Ahmed Umar, han med det største spørsmålet

Når Ahmed Umar ser på året 2018, sprader han ikke. Men anerkjenner at suksess ikke kommer av seg selv. Årets aller viktigste begivenhet var et følelsesladet gjensyn med hjemlandet. Årets aller siste begivenhet topper han med den gjeve Scheiblerprisen. Så var det alt i mellom.

– Jeg ble helt stille. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Plnty møter en ydmyk Ahmed Umar i atelieret hans i Kunstnerforbundet i Oslo sentrum. Her er han er invitert til å ha atelier og jobbe på huset i ett år. Han beskriver reaksjonen da Scheiberstiftelsen ringte ham og informerte om prisen for kunsthåndverk.

Ahmed Umar topper sitt eget år ved å motta den gjeve Scheiblerprisen i november

Topper året med Scheiblerprisen

Han topper sitt eget år med å motta den gjeve prisen i slutten av november. Nasjonalmuseet og styret i Scheibler-stiftelsen har utpekt ham, sammen med vinneren av årets designpris, Michael Olestad Nybråten.

Dette er året hvor Umar har høstet som han har sådd. Han fikk innvilget et treårig arbeidsstipend, atelier residency på Kunstnerforbundet, en byste av ham ble formet i bronse, han ble den yngste som var presentert i Oslo kommunes kunstsamling med utstillingen «Det Felles Eide» – allerede betydelige milepæler i en ung kunstners liv. Og det er mer. Mye mer.

Milepæler: Ahmed Umar fikk i år innvilget et treårig arbeidsstipend, atelier residency på Kunstnerforbundet, en byste av ham ble formet i bronse, og ble den yngste innkjøpt i Oslo kommunes kunstsamling. Og det er mer. Mye mer.

Det viktigste var å komme hjem

Men den aller viktigste begivenheten for Ahmed Umar var gjensynet med hjemlandet etter ti år som politisk flyktning i Norge. Her sto han frem som homofil på NRK Migrapolis, og ble den første fra Sudan som kom ut av skapet i den sudanske offentligheten. Det har ikke vært knirkefritt. Og han er ikke upåvirket når han snakker om hvordan det var å reise fra familie og hjemland som 20-åring – og fortsatt ikke bli fullt ut akseptert for den han er.

Å komme tilbake til stedet han forlot som et helere menneske var en emosjonell opplevelse

Å komme tilbake til stedet han forlot – som et nytt og helere menneske – har vært en spesiell og emosjonell opplevelse for kunstneren. Men 10 år i Norge har gitt ham perspektiv, han har blant annet tatt utdannelsen sin ved Kunsthøyskolen i Oslo. Spørsmålene var likevel store; ville han bli integrert i familien igjen – og ville han komme like hel tilbake til Norge? Det var risiko han måtte ta og spørsmål han måtte få besvart.

LES OGSÅ: ELIN HEDBERGS OBJEKTER HAR RELASJONER. Om objektene sier hun at de kommuniserer med hverandre.

Å bli akseptert hjemme: 10 år i Norge har gitt ham perspektiv, han har blant annet tatt utdannelsen sin ved Kunsthøyskolen i Oslo. Spørsmålene var likevel store; ville han bli integrert i familien igjen?

Suksess er ingen selvfølge

Ahmed Umar tar på ingen måte sin egen suksess som en selvfølge. I margen sitter fortsatt uroen rundt det faktum at det å være homofil i Sudan er en skam. Homofili er forbudt ved lov. Man kan bli straffet med offentlig pisking, fengsling og i loven står det at man blir drept den tredje gangen man blir tatt «in action»!

– Jeg er ikke et dårlig menneske, sier han, – jeg har ikke skadet noen, jeg har jobbet hardt og jeg har på en måte klart å følge mine drømmer. Sammenlignet, spesielt med de som kritiserer meg fra min familie og utenfor, er vi på forskjellige nivåer. Jeg ser på meg selv som et vellykket menneske og kunstner.

 

Henter inspirasjon i livet selv

Kunstverkene han lager og som er grunnen til at mange har sett ham, har rot i denne problematikken, men beveger seg også utover den. Han også leter frem hedenske skikker og setter dem i kontekst i nåtiden. Hvordan påvirkes vi av historie og religion – og de av hverandre? Hvilke regler ønsker vi å følge? Er noe rett eller galt?

– Du har hatt et rikt år. Har personlig suksess noe med personlig utvikling å gjøre?

– Det er en lang prosess å bi kjent med seg selv, bli trygg på seg selv. Jeg gikk tidligere alltid rundt og bar på tanken om at jeg var et «godt-for-ingenting-menneske». Før jeg kom til Norge hadde jeg ingen mulighet for å bestemme over noen ting i livet mitt. Men når jeg ser tilbake på at jeg har klart å ta noen store og viktige valg for meg selv, gir det meg en slags ro. Dette er slik jeg ønsker at livet mitt skal være, frem til nå har det gått bra. Jeg jobber for at det skal være stabilt, eller bli enda bedre.

Ble målløs: Da styret i Scheiblerprisen ringte og ga ham prisen, ble Ahmed Umar målløs. Han har en tydelig kunstnerisk og sterk stemme, men er ydmyk som menneske.

Umar legger til at han ikke er en «jantelovist».

– Jeg krediterer andre og om jeg synes jeg selv har gjort noe bra så gir jeg meg en klapp på skulderen. Jeg har ikke noe problem med å stikke meg ut i mengden, fordi det er som med fingrene på hånden – ikke alle er like lange – det er sånn livet er. Hvis du velger å gjemme deg og være i skyggen, så vil du ikke se lyset. Jeg prøver å anerkjenne meg selv og kollegene mine. Gjør vi noe bra og er stolt av det, så er det god grunn til å være stolt.

En prosess å bli kjent med seg selv. Tidligere var jeg et «godt-for-ingenting-menneske»

Å kvitte seg med noe kjært

Den langlemmede kroppen mangler noe som tidligere utgjorde en stor del av hans visuelle identitet. De lange flettene, eller «dreadlocks». Hans endeløse stolthet. På en måte ser han lettere ut nå. Et barbert hode iført en oransje caps.

Foreviget i 2018: En annen kunstner, skulptøren Marit Krogh hadde et personlig, kunstnerisk ønske om å lage en byste av ham. Bysten endte opp på Høstutstillingen.

I løpet av fjoråret ble han kontaktet av en annen kunstner, skulptøren Marit Krogh. Hun hadde et personlig, kunstnerisk ønske om å lage en byste av ham. Det gjør ham varm om hjertet. Og tilblivelsen av bronseskulpturen er viktig på en annen måte: Krogh ville at bysten skulle gjengi det lange håret før han kvittet seg med det for å kunne reise trygt til Sudan. Historie. Bysten endte opp på Høstutstillingen.

LES OGSÅ: DAGDRØMMERNE. 500 SIDER FOTOPOESI SLIPPES I SEPTEMBER. Den egentlige drømmen var å lage bok. Nå ligger den der. Et virkelig klenodium.

Ingen jantelovist: – Jeg krediterer andre og om jeg synes jeg selv har gjort noe bra så gir jeg meg en klapp på skulderen. Jeg har ikke noe problem med å stikke meg ut i mengden, sier Ahmed Umar.

En kunstners fulle timeplan

Så bar det videre til kunsthåndverkernes «Årsutstillingen 2018», og før det – utstillinger som «If you no longer have a family make your own i clay» i Marseilles, Frankrike, eller «The obsession of No», et performance-seminar i Munchen i Tyskland – for ikke å snakke om «Puissance du Hijab» (Hijabens makt) i Brussel i Belgia. 2019 er allerede fylt opp med utstillinger i Oslo, Bergen, Trondheim og Fredrikstad, Østerrike. Og New York.

Utvider og legger til

I våres feiret han sitt norske statsborgerskap i en folkedrakt han selv har designet, en kloning av Hallingbunad og drakten til den historiske politiske opposisjonsgruppen «Mahdiya» i Sudan fra kolonitida. Han fletter inn flere elementer i plaggene, som også har fått et karakteristisk utseende, men som fremstår som et sammensmeltet uttrykk av nasjonalitet, opprør og historie, tekstiler, mønstre, farger. Han utvider temaene. legger til. Skaper kunst av alt. Nåtid, fortid, tro og overtro.

Det finnes ingen grenser for hva Umar undersøker for å finne svar på hvem han selv er, og å inspirere andre til det samme. Han lager noe lite. Et neste prosjekt kan kanskje bli stort. Like stort som spørsmålet han stiller: Hva vil det si å være et menneske?

Close