Debatten om hvem som skal lede en kulturinstitusjon har pågått i mange tiår i Norge. En kunstfaglig person eller en økonom? Er det stuerent å bruke kommersielle virkemidler for å øke publikumstallene? Og samtidig: 10 000 kvadratmeter skal fylles med kunst i en silo i Kristiansand. Slikt blir det kritikk og applaus av!
Tekst: Mette Dybwad Torstensen Illustrasjoner: Mestres Wåge Arquitectes
På Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand (SKMU) har man i en opphetet diskusjon om hvem som er best egnet til å lede et museum, hentet inn en direktør fra Dyreparken.
Til museum fra opplevelsessektoren
Munch-museet og Nasjonal-museet har en økonom på toppen, mens for eksempel Den norske opera og ballett, Astrup-Fearnley-museet, Henie Onstad-museet, KODE i Bergen og Vigelands-museet har kunstfaglige ledere som styrer skuta. I Kristiansand har man hentet inn krefter fra opplevelses-sektoren.
Han snakker om å ta ansvaret for totalopplevelsen ved å stimulere flere sanser i konsumeringen av kunst. Om å senke terskelen for å gå inn døra på museet
Etter om lag ett år i direktørstolen ved SKMU har Reidar Fuglestad endret kursen og fokuset til museet: Besøkstallet har doblet seg, og man satser på kveldsåpent og aktiviteter som trekker Ola og Kari fra gata og inn på museet – ikke bare kunsteliten.
Folk skal ikke føle seg dummere
– Jeg vil at folk ikke skal komme ut av museet og føle seg dummere enn da de gikk inn. Vi må tørre å slå hull på retorikken og reglene rundt samtidskunsten. Til nå har fokuset for kuratorene og staben vært å få opp utstillingen – og jobben deres er ferdig idet snoren er klippet. Men det er da jobben vår begynner med formidlingen – og trekke til oss publikum som vanligvis ikke besøker museet!
Reidar sitter på kontoret sitt i annen etasje i en rød mursteinbygning i Kristiansand sentrum som danner SKMU. Han snakker med store visjonære ord, om å skape opplevelser idet gjesten går inn museumsdøren og hjem etter noen timer.
Snakker om å ta ansvar
Han snakker om å ta ansvaret for totalopplevelsen ved å stimulere flere sanser i konsumeringen av kunst. Om å senke terskelen for å gå inn døra på museet. Om å tilrettelegge, gå i strupen på Google Art og ta grep om den digitale formidlingen av kunstverdenen, og om å tørre å bruke kommersielle virkemidler i et nokså snevert kunstmiljø. Han visjonerer om å bryte kunstveldets retorikk og innfløkte språk, om å fortelle historier folk forstår. Om å posisjonere seg, lokalt og nasjonalt.
Kunstsøk på Google
– Jeg har undersøkt mye folks adferd på nett innen kunst og museer. Visste du at i New York er det like mange søk på netflix som på museer på nett? I Norge er gapet enormt mellom disse. Vi må klare å knekke koden med å få folk flest inn på museet, å oppleve kunst. På Fotografiska i Stockholm har de klart det: De annonserer ikke med åpningstider, men sier de har åpent når folk kommer! Her stenger vi klokka fem, hvem rekker å gå på et museum før klokken fem en ukedag?
En enda hetere debatt: siloen
Men det er mer enn at lederen for SKMU kommer fra opplevelsessektoren som debatteres sør i landet. Helt nye 10 000 kvadratmeter skal fylles med kunst i en silo i Kristiansand, hvorav 4000 av dem er dedikerte utstillingsarealer. I 2015 ga milliardæren Nikolay Tangen bort sin unike kunstsamling til SKMU, bestående av 2000 verk og et svært eksepsjonelt utvalg av nordisk modernisme fra 1930-1980. Samlingen er systematisk bygget opp i løpet av en 20- årsperiode med profesjonell hjelp fra norske kunstfaglige eksperter.
«Silosamlingen»
Dette er den største enkelt-gaven donert til Kristiansand. I 2016 vant arkitektkontorene Mestres Wåge Arquitectes og MX_SI Architectural Studio fra Barecelona konkurransen blant 17 med prosjektet «Silosamlingen», og ombyggingen av kornsiloen fra 1934 på Silokaia til kunstmuseum er under utvikling. Det hele koster en halv milliard.
– Men hva med folk flest – vil de ha glede av en slik enorm kunstsatsning?
– Vi bygger en helt ny bydel på Odderøya, med 2000 leiligheter og en kulturskole ved siden av kulturhuset Kilden. Første etasje av siloen er glasset inn, og man kan bare gå gjennom på gateplan, som en del av et kjøpesenter, og kanskje velge å gå videre opp i etasjene for å se på kunst. Vi mener vi skal få 150 000 besøkende, mot 30 000 i dag, ved å dra nytte av 120 000 som besøker Kilden, 100 000 som kommer med cruise til Kristiansand, én million besøkende i dyreparken eller 200 000 som tar båten til Danmark. Og nå har vi fått en brygge på Kjevik flyplass, så folk kan bare ta kofferten og trille ned og ta båten fra flyplassen til siloen! Hvor kult er ikke det! Det er bare i Valencia og Kristiansand dette går an!
Det handler om å senke terskelen, men dermed også trygge de besøkende – for å i denne relasjonen, basert på tillit, tørre å provosere og utfordre de som kommer
– Reidar Fulgestad
Museum eller opplevelsessenter
– Men mister dere ikke tyngden som regionalt museum ved å bli en opplevelsessenter?
– Der ligger balansen. Ved å ha et større nedslagsfelt og større publikum, må man også tørre å spisse det man vil si med kunsten. Det handler om å senke terskelen, men dermed også trygge de besøkende – for å i denne relasjonen, basert på tillit, tørre å provosere og utfordre de som kommer. Det er enkel psykologi! Kunst krever likevel alltid noe av de som kommer. Jeg har selv måttet lære meg opp. Vi åpnet i våres en utstilling med performance-kunstneren Tori Wranås. Jeg bestemte meg for å gi kunsten hennes tiden min, og inviterte med meg datteren min på 30. Jeg forstod ikke alt som skjedde i rommet under performancen, men jeg kjente, da jeg ga opp kontrollen og tiden et lite kvarter, at det skapte en følelse inne i meg. Dette tror jeg vi trenger i dag, sier Fuglestad.
Motstand til 50 millioner kroner
Debatten om den planlagte kunstsiloen har rast og raser i Kristiansand. Anklager om smøring og vennetjenester florerer i en bitter konflikt, og motstanderne frykter et pengesluk som vil tappe kommunen for penger i en årrekke, og at det er en skandale å bruke en halv milliard kroner på «byens desidert styggeste bygg». I tillegg regner man med at det nye museet vil trenge rundt 30 millioner kroner i året i driftstilskudd – etter planen delt mellom kommune, fylke og staten.
Motbud på 50 millioner
Noen mener derimot at 600 millioner kroner til et hus for kunstsamlingen til Nicolai Tangen er vel anvendte penger. Den ivrigste motstanderen er Netthandel-gründer Einar Øgrey Brandsdal, som la inn et privat bud på 50 millioner kroner for tomten og den gamle siloen i februar i år, i håp om å torpedere prosjektet. Ved budaksept skulle tomten videreselges og hele overskuddet skulle tilfalle idrett, barn og unge i byen. Statsautorisert revisor Aage P. Danielsen har tidligere sagt at de økonomiske beregningene for driften av kunstsiloen er dårlig, og at prosjektet aldri vil gå rundt.
Protest mot silobyggingen
– Ved budaksept skal den videreselges og hele overskuddet skal ikke gå til meg, men til idrett, barn og unge i byen, skriver Brandsdal på Facebook. Han vil ikke uttale seg til Plnty, men skriver på sin facebookside videre:
– Vi har lest gjennom protokoller, referat fra bystyret og vedtekter. Vi leser ALT. Vi har kun en agenda; sannheten skal fram, og vi gir oss aldri. Selv om dette betyr at flere i byen må svare på ubehagelige spørsmål.
Han er særdeles misfornøyd med mangelfulle svar, og har mobilisert et titalls medhjelpere for å gjøre den jobben han mener lokalmediene ikke gjør, samt kampanjen med over tusen signaturer som en protest mot siloen.