Designeren Maja Stabel kunne vært en internasjonal label i dag. Hun takket nei. Ikke nei til suksess, men nei, til å gå i mot indre overbevisning og nøye gjennomtenkt filosofi.
Hennes kolleksjon skulle følge visjonen om zero waste prinsippet. Stoffene måtte helst vært tatt i bruk tidligere og ikke en stoffrest skulle ligge igjen. Syerskene måtte få sin lønn og jobbe under gode arbeidsvilkår. Noe slikt kunne ikke Esmond tilby den gangen i 2013 da de ønsket den nyutdannede designeren på sin plattform ”Grainline” med tilbud om produksjon i India.
– Jeg ble med til India, forteller Stabel, men legger til at hun av ønske om å beholde sin integritet og derfor betalte reise og produksjon selv. Hun ville gjøre sin egen greie.
Money for nothing
Maja Stabel ble aldri en del av Esmods satsning. Hun ble fortalt at fabrikken der kolleksjonen skulle produseres var både moderne og god.
– Det var et bra opplegg, bekrefter Stabel, men selv om produsenten var en av de beste, var det også her dårlige arbeidsvilkår, blant annet et elendig ventilasjon. Hva arbeiderne ble betalt, det fikk Stabel aldri vite.
MAJAS kolleksjon skulle følge visjonen om zero waste prinsippet. Stoffene måtte helst vært tatt i bruk tidligere og ikke en stoffrest skulle ligge igjen.
Seks år har gått. Maja Stabel er nå bosatt i Trondheim. Var det ikke en god idé å starte bedrift på egen gård? Med systue på låven? Til svar fra kommunen fikk hun vite at hun i så fall måtte begynne med sau, samt plantefarging. Businessen måtte på et eller annet vis knyttes opp mot jodbruket.
Maja Stabel har gått en del omveier
Først etter å ha fått midler fra Omstillinsgprogrammet i nabokommunen Rissa Indre Fosen, samt et samarbeid med vekstbedriften Noris AS, er Stabel i sving igjen. – Jeg har forsøkt mye forskjellig og gått en del omveier og mange ganger gitt helt opp, men hele tiden visst at jeg vil produsere lokalt, starte sosialt entreprenørskap og alltid ha zero waste i bunn. Tid har det tatt. Krefter. Mer tid. Stadig dukker spørsmålet opp; Er det verdt det?
– Ja, svarer Øystein Nystad. Han har master i økologisk økonomi fra Nord Universitetet og vil bort fra det han kaller en «monetær verden», men ber oss se økonomi som en helhet både kultur, samfunn og natur.
Om hundre år er allting glemt
Å kjøpe noe nytt for å kunne føle seg bedre, blir dermed et noe smålig argument. Og også dette et paradoks. I følge forskning.no er en av årsakene til innkjøpene vi gjør ikke selve behovet for eksempelvis en bukse, men den gode opplevelsen det er å få noe nytt. I følge den amerikanske forskeren Daniel Kruger ved Universitetet of Michigan, kan kjøpemønsteret vårt skyldes ren evolusjon. Menn er skapt til å jakte. Kvinner ønsker å samle. Til forskning.no sier Kruger følgende:
– Kvinnene brukte flere timer om dagen på å samle – hver eneste dag.
Her biter evolusjonen seg selv i halen. Alle regnestykker forteller oss at vi med dette shoppingsmønsteret snart vil gå nedenom og hjem.
– Vi kan ikke snakke om en bærekraftig vekst, påpeker Nystad. – Det er jo et paradoks!
Lønnsom masseproduksjon
I så måte ikke bare støtter han Stabels prosjekt. En tradisjonell satsning bestående av såkalt lønnsom masseproduksjon er i følge økonomen en kortsiktig plan, og dessuten høyst umoralsk. Faktisk en umulighet hvis vi skal følge våre egne regler og
Finansdepartementets rapport over Klimarisiko og Norsk økonomi anno 2018.
I kapt. 6.3 står det at bærekraftig utvikling skal gjenspeile erkjennelsen av at vi mennesker er i stand til å ødelegge vårt eget naturgrunnlag. Videre slår man fast at befolkningsvekst og økonomisk utvikling har resultert i en rask økning av menneskeskapte klimautslipp.
– Likevel snakker politikere om en et ønsket årlig vekst på 3% i året, skyter Nystad inn og vet at dette jo ikke høres mye ut. Ikke i kort perspektiv. Men hva med et hundreårsperspektiv?
Ny pris og gammel moral
Nystad minner oss om at det var slik man tenkte på 1800-tallet. Ideen var at noe skulle vare så lenge som mulig. Kvalitet var alle tings mål.
– Vi må bort fra fokus på kvantiteten, mener Nystad og trekker fram plussordet «stordriftsfordeler». Lenge har dette vært idealet. Jo mer vi produserer jo billigere blir produksjonen av hver enhet.
Som et svar på Finansdepartementets rapport om Klimarisiko og Norsk økonomi, vil Nystad heller snakke om smådriftsfordeler og stordriftsulemper. – Det siste gjelder mega-store kjeder, opplyser han. Butikkene tar inn så mange varer at de brenner inne med en hel masse, kundene kjøper til bunnpris, synes de er heldige, men ender med å ikke en gang pakke ut fra handleposene.
Den billige anorakken
Igjen vil Nystad snakke om moral og umoral. Dette er dyder som det er på høy tid å trekke frem igjen, mener han og sikter nettopp til den anorakken vi kjøpte så billig, men som aldri ble brukt. Tenker vi på materialene som er benyttet i produksjon, kjemikaliene, avfallet, den dårlige lønnen til syersken og ikke minst transporten av varene fra eksempelvis Kina og hit nord – ja da var anorakken kanskje ikke så billig likevel.
Ikke hvis vi ser på salget med miljøbrillene på.
– Da hjelper det lite at vi resirkulerer sier økonomen som heller bruker betegnelsen «avlat».
– Tingene går jo kanskje tilbake, men det har jo kosta noe på veien.
I tråd med tiden
I den lille bygda Rissa arbeider den syriske skredderen Ahmed Dayi med Stabels nyeste kåpekolleksjon av bortgjemte ullpledd. Om ikke lenge kan Dayi regne med å få kolleger.
– Vi skal også åpne systudio som en arena for arbeidstrening for innvandrere og ungdom opplyser initiativtakeren og designeren Maja Stabel. Bedriften skal bli en motvekt til fabrikker som behandler medarbeiderne sine dårlig, sparker dem fordi de nekter å jobbe for en slikk og ingenting, stenger dem inne i lokalene for å få dem til å jobbe raskere.
Gå-sakte-kolleksjonen
Det går nemlig an å gjøre ting på en annen måte! Slik avslutter Maja Stabel, som bokstavelig talt holder en knapp på det sakte. Om ikke lenge kommer designeren ut med en helt ny kolleksjon. Lanseringsdatoen er ikke satt og mulig blir ett og ett plagg sluppet på markedet.
Også her følger Stabel stoppeklokka:
– Vi skal ikke stresse med å rekke en moteuke eller innsalg til butikker. Vi skal være et helårsbrand uten sesonger og bygge det opp sakte, men sikkert. Det er mote minutt for minutt.