45 suggererende og feminine antrekk er presentert på spesialbygde byster i museet i Frognerparken. Kjoler – tidenes staffasje og kvinnelig kommunikasjon, mote og historisk flair er presentert i den populære utstillingen som står frem til 27. januar. Den gir også et viktig historisk innblikk i håndverksfaget og kvinners kamp for profesjonell fagutdanning og fagorganisering. Kvinners evne til å være løsningsorienterte vises her. Det sier den svarte brudekjolen alt om.
Bare håndsydde klær
Åse Kleveland fronter utstillingen og opptrer her som fagets beskytter. Hun har bidratt med kompetanse, vært støttespiller og ressurs i forbindelse med utstillingen. Hennes forhold til sydame er selvfølgelig og har vart nesten hele hennes liv og karriere.
– Du bruker bare klær sydd av håndverkere?
– Absolutt, siden jeg var 17-18 år, sier hun og minnes en periode hun hadde ambisjoner om å sy klærne sine selv. Det ble ikke noe av, men Kleveland har alltid hatt et aktivt forhold til garderoben sin privat og for scene, og redesignet klær hun ikke lenger bruker.
– Før fantes det en symaskin i hvert hjem, og det var mye mer normalt å få sydd plaggene sine hos sydame. Da den enorme flommen av billig konfeksjon skyllet innover oss, endret dette seg.
Et sporty folk uten jåleri
Kritikken er at vi mangler historie og kunnskap. Når Åse Kleveland ser tilbake på den norske kleshistorien, ser hun Norge som et fattig land men med naboer med overklasse og kapital på andre måter.
– Norge har generelt sett vært et råvareproduserende land, vi har tatt fisken ut av havet og mineraler ut av berget. Vi har ikke foredlet så mye. Andre har gjort det, vi har kjøpt det tilbake. Vi er også et sporty folk, det skal ikke være noe tull og jåleri når det kommer til klær. Jeg tror likevel det skjer mye nå, sier hun.
nå kommer det kunder som vil ha en jakke, en kåpe. De vil ha noe som skiller seg ut fra masseproduksjonen, også kvalitetsmessig
– Line M. A. Larsen, oldermann
Tenker mer på å etablere produksjon
Kleveland mener at mange har fått et forhold til design – det moderne hun selv holdt foredrag om tilbake på 90-tallet, men som ingen brukte penger på da. Sammenlignet med Sverige og Danmark har de en mye større industri. Enten det gjelder møbler eller klær – og forbrukere som kjøper.
– Vi har tjent oss rike på olje, som er flott. Men burde vi bruke et øyeblikk på å investere i produksjon – slik de gjør det i våre naboland?
– I dag ligger Norge godt an på mange områder, og vi tenker mye mer på å etablere produksjon nå. Vi er representert på internasjonale utstillinger. Forskjellene mellom de skandinaviske landene er mindre. Men vi har i liten grad tekstilindustri. Når det gjelder design er mye veldig ekslusivt – det er kanskje noe med å tenke annerledes; å produsere for industriell produksjon. I Danmark og Sverige tenker de store serier, bredere og større, avslutter Kleveland.
Hundre år og like fin
– Tekstilaksjonen, gjenbruk og redesign er en bra ting. Folk blir mer bevisste. Men hvor finnes sømkompetansen?
– Det som skjer nå er fagfornyelsen, sier oldermann i kjole- og draktsyerfaget, Line M. A. Larsen i Oslo Kjole- og Draktsyerlaug. Det er klart at vi ønsker å definere oss i et kommende marked. Jeg synes dette med utdanning er viktig, det skal være et bærekraftig yrke i fremtiden. Vi ønsker jo å vise dette på Bymuseet også. En kjole i utstillingen er hundre år gammel. Den er litt falmet, men du ser håndverket og kvaliteten og du kunne ha brukt den i dag. Dette er et tradisjonsfag som er mulig å bruke på nye måter.
Redesign, ja. Men håndsøm?
– Du snakker til et lydhørt publikum og lesere som er opptatt av redesign og som gjerne blir påminnet om at vi bør endre forbruksmønster. Men er vi tilbake til håndsøm?
– Jeg føler at vi er det. Jeg har jobbet med brudekjoler i mange år. Men nå kommer det kunder som vil ha en jakke, en kåpe. De vil ha noe som skiller seg ut fra masseproduksjonen, også kvalitetsmessig. Plagg kan fort nuppe etter bruk eller bli semre i vask. Nå ser vi at folk heller investerer i renere produkter, vi finner bedre veving av stoffer som gjør at de holder bedre. Når du legger noe i en bukse som er skapt etter dine personlige mål og tilpasset din kropp, er det komfortabelt og du vil at den skal vare lenge.
Flere vil ha tilpassede klær
Larsen påpeker også at størrelser er vanskelig for mange. Når en kvinnekropp blir klemt inn i et A4-format, har vi problemer.
– En kan være lav og ha noen kilo for mye, en annen høy og altfor slank. Da faller du utenfor normen. Skal du gå rundt med mistilpassede klær? At plagg sitter godt har mye å si for selvtilliten. Vi trenger kanskje ikke å sy håndsydde knappehull i fremtiden. Det har vi maskiner som gjør. Om du ikke har råd til å få en sydame til å sy hele plagget, kan du kjøpe plagget og få det tilpasset din kropp, sier hun.
Sømutdanning i medvind
Monika Thollefsen er seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet og forteller at Kjole- og draktsyerfaget videreføres i en ny kategori med arbeidstittel «Design og tradisjonshåndverk», med mer fokus på tradisjonshåndverk. Videregåendeutdanningen Design og håndverk har blitt kritisert for å lede fram til for mange, og svært ulike fag.
– Er det en litt gammeldags tittel på et utdanningsløp tilpasset samtiden?
– Vi tror dette er et fag i medvind, særlig sett i sammenheng med trender som kjøp av miljøvennlige materialer, mindre bruk og kast og større grad av sying av tilpassede plagg. Både navnet og alt rundt de nye læreplanene for faget skal ut på offentlige høringer, og vi er interessert i tilbakemeldinger fra fagmiljøene, sier hun.
Et selvstendig fag
Thollefsen er enig i at utdanningen ikke må bli for mye tilbakeskuende og legger til at designdelen av faget, som tittelen også kan komme til å inneholde, vil vektlegge nyskapning. Hun minner om at kjole- og draktsyerfaget er et selvstendig fag.
– Dette er et løp i videregående opplæring som leder fram til svennebrev, det er ikke en fagskoleutdanning eller høgskoleutdanning. Kjole- og draktsyerne skal utføre bestillingssøm av dameklær. Design og mønsterforming inngår i utdanningen, og må ikke forveksles med designutdanning. Likevel ser vi at mange går videre og tar mer designutdanning eller utvikler seg i den retningen gjennom arbeidet. Utdanningsdirektoratet samarbeider med Faglig råd for design og tradisjonshåndverk i utviklingen av faget. De ønsker at det skal være større fokus på å lære det grunnleggende håndverket som er knytta til faget, sier seniorrådgiveren.
Den sorte brudekjolen
I Bymuseets lokaler guider Kristen Røvig Håberg oss rundt. Hun er en viktig støttespiller for utstillingen og et vandrende leksikon innen stilhistorie. Bak seg har hun en rekke bok- og lærebokutgivelser innen tekstil-, kunst- og kulturhistorie. Hun underviser i drakthistorie ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Meningsfulle oppgaver
– Den sorte drakten som var en brudekjole på 1940-tallet, sier hun – kan være omsydd av andre plagg, og oppleves i dag kanskje som en trist sak. Men var et antrekk som også kunne brukes i andre sammenhenger. Krigsårene bød på streng rasjonering, men kjole- og draktsyerne var flinke med gjenbruk og omsøm. Likevel var inspirasjon viktig. I Frankrike mente man at kvinner trengte å kle seg elegant for å komme seg gjennom den tunge krigstiden. Så klær betyr mye, kanskje mer enn vi ofte tenker på, og kjole- og draktsyere har meningsfulle oppgaver, konkluderer Håberg.