Doktorkunst. Forsker på aggresjon og fossile avtrykk.

The Other Wild, er utstillingen der skulpturer, lydverk, film og installasjon speiler Liv Bugges kunstforskning, som handler om det menneskelige og det ikke-menneskelige. Dette er også ferdigstillelsen av hennes doktorgradsavhandling. Hva vil det si å forske i kunst?

Hvordan forholder samfunnet seg til det ville og utemmede? I sin doktorgradsavhandling forsker kunstneren Liv Bugge på hvordan normer er innbakt i ulike samfunnsinstitusjoner, og hvordan disse påvirker oss. Utstillingen, som viser frem forskningen, presenteres ved Interkulturelt museum i Oslo frem til 20.01.19.

Min doktorgradsavhandling resulterer ikke i et konkret funn eller resultat. Jeg åpner for alternative måter å finne informasjon på. I et av verkene som er utstilt foretar jeg en telepatisk samtale med et fossil. Hvem og hva er du?

Fengselet – en usynliggjøring

I fengselet usynliggjøres uakseptabel adferd. Som et magisk forsvinningsnummer gjemmes kroppene bak murer og låste dører. I fengselet jobbet jeg med språkliggjøring gjennom berøring. Taktile spor av det som finnes gjemt der, forklarer hun.

SETTER SPOR: Fengselets strenge rutiner påvirker de innsattes adferd, men kan også vekke deres motstand. Det er sporene av denne motstanden kunstneren har arbeidet med. Foto: Marte Vold

Liv Bugge er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo og HISK (Higher Institute for Fine Art) i Belgia. Hun er interessert i aggresjon, både som konstruktiv og destruktiv kraft. I disse dager ferdigstiller hun sin avhandling med blant annet utstillingen The Other Wild, der skulpturer, lydverk, film og installasjon speiler hennes kunstneriske forskning. Mange av hennes arbeider utvisker grenser mellom fortid og nåtid, gjerningsperson og offer og mellom fakta og fiksjon. 

DOKTOR I KUNST: Liv Bugge tar doktorgrad i kunstnerisk prakis. Foto: Istvan Virag.

Undersøker holdninger 

Bugge har oppsøkt fengselet og museet for å undersøke samfunnets holdning til det menneskelige og det ikke-menneskelige, det normale og det avvikende. 

Når hun nå avslutter arbeidet med doktorgraden, er hun opptatt av hvordan det vi ikke aksepterer gjennom våre normer, det som kontrolleres og gjemmes på samfunnsnivå. Hun har oppdaget at vi også på et kroppslig plan distanserer oss fra enkelte følelser. Som sinne og aggresjon. 

Vi temmer og former det ville. Bugge mener samfunnet gjør det samme med individer som ikke kontrollerer dette i seg selv, og forklarer at man kan lese frustrasjon og slitasje i fengselets korridorer og vegger. Fengselets strenge rutiner påvirker de innsattes adferd, men kan også vekke deres motstand. Det er sporene av denne motstanden kunstneren har arbeidet med.

Fossile spor

Ideen om den ville naturen er en konstruksjon som det ikke er mye igjen av. Nå er menneskelige substanser og avtrykk lesbart tilstede i alle lag av naturen, og geologer snakker om en ny geologisk epoke, sier hun.

Som motpol til fengselet har hun fordypet seg i spor fra fortiden ved det geologiske museet i Oslo. En konkret, kroppslig avbildning. Det er en metode som vises i utstillingen gjennom avtrykk av fossiler. Betrakteren møtes av dialoger med de millioner av år gamle forsteinede avtrykkene og de settes i sammenheng med det geologer mener å se konturene av i dag – altså en ny epoke.

FINNER INFORMASJON: – Ideen om den ville naturen er en konstruksjon som det ikke er mye igjen av, sier Liv Bugge.

Spørrende, ikke konkluderende

– Verden og samtiden er i en konstant krise. Klimautfordringer og sosiale og politiske utfordringer av ulik art gjør at vi må se på alternative måter å forholde oss til for eksempel ressurs-tanken. Min doktorgradsavhandling resulterer ikke i et konkret funn eller resultat. Jeg åpner for alternative måter å finne informasjon på. I et av verkene som er utstilt foretar jeg en telepatisk samtale med et fossil. Hvem og hva er du? Et sentralt fokus i mitt arbeid er å søke den andres stemme istedenfor å konkludere og kategorisere, sier kunstneren. Og slik skiller forskning innen kunstfag seg fra andre akademiske retninger:

– Kunsten konkluderer ikke, isteden handler det om å stille spørsmål. Åpne for nye perspektiver og dialoger, sier doktorgradstipendiat Liv Bugge.

BOREHODE: – Nå er menneskelige substanser og avtrykk lesbart tilstede i alle lag av naturen, og geologer snakker om en ny geologisk epoke, sier hun.

Det spesielle ved å forske i kunstfag

Trond Lossius er forskningsleder ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han forklarer om forskning i kunstfeltet, at dette er et kunstnerisk utviklingsarbeid der man jobber med en dyptgående undersøkelse i egen kunstnerisk praksis.

NORDISK METODE: Trond Lossius er forskningsleder ved Kunsthøyskolen i Oslo. Foto: Kunsthøgskolen i Oslo.

Lossius beskriver at det er et viktig fokus at den kunstneriske forskningen likestilles med andre forskningsfelt på sine egne premisser, uten å måtte adoptere andre disipliners metoder og verktøy. Han sier:

– Vi snakker om en norsk eller nordisk modell der vi legger til grunn en stor tiltro til kunst som selvstendig fagfelt og hvor kunstnerisk praksis er i sentrum. En doktorgrad som den Liv Bugge presenterer handler om en kunstnerisk fordypning i et tema, og resulterer i kunstneriske arbeid som presenteres offentlig. 

Doktorgradsarbeidet består av utstillingen The other wild ved Interkulturelt museum, KORO-utsmykkingen To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself ved Ullersmo og Eidsberg fengsler, og en refleksjon som deler metoder og innsikter som det kunstneriske utviklingsarbeidet har generert. De kunstneriske arbeidene dokumenteres for ettertiden.

LIVETS AVTRYKK: Liv Bugge jobber blant annet med fossiler i sin kunstforskning. Foto Liv Bugge.

Ny, anerkjent retning innen forskning

Lossius forklarer at den nordiske modellen for doktorgrad innen kunstnerisk utviklingsarbeid, er utviklet i løpet av de siste 15 årene: 

– Denne forskningsmodellen har høstet oppmerksomhet og anerkjennelse internasjonalt for sin grunnleggende anerkjennelse av kunstfaget og kunstnerisk praksis som sterk og selvstendig, sier forskningslederen.

Close