«Munch i helvete» beskriver historien om Munchs liv og forhold til Norge, og undersøker hvordan Oslo kommune har forvaltet arven som kunstneren skjenket kommunen og Norge. Den største gaven noen enkeltkunstner har gitt.
Regissørens historie
Gjennom filmen blir vi oppmerksomme på hvor hardt Edvard Munch ble ignorert her hjemme. Stig Andersen er kunsthistoriker og filmens regissør. Da han var ung jobbet han med å registrere grafikk på Munchmuseet. Han er aldri kommet over hvor smålig behandlingen av den verdenskjente kunstneren har vært fra både kommunen og staten sin side. Og slik har filmens tilblivelse skjedd gjennom lidenskapen til å fortelle denne historien.
Oslo kommune ignorerte Edvard Munch
Dokumentasjonen av Oslo kommunes manglende evne til å ta vare på Munchs livsverk er brutal. Men filmen gir også et historisk tilbakeblikk på de økonomiske tilstandene etter krigen, og hvordan hovedstaden måtte prioritere utbygging for å demme opp for boligmangelen. Dette kan forklare valg som ble tatt overfor Munchs eiendom på Ekely slik at den forfaller slik den gjør etter hans død.
Men sett i sammenheng med en svart-hvitt-scene der Edvard Munch arbeider, vises maleriet «Skrik» bakgrunnen, tilforlatelig opphengt på en spiker i atelieret på Ekely, sammen med andre malerier fra hans produksjonsrike liv. Det lille maleriet er i privat eie frem til 2012, og selges til famøse 119,9 millioner dollar på Sotheby’s i New York – på dette tidspunkt verdens dyreste omsatte maleri. Burde vi ikke kjenne ærefrykt?
Ekelys forfall til fordel for en by i utvikling
Tilbake på 50-tallet hersker moderninseringstrangen i byen. Byens kunstnere oppfordrer til at to av atelierene på Ekely rives til fordel for den såkalte «kunstnerkolonien», boliger for bildende kunstnere. Men vi lurer på hvorfor Edvard Munchs bolig, sveitservillaen hvor han bodde og hadde sitt virke, forfaller så ille. Huset blir hjerteskjærende plukket ned av to snekkere i 1960 – 16 år etter at han dør i hjemmet sitt. Plankene selges til hyttebyggere.
Flere gisp går gjennom publikum i løpet av filmen. Og selv om TV-versjonen er kortere, skaper den samme reaksjon. Regissør Andersen retter sverdet utrettelig mot Oslo kommune. Ved å ignorere og fjerne sporene av Munch, reduseres også forståelsen av hans kunst, mener han. Og stopper ikke der.
Skandaleinnbruddene på Munchmuseet
Manglende offentlige bevilgninger svekker Munchmuseet – som til slutt blir bygget etter år med dragkamp. Vi ser at kommunen allerede har investert store penger i Gustav Vigeland og anlegget i Frognerparken. Blir han ignorert, eller er også timingen dårlig for Edvard Munch? Byggets svake konstruksjon skildres, slik som lekkasjer, og påfølgende skader på kunstverk, langt opp på 80-tallet.
Mangel på midler fortsetter på vedlikeholdsbudsjettet til Oslo kommune. Man vrir seg i salen. Hvordan har dette vært mulig?
Strømlinjeformet fortelling
Elegante fortellergrep driver dokumentaren fremover. «Horror-aspektet» forsterkes gjennom bruk av illustrasjonsbilder og historisk materiale, stills og film. Under, en dirrende spenning forsterker fortellingen. Og det er nok av galgenhumor. Det skaper god underholdning og engasjement. Lydbildet skaper interessant dramaturgi som holder seeren på tå og hev. Produsenten Indiefilm er samtidsorientert.
Munchs grav – den aller største skandalen
Lavmælt varsler filmen om oppgjørets time. Kanskje ikke for Munchs del, han er for lengst i graven – etter at Oslo kommune lot urnen med asken hans støve ned på en hylle på krematoriet i 16 år. Dette blir tilfeldig oppdaget av en Aftenpostenfotograf i 1959. som skal ha et bilde av Munchs grav. Men den eksisterer rett og slett ikke. Kunstneren er ikke begravet. I 1960 begraver Oslo kommune Edvard Munch på Vår Frelsers gravlund. Han får en enkel gravsten, og intet monument.
Galgenhumor og vantro latter preger festsalen på Munchmuseet. Det er vanskelig å forstå hvordan arven med ca. 1150 malerier, 17 800 grafiske blad, 4500 akvareller, tegninger, 13 skulpturer samt skrifter og litterære notater er så vanskjøttet.
Dumpet på vedlikeholdsbudsjettet
I filmen er vi i 2002 vitne til «Munch-ranet», hvor to bevæpnede menn stormer inn stjeler «Skrik» og «Madonna» på høylys dag gir lattermusklene noe å jobbe med. Det er ikke til å tro.
Kjente TV- og avisreportere lager nærmest komikveld på kveldsnyhetene, og rapporterer om hvor enkelt det er rappe med seg Munch-kunst til millionbeløp. Bildene kommer til rette i 2006.
En av verdens mest anerkjente kunstnere
Edvard Munch. I dag, en av verdens mest anerkjente kunstnere. Neglisjert og motarbeidet på alle vis. Munch ville male menneskene slik de var, ikke slik de så ut. Han malte kvinner med begjær, ikke slik et pyntelig og borgerlig Christiania ha noe av. Filmen spør om Norge er et for lite land for et stort geni.
Kunstkritikerne uteblir fra utstillingene hans og dermed gjør også publikum det i viktige deler av karrieren. Edvard Munch skjenker likevel sin arv til kommunen Oslo, med det ønske at kunsten skal nå ut til menneskene.
Hva var kampen mot Edvard Munch fylt av?
Edvard Munch møter hovmod, arroganse, antisosiale og fornedrende holdninger. Selv har han en inderlig trang til å være i pakt med kunststrømningene fra Europa og gå egne veier. Det perfekte misforhold. Munch i helvete tar også et oppgjør med oppfatningen av en maler som utelukkende blir beskrevet som et offer for nervøse lidelser.
Konfrontasjonen utenfra
Regissør Stig Andersen har aldri kunnet akseptere behandlingen av Edvard Munch. Med filmen håper han på bedre innsikt. Også internasjonale kunstprofessorer ytrer sin mening i filmen. De spør hvordan vi har kunnet tillate det som har skjedd? Ingen er overbevist om at kommunen er den rette forvalteren. Så hvordan skal vi unngå neglekt i fremtiden? Det kan komme som en konfrontasjon utenfra.