Assosiasjonene i farger og materiale går både til pikerommet, sexindustrien og menneskets indre organer. Pia Antonsen Rognes interesserer seg for motsetningene i menneskets følelsesliv. Det tiltrekkende satt opp mot det ubehagelige. Hun har nettopp vært aktuell i temaustillingen «Hunger», arrangert av Norske kunsthåndverkere ved Trøndelag Senter for Samtidskunst (TSSK).
I perioden frem til 10. mars er tekstilkunstneren aktuell med utstillingen «Sleeping Through the Camouflage of my Pale Skin, My Soft Words» i Galleri Format i Oslo.
Materialiserer selvskading
«Å begjære vold» var tittelen på en større separatutstilling som nylig ble vist ved TSSK.
– Jeg har gått i dybden på temaet selvskading. Når den indre spenningen og smerten blir uhåndterbar, kan en handling som på den ene siden er ødeleggende for kroppen, også oppleves som en løsning. Å påføre seg selv en fysisk smerte og skade kan oppleves som en lindring.
Gjennom å blåse opp det emosjonelle materialet menneskesinnet egentlig prøver å fortrenge, tvinger Rognes publikum dit vi helst ikke vil gå.
Store, rosa tekstilskulpturer minner om vrengte kropper, indre organer som har forlatt mennesket og forvokst seg til noe nytt. Noe stort og skremmende. Eller kanskje ser du et søtt og glitrende barbiedukke-univers?
Tekstil som kroppslig materiale
Tekstilkunstneren fra Trondheim er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen og Iceland Academy of the Arts. I løpet av få år har hun blitt et ettertraktet navn på senen for samtidskunst.
Rognes reflekterer over tekstil som et kroppslig materiale. Mennesker bruker tøy helt inntil kroppen, vi er avhengig av klær for å overleve og intimt forbundet med tekstiler. I disse verkene anvender kunstneren et glinsende syntetisk materiale. Det er elastisk og kvaliteten minner om menneskets hud. Til en viss grad fleksibel og tøyelig, men også sårbar. Noe som kan flerres opp. Skades.
Et rosa kaos av følelser
Det rosa er sterkt forbundet med barndom. Jenteavdelingen i lekebutikken. Eller innvoller. Kjønn. Et rosa, glinsende syntetisk stoff er ofte anvendt av prostituerte. Referansene i utstillingen «Å begjære vold» drar dermed i ulike retninger. Utstillingen berører tema som moral, utnyttelse, barndomsminner og drømmer. En nesten kaotisk miks som kan minne om hvordan også selve følelseslivet kan knyte seg sammen. Bli uhåndterlig. Noe vi prøver å gjemme.
Det er nettopp fra menneskets psykologiske landskap av fortrengte emosjoner, at kunstneren henter sin inspirasjon:
– Skulpturene viser noe av det som kan gjemme seg og vokse i et menneskes indre. Følelser som er skjult for personens bevissthet kan vokse og utvikle seg usett. Til monstre, og det er disse jeg løfter ut i lyset, sier Rognes.
Hjerneløse monstre
Monstrene i kunstnerens univers er hodeløse, hjerneløse. De mangler logikk og evne til å kommunisere. Voksende beist, uten kapasitet til begrensning.
– Kan du utdype tittelen «Å begjære vold?»
– Jeg søker det et menneske kjenner trang til. Et begjær trenger ikke være seksuelt motivert. Det kan også handle om trangen til å holde de emosjonelle monstrene i sjakk, noe som kan resultere i destruktiv adferd. Det å gå inn i destruktive seksuelle relasjoner kan være en form for selvskading. Begrepet begjær speiler ulike dimensjoner av drivkraft.
Fascinert av monsterestetikk
Rognes forklarer at hun er fascinert av en slags monsterestetikk. At hun tilstreber en kroppslig reaksjon hos tilskueren. Kanskje en trang til å berøre verket, eller en opplevelse av skulpturens størrelse og form i forhold til betrakterens egen kropp.
Monstrene i kunstnerens univers er hodeløse, Hjerneløse og de mangler logikk og evne til å kommunisere
Gjennom å blåse opp det emosjonelle materialet menneskesinnet egentlig prøver å fortrenge, kan man se det slik at Rognes tvinger publikum dit vi helst ikke vil gå. Til avlåste rom i eget følelsesregister.
Reaksjonene har vært positive. Kunstneren er glad over stadig nye invitasjoner til utstillinger.
– Dine store skulpturelle verk kan virke overveldende på betrakteren. Hvordan er det å arbeide med skulpturer i et slikt format?
– Det er et stort arbeid, ikke minst i forhold til logistikk, ler kunstneren. Hun forklarer at det største verket måtte lages i 13 ulike deler.
– Jeg så faktisk ikke verket ferdig selv før det ble montert i galleriets utstillingsrom. På en måte ble arbeidsprosessen sammenfallende med tematikken jeg forsøker å speile. Man ser ikke hva det hele dreier seg om før man får det ut og fram. Det er når man kan ta et skritt tilbake og betrakte materialet at helheten og sammenhengen blir tydelig, sier hun.