. En slik kommentar kunne eksempelvis være: Vi vil heller ha sykehusplasser! Eller: Og hva med satsningen på byens ishockeybane?
Anerkjennelse blant publikum
– Nå er disse kommentarene helt fraværende, smiler Bjørnsen som kan vise til at prosjektet som sådan har fått internasjonal anerkjennelse blant publikum. Også kunstnerne selv er over seg av begeistring for den kunstneriske friheten Skulpturstopp faktisk gir dem. For å bli med på dette valgte Rachel Witheread å gå bak ryggen til galleriet Gochen, og se forbi ønsket om økonomisk profitt. Hun reiste gladelig fra Storbritannia til Gran kommune for her å bli kjent med stedet, jobbe, ta del av miljøet og på grunnlag av dette velge utforming av skulptur og ikke minst plassering til sitt kunstverk.
Vann til kness
Nettopp plasseringen var spesielt viktig også for kunstsmeden Marcus Mars. Til og fra studioet passerer han daglig Vannspeilet. Tre store granittklosser med fontene, sirlig polert av kunstneren var allerede plassert nede i det grunne bassenget, men manglet det likevel ikke noe?
– Aller helst ville jeg at skulpturen min skulle stå ubeskyttet midt ute i vannet, forklarer Mars. Han skjønte fort at den tynne mannen i stål nok ikke ville tåle regn, vind eller også at noen klatret på ham.
En monter ble derfor løsningen. Når monteren kom rundt, var det også som om skulpturen fikk en ny dimensjon. Ikke bare var kontormannen lut i ryggen, han var også stengt inne.
Trond Åsheim nikker mot Jacques. Han identifiserer seg ikke direkte med figuren, men falt likevel for Marcus’ plan. Eiendomsutvikleren sender ut et retorisk spørsmål og peker på den svenske kunstsmeden;
– Er det ikke bra at vi har slike som ham her i byen?
Under den hvite bro
Å kjøpe kunst er for Åsheim ingen ‘big deal’, men mener det er en del av selskapets samfunnsansvar. Hva Jacques har kostet, vil Åsheim ikke ut med, men sier det i stedet slik:
– Vi må ha et par millioner mer i omsetning av restaurantene i dette strøket for å tjene summen inn. For eiendomsselskapet er innkjøp av kunst ingen fremmed butikk. For ti år siden fikk man på hver side av Drammenselva, plassert to stålkuler som befolkningen setter stor pris på.
Brua Ypsilon er et annet eksempel der Union Eiendomsutvikler AS gikk inn med sju millioner kroner. Selv om investeringen oversteg budsjettet kan Trond ikke huske at innbyggerne protesterte. Han rister på hodet.
– Nei, ingen har kritisert den. Alle var enige om hvor viktig den var for byen.
Uknuselige
Skal vi tro Åsheim er det ingenting som tyder på at det er påkostningene av verket Jacques som provoserte publikum. Heller ikke er skulpturen spesielt utfordrende og vanskelig å forstå.
Mars håper skulpturen kan få deg som publikum til å stoppe opp i eget liv, tenke deg om og spørre: «Er jeg på rett vei? Lever jeg i en firkantet boks? Sitter jeg på et tog som bare frakter meg videre, eller burde jeg hoppe av?».
I så måte kan Jacques være vår tids svar på David – der Goliat er hverdagslivet, rutinene, pliktene, markedskreftene.
Sterkere enn noen gang
– Jacques kan være selve definisjonen på livet, sier Mars som selv sa opp en fast jobb i Den Norske Operaen og ga seg hen til en kunstnerkarriere med egen esse og galleri. At monteren rundt Jacques ble knust var først trist, men det åpnet for en mulighet til å lage en enda sterkere monter av glass som skal tåle alt. Utenfor lever byen videre. Men ikke alt er som før.
En kvinnelig stamkunde kikker inn vinduene. Der får hun øye på skulpturen som forsvant. Sukk! Der er han jo! Utbryter hun lettet. Marcus Mars forsikrer henne om at Jacques straks er tilbake. Sterkere enn noen gang.