Fellesnevneren for de fire utstillerne er kraften vi finner i oss, fysisk eller geografisk. Tina Lindvall ble i 2017 tildelt Bærum Kommunes Kunstpris for sin skulptur «Transparent respons» mottok dermed også denne utstillingen. I Bærum Kunsthall har hun skapt et metakunstverk – som er blitt til i lokalene i monteringstiden.
Hva skjer når punktet flyttes
Lindvall stiller skikkelig vriene spørsmål om tilværelsen i verket med tittlen «Transponert utsnitt», og sentrerer sin oppmerksomhet om punktet for all oppmerksomhet i «Center of Attention». Og så undrer hun seg over hva skjer hvis man flytter det. Punktet? Flytter da alt det andre seg, som foregår rund det sentrerte punktet?
Spørsmålet hun egentlig stiller er rettet til det normative samfunnet, hvor vår tilstedeværelse er viktig.
Skal livene våre måtte være planlagt på forhånd? Kan svaret ligge i kunstverket hvor hun har frest seg ned i pleksiglass, malt med overmettet saltvann slik at det krystalliserer seg og danner vakre formasjoner? Forgjengelige materialer i et forgjengelig verk, inspirert av kunsthallens indre i denne utstillingen, som står frem til 3. februar.
Tina Lindvall retter spørsmål mot det normerte samfunnet. Må livene våre være så planlagt?
Forgjengelig slik som livet selv er? Finner du svar i «Gjenklang i atterglans» eller «Skyggetegninger»? En lyskaster stilles inn og skygger kastes på veggen. Hun er opptatt av refleksjoner og speilinger, de som vi jo blir konfrontert med i livet.
Skyggetegninger og tredimensjonale verk
– Det jeg egentlig jobber med i denne utstillingen er skyggetegninger, sier hun og viser tredimensjonale verk der hun er opptatt av det skjulte i mellomrommene mellom pleksiglassflatene.
– Det er et uttrykk som kalles «betwixt and between» som krever både stillstand og bevegelse, sier hun, – så jeg ønsker at folk skal gå rundt og lete og oppdage detaljene sjøl.
I den gamle brannstasjonen til det som engang var Fornebu flyplass, og som har inspirert Tina Lindvalls metakunst, finner du Bærum Kunsthall – vis a vis landemerket – det gamle kontrolltårnet.
Tiden som fortsetter
Her fortsetter kunstnerduoen Caroline Hjort og Riitta Ikonen på samme utpust som serien «Eyes as Big as Plates» der de ikler mennesker naturen. Slik de portretterer, skaper et underfundig språk som tar humoren opp i seg, men som også understreker ettertanke. Dette skjer også i utstillingen «Time is a ship that never casts anchor».
– Forskjellen er at vi drar inn menneskeskapte objekter her, som vi vanligvis ikke gjør, forklarer Karoline Hjort.
– Vi har kun fokusert på Øst-Finnmark. Det hele startet som et utsmykningsprosjekt for Nye Kirkenes Hospital, som sto ferdig i oktober. I tillegg til det har vi jobbet i fire år for å lage en portrettserie om mennesker som har tilhørighet til regionen. Det er mange forskjellige mennesker som bor sammen der. Vi har satt fotoserien opp mot hvordan historien er blitt skrevet om Finnmark – den er kanskje ganske subjektiv. Vi ønsket å demokratisere den ved at vanlige folk forteller sin versjon, sier hun.
Mennesker i naturen og naturen på dem
Bildene viser folk som er iscenesatt i naturen med rekvisitter som avslører noe om hvilken tilknytning de har til området eller sykehuset. Et motiv med et reinsdyrhjerte alene liggende på isen sier noe om nærheten til naturen. Et liv levd.
En demokratisk foto-fortelling og tekstiler som kan minne oss om vårt indre. Hva har det til felles?
– Her møter vi folk med lokale historier, hvor noen har konkret vært med å skape sykehuset, sprengt ut tomta, for eksempel, eller andre lokale, som en landmåler fra Vadsø – eller også samiske, kvinnelige reineiere – et utvalg fra et bredt spekter, forteller Hjort.
Finnmarkens supermann
På ett av bildene står en mann halvveis i profil i det som ser ut som en rød kappe. Går du nærmere, ser du at kappen er av rognebærkvister. Men likevel får du assosiasjonen til en superhelt. Ifølge Hjort er han også det.
– En av favorittene er Willy Bangsund. Han er brytetrener og har holdt på med bryting i hele sitt liv. Han går for å være en lokal fredshelt. De som bor i Finnmark mener han bør få fredsprisen, for han har jobbet veldig mye med ungsom på tvers av grenser, på nordkalotten.
Menneskene i motivene er også plassert i landskap der milliarder av år skiller fjellgrunnen. Finnmark, også populært kalt en «geopolitisk hotspot», er hjemmet til «Barentsborgere» – som befolkningen selv velger å kalle seg. Historiene om de portretterte finnes også mellom to permer i bokform.
Det sterke som er så skjørt
Men skjørt? Kari Hjertholms ene av tre verker i utstillingen «Skjør kraft» brer seg over den hvite veggen nederst i lokalet som en eneste stor tekstil bevegelse som lokker deg til seg som huldra.
Hårfine signalrøde tråder dekker en mørk grå bakgrunn og skaper variasjon i uttrykket når du beveger deg mot det: mer rødt når du går til venstre, mindre når du går til høyre – og idet du gjør det er kunstverkene en kommentar til alle innrykkene vi utsettes for daglig. I alt det sterke og kraftfulle, så er det også skjørt. I alle fall mener kunstneren det selv. Men kan det også være et landskap?
Det faktum at kunstverkene endrer karakter etter hvor du ser det fra, gjør det verdt å ta dem nærmere i øyesyn.
Tre utstillinger samtidig
– Vi har ofte tre utstillinger samtidig i Bærum Kusthall, sier Hanne Cecilie Gulstad, prosjektleder. Kunsthallen ble startet av Bærum Bildende Kunstnere i 2014 og har siden hatt det kunstverdenen kaller «Open Call», som betyr at kunstnere kan søke om utstillingsplass.
– En jury har valgt årets kunstnerne. Vi har ønsket å sette sammen utstillingen på en slik måte at de tre utstillingene er i dialog med hverandre, og det synes jeg de er. Det handler om nærhet til mennesker, om tid som har gått og hva vi tar vare på. Det er en sanselig representasjon av det fysiske i disse arbeidene, sier hun.
Det som publikum må avgjøre
Når Plnty forlater lokalene ligger fortsatt en tekstil søyle på gulvet og skal henges opp. Ingen av Tina Lindvall sine verker er ennå montert. Caroline Hjort er usikker på om det er nok lys i lokalene. Men på den store veggen midt i mot treffer kunstverket «Skjør kraft» deg i alle kroppslige meridianer. Vekker den følelser? Ja. Sterke? Ja. Skjøre? Ja. Er det et indre organ? Det kan det være. Hvilket? Det må tilskueren avgjøre.