Tekst og foto: Mette Dybwad Torstensen
I Kjelsåsveien 145, rett ved siden av Teknisk museum og en karateklubb i Oslo, finner du Frysja kunstsenter. De gamle bygningene ligger ved det øverste vannfallet – Frysjafossen – i den historiefylte Akerselva, som snor seg nedover i landskapet og deler hovedstaden i øst og vest før den ender ved Paulsenkaia i Bjørvika – plutselig forvandlet til en ny og hypermoderne bydel, preget av stram arkitektur og enorme forventninger til fremtidens kunst- og kultursentrum i hovedstaden.
Julemarked første helg i desember
Hver første helg i desember holder kunstnerfellesskapet julemarked i de historiske bygningene. I forbindelse med Kulturnatt ble filmen De dødes tjern med hovedrolleinnehaver Hennie Moan vist som utekino her, og hver vår deltar de på Oslo Open, en kunsthelg i april der publikum kan komme inn i atelierene og se hvordan kunstnere jobber.
En svungen kvinneskulptur står med bakenden til. På veggen henger de vakreste blomsterskisser som senere skal bli til Risengs unikaer av smykker
Her er vi langt fra byens larme, i et idyllisk landskap. Ingeborg Riseng og de 52 andre kunstnervirksomhetene huses i fellesskapet som eies og drives av Kulturetaten i Oslo. En gruppe kunstnere og kunsthåndverkere, i tillegg til representanter fra Kulturetaten, tildeler atelierene i den gamle bygningen i det som engang het Kjelsås bruk.
Blomsterringer blir til
Kjelsås bruk ble drevet som spiker- og ståltrådfabrikk med helt eget kraftstasjon, etablert i 1855 av kjøpmann I. H. Schmelck. Senere, i 1884 overtok O. Mustad og Søn fabrikken og produserte spiker her helt frem til fabrikken ble lagt ned på 60-tallet.
Bak ett av vinduene med utsikt over Akerselva, former smykkekunstner Ingeborg Riseng de vakreste smykker og vesker, som i ett øyeblikk kan få nasjonal oppmerksomhet på fingeren til søster og programleder Dorthe Skappel på TV, og i neste øyeblikk inngå som en del av en skulptur. Egentlig er hun utdannet billedhugger.
20 år med vakker utsikt
– Jeg har vært her i nesten 20 år, hjelpe meg, ler Ingeborg når Plnty besøker henne i verkstedet. En svungen kvinneskulptur står med bakenden til. På veggen henger de vakreste blomsterskisser som senere skal bli til Risengs unikaer av smykker som selges i gallerier over hele landet, lett gjenkjennelige på utallige kvinners håndledd og fingre. Et titalls flettete skinnvesker henger over en stol.
Kasser og esker fyller hyllene, og på arbeidsbenkene er det strødd steiner, sølv og små duppedingser utover, som kanskje kan bli til et smykke. Fra kaoset oppstår de vakreste gjenstander, der Ingeborg plukker, setter sammen og skaper små kunstverk til den som skal bære det.
Fascinert av det enkle i møte med andre kulturer
– Jeg reiser mye, og henter med meg inspirasjon hjem til arbeidene mine, og er særlig glad i Sør-Amerika og Østen. Jeg er veldig fascinert av det enkle når jeg opplever andre folkeslag og kulturer. Det kan være visuelle uttrykk – men også eksotiske frø eller blader, forteller smykkekunstneren mens hun serverer te i en kopp – også den dekorert med blomster.
Fra gullsmedlinjen til skupturlinjen
Etter gullsmedlinjen ved Elvebakken videregående skole fortsatte Riseng på skulpturlinjen på Kunsthøgskolen. Etter å ha hospitert ett år under Istvan Listes ved Kunstakademiet avsluttet Riseng studiene i 1997 med en hovedfagsoppgave bestående av tre store betongskulpturer og en smykkedel. Hun er også utdannet fra Oslo tegne- og maleskole. Det er nå 18 år siden hun debuterte som kunstner med kickstart: Etableringsstøtte for å bygge opp atelierer i to store bunkere, kalt Studio 5, ved Akerselva. Rett etterpå vant hun konkurransen om utsmykningen av Hallangen barneskole. Deretter smykket hun ut et cruiseskip.
Ingeborg ber hunden sin legge seg, der den tigger om kos, og forteller:
– Jeg laget en slags bro på 20 tonn i larvikitt mellom den gamle og nye Hallangen skole, en slags sklie og slynge, som barna ennå har som en sentral del av leken! Jeg dro ned til steinhuggeriet i Skjeberg, der alle norske billedhuggere hugger.
Utsmykket kulturhuset i Tønsberg
I 2003 fikk hun i oppdrag å smykke ut fasaden på inngangspartiet på kulturhuset i Tønsberg.
– Det var Arthur Buchart som var oppdragsgiver. Han hadde 1121 like, firkanta steiner fra et steinbrudd. Kulturhuset var bygget i stein, så stein på stein ble litt smør på flesk, spør du meg. Jeg endte med et forslag der disse steinene ble brukt som en stripe på bakken fra utsiden og inn og en diger stålskulptur i stedet. Det ble noen runder …
– Men kontrasten fra 20 tonn stein til små, intrikate og detaljerte blomstersmykker er stor?
– Ja, men i smykkene finner jeg fristedet mitt. Jeg forstod tidlig at jeg måtte gjøre noe som kunne bringe inn en inntekt i tillegg til skulpturene. Som skulptør er jeg også livredd for at det jeg gjør ikke er bra nok, og jeg kan ikke vise tingene mine før det nesten er ferdig. Jeg tør nesten ikke snakke med noen frem til et viss punkt i denne prosessen, sier hun.
Som skulptør er jeg også livredd for at det jeg gjør ikke er bra nok, og jeg kan ikke vise tingene mine før det nesten er ferdig
– Ingeborg Riseng
Papirdukker i metall
Men med smykkene er det anderledes. Her er det ingen begrensinger.
– Da jeg var liten elsket jeg papirdukker. Så for noen år siden fikk jeg et stipend fra Norsk kulturråd til et prosjekt der jeg skapte papirdukker som lignet disse pin-upene i gamle URD-magasiner – et kulturelt og delvis politisk kvinnemagasin som ble startet i 1897 og nedlagt i 1956 – i metall, og laget klær i emalje og sølv – som også var smykker!
Ingeborg henter frem en vakker eske med emaljerte miniatyrklær, tar de forsiktig opp, og ler:
– Noen av prosjektene er litt crazy, som sko med harpehæl! Ofte blir smykkene endel av større skulpturer. På Galleri Son sommeren 2017, på utstillingen min Natthagen, kunne man åpne blomsterskulpturer og i midten lå ringene. Smykkene kan henge ned i snorer som endel av et veggobjekt, eller du kan åpne små rom og finne frem til smykkene som små skatter. Noen ringer er så store at de blir en blomst på hele hånden.
De rare tingenes verdi
Ingeborg tar fem en liten frosk i voks, og forteller at det er slik hun skisser.
– For en stund siden ble jeg litt lei sølv, og startet å lage vesker i skinn. Deretter kom også skinnet inn i smykkene mine. Jeg elsker kombinasjonen av bløte materialer mot det harde sølvet.
– Alt du gjør er feminint?
Ingeborg ler igjen.
– Ja, jeg liker det kvinnelige. Og jeg er nok ingen minimalist! Jeg elsker gamle rare ting som andre kanskje finner «stygge». Da kjøper jeg disse objektene, og finner nye bruksområder til dem. De rare tingenes verdi. Det liker jeg.