Hvordan si det med foto

Fotoutstillingens aller største og minste verk henger i en trang passasje på vei inn i galleriet. Der har Erle Kyllingmark valgt å plassere det. Helt bevisst. Jeg vil at du nesten skal være i bildet selv, sier hun.

Tekst: Sofie Vesterøy 

Det er en lang prosess for en kunstner å forberede seg til en utstilling. Erle Kyllingmark (f. 1974) begynte å ta bildene så fort snøen smeltet i fjor. Nå stilles de ut på Shoot Gallery i Bjørvika i Oslo frem til 30. mars under tittelen «Untitled Journey», og det er hennes tredje utstilling hvor hun jobber lag på lag, eksponering på eksponering.

Det er en lang prosess for en kunstner å forberede seg til en utstilling. Erle Kyllingmark (f. 1974) begynte å ta bildene så fort snøen smeltet i fjor. Nå stilles de ut på Shoot Gallery i Bjørvika i Oslo frem til 30. mars under tittelen «Untitled Journey».

Manuelt kamera fra 50-tallet

– Jeg begynte egentlig der jeg sluttet med den forrige utstillingen. Og så former det seg til et eget prosjekt underveis. Jeg lar meg lede, sier hun om retningen hun har tatt.  

Erle Kyllingmark fotograferer lag på  lag. 

– Jeg jobber på film med et gammelt kamera fra 50-tallet. Først et bilde. Så et til. Så enda et. Det er en analog prosess, eksponert på samme sted på filmen. Negativene er som de er. De lar seg ikke separere, sier hun. 

Tre bilder er smeltet sammen. Det eneste som kan gjøres i mørkerommet er farge- og tetthetsjustering. 

Erle Kyllingmark, Untitled Journey#04.

– Så et klassisk Erle Kyllingmark-foto er tre eksponeringer? 

Erle ler… 

– Ja, nå begynner det faktisk å bli det. 

Samtidig vet hun ikke om hun kommer til å holde på med det for alltid. 

– Men jeg synes det er gøy. Jeg har begynt å tenke på andre metoder fordi jeg har lyst til å blande steder med større avstand i ett bilde. Jeg har også begynt å sjekke ut andre kameraer som kan gi meg nye utfordringer.

Mystikk og ro

Erle Kyllingmark leder an inn i gallerirommet, og her blir man presentert for en blanding av mystikk og ro, men også uro. Ro ligger i høydeformatene på nøyaktig 118,5 x 74 centimeter – i hvite rammer. Og det er der betrakteren kan oppleve verkene som mystikk i tre lag. Eller i tre dimensjoner.

Mystikk er et ord jeg ikke bruker, sier hun men ytrer at hun er følsom for sine omgivelser og kan gjenkjenne følelsen av det. Det ligger i tilstedeværelsen.  

Erle Kyllingmark, Untitled Journey#14.

Visuelle fornemmelser fremfor ord

Kyllingmark er ikke opptatt av å uttrykke seg med ord for å forklare verkene. Men på fotovandringene hun foretar i naturen noterer hun på mobilen i prosessen.

– Jeg vil gjerne berøre publikumet på et nivå. At mennesker skal bringe sine egne liv og refleksjoner inn i mine bilder; at de kobler inn seg selv. Bildene er ikke bare det jeg ser og det jeg tenker. De er nøyaktig hva tilskueren kjenner og oppfatter. Selv har jeg min historie og min relasjon til verkene. Der og da handler det om min opplevelse. Det er når jeg tar bilder at jeg har det best. Da er jeg fri, sier hun. 

Erle Kyllingmark, Untitled Journey#12.

Tvinges til å formidle i bilder og ord

– Å kommunisere budskapet i bildene ut mot andre kan være komplisert, synes Erle. Hun tenker at bildene kommuniserer best alene, selv om hun også er tvunget til å bruke ord i formidlingen. Hun presser seg inn i det.

– Jeg har godt av den tvangen, innrømmer hun. Notatene jeg tar underveis hjelper meg til å reflektere over hvordan jeg skal kommunisere når utstillingen er forløst.  

– Ser du da for deg et publikum?

– I prosessen er jeg opptatt av mine egne opplevelser. Jeg er av den oppfatning at når jeg tilstreber tilstedeværelse og nærhet til meg selv når jeg skaper, så kommer bildene naturlig til å prate med andre når den tid kommer. Det en tese jeg jobber etter.

Erle Kyllingmark, Untitled Journey#16.

– Men mister du av og til kontrollen? 

– Ja. Når jeg tar tre bilder oppå hverandre på film, så mister jeg noe av kontrollen. Uansett all planlegging og kunnskap jeg har om det tekniske, så vet jeg ikke helt hva jeg får før filmen er fremkalt. Det er like spennende hver gang. For meg handler dette om å overgi endel av arbeidet til noe utenfor meg selv.

– Titlene … hvor kommer de fra?

– Ja, hvor kommer de fra, undrer hun høyt…

Hele utstillingen er preget av verk med samme tittel som utstillingen har, ”Untitled Journey”, men med numerering.

– Titlene kommer til meg under arbeidet. Jeg leker med masse forskjellige varianter underveis. Repeterer det om og om igjen. Helt til det lander. 

Plainspotting – på jakt etter fly

Under arbeidet har Erle Kyllimgmark hengt mye rundt flyplassen på Gardermoen. En flygeledervenn tipset henne om en fin plass.

– Hvorfor fly?

– På alle de turene jeg hadde til Gardermoen så møtte jeg én dame som drev med «plainspotting» – som betyr å rigge seg til ved rullebanen og fotografere fly tett på.  

Erle Kyllingmark, Untitled Journey#06.

– Alle de andre var menn. Erle ler godt…  – Det er åpenbart en maskulin greie å drive med. 

Kunstfotografen lar seg rive med. 

– Da det første flyet kom ble jeg så oppslukt at jeg glemte å trekke frem filmen og fikk fem eksponeringer oppå hverandre. Jeg ble helt bergtatt av å stå der. 

Velger å si det med foto

– Forsker du i deg selv?

– Ja, jeg er opptatt av livet og funderer mye over det. Det gjelder både i arbeidet med bildene og i livet ellers. Livet og kunsten blander seg i hverandre. Det er ikke noe separat. Men det er klart, fortsetter hun…

– Noen ganger er jeg bare hjemme og ikke tenker på dette i det hele tatt. Dialogen er viktig, men jeg velger å si det med foto, avslutter Erle Kyllingmark.

Close