Royal føling i fjæra

– Det rå, norske mot mine kreasjoner, gir akkurat den kontrasten jeg ønsker meg, sier den engelske kjoledesigneren Johanne Fleming. Hun ønsker ikke merkelappen bryllupskjoledesigner, men går med på at hun lager kjoler man gjerne kan gifte seg i.

Kjoler og fremtidig lykke

Johanne Fleming ønsker både eierne og kjolene et godt liv og sier det slik: – Kjolene må gjerne lede bruden inn i en lykkelig fase i livet, fylt av håp og fremtid. Når jeg skal presentere designet, kommer yndigheten best fram nettopp i møte med rå, usminket natur. Bildene må gjerne gi assosiasjoner til eventyr, overtro og en mytisk verden, forklarer hun.  

Rå, usminket natur fra Norge

Skal vi tro Miljødirektoratet er Fleming ikke alene om disse tankene. I bloggen Miljøblikk, skrevet av Miljødirektoratets direktør, Ellen Hambro, står det å lese: Norsk natur selger som aldri før.

Natur og Samfunn kan dessuten vise til Norges nasjonale mål om å (…) ivareta og videre­ allemannsret­ten, bevaring og tilrettelegging av viktige fri­luftslivsområder, og stimulering til økt frilufts­livsaktivitet for alle. Designer Fleming har en utvidet begrepsforståelse og ordet «alle» er for henne også modeller iført kjoler med slør og nupereller.

Tyll møter toll

Men det var ikke direkte den norske naturen som lokket Fleming til Norge. Det var bilder av landskapet. Bilder fotografert av Mona Moe Machava fra Larvik. De to møttes under en work-shop i Cannes i Frankrike for tre år siden. Machava var da i startsgropen av prosjektet DagDrømmerne.

To år etter fikk DagDrømmerne – Mona Moe Machava, Barbro Titlestad og Karoline Løvall – en rojal pakke i posten. Gråpapiret var stemplet England. Så langt alt godt, men det norske tollvesenet krevde at damene måtte kjøpe pakken ut, og det for en klekkelig sum. Barbro sukker.

– Det rå, norske mot mine kreasjoner, gir akkurat den kontrasten jeg ønsker meg, sier den engelske kjoledesigneren Johanne Fleming.

– Intensjonen var jo bare god. Kjolene skulle avfotograferes og være midtpunktet i et av våre fotoshoots, vi hadde dem dessuten kun til låns en fattig uke. Det som i fremtiden ville utvikle seg til god reklame for landet og norsk natur, ble av tollvesenet bøtlagt. Titlestad innrømmer det glatt:

– Det var en hard jobb å ikke la tollvesenets regning overskygge den kunstneriske prosessen, denne unike muligheten.

Kunder over hele verden

Fleming på sin side har kunder over hele verden. Kundene som velger hennes kreasjoner, er bevisste personer som gjerne er interessert i mer enn hvit taft og flagrende slør, men kanskje også Norge som neste destinasjon og feriested.

Tåke i slepet, eller tåke som slep

Det var med stor andektighet at Flemings presang ble pakket opp hjemme i Vestfold. Vi snakker om håndarbeid, de fineste stoffer, kniplinger og omtanke i hvert sting. Skulle virkelig en slik skatt slepes ut i naturen? Tilhørte de ikke snarere festlokaler og ballsaler?  Nei, mente Fleming. Det var nettopp det norske og litt ruskete, designeren ønsket seg.

Skulle kjolene møte norsk kultur, vær og vind, skulle de også bæres av nordiske modeller, kjenne på kalde vinder. Fleming drømte om gjennomtrekk i skjørtene, ville at kjoleslepene skulle sveipe langs tang, tare, myr og tåkelagte vidder. Hun ikke hadde ingen anelse om hvordan DagDrømmerne ville løse oppgaven.

– Jeg tvilte aldri på at det kom til å bli bra, og visste at mine kjoler ville få innpass i deres verden.  

Stoisk ro og skitne skjørtekanter 

Kjolene var i DagDrømmernes disposisjon i 7 dager. Barbro innrømmer at de var under ett visst press. Komplikasjonene med tollen tok det flere måneder å rydde opp i. Da kjolene skulle tilbake, var det billigere å legge dem i en koffert og selv ta turen over.  

Det som i fremtiden ville utvikle seg til god reklame for landet og norsk natur, ble av tollvesenet bøtlagt.

Men før den tid fikk kjolene hard medfart og måtte utsettes for både sjøsprøyt og regn. Tidspresset, men også de naturskjønne omgivelsene i Stavern, gjorde at Kyststien ble valg som location. Modellene var jenter som tidligere var kontaktet, tvillingene Myndin og Aftur. Fotoserien fikk naturlig nok tittelen ”Twins”.  

Skog, hav eller på toppen av norske fjell

For Johanne Fleming var tvilling-tematikken ganske ukjent. Hun la seg ikke i om kjolene ble fotografert i skogen, ved havet eller på toppen av norske fjell, men resultatet er hun fortsatt stolt av. De appellerer til en hel bransje:  

–  Litt pragmatisk kan vi si at jeg jobber mot to kundegrupper. Først de som drømmer om unik en kjole og en spesiell anledning, deretter bryllupsbransjen i sin helhet.

Hun peker på konditorer som legger sjelen i bryllupskaker, kokker som komponerer bryllupsmenyer, blomsterdekoratører, samt dem som leier ut egnende lokaler. Designeren blunker under en mørk lugg:  

– Denne bransjen er stor. Å gifte seg går aldri av moten.  

Tvillinger og tang

Dertil er viktig å skape noe nytt. Finne sitt fragment. Selv var hun så heldig å finne Norge. Kanskje er det et paradoks. Norge er jo et land for fiskere og bønder. Men også nettopp derfor.  

– I naturen finner vi det magiske og det mytiske,  fotograf Mona Moe Machava spinner videre på dette og tar oss med inn i en helt egen, litt surrealistisk verden, forklarer Fleming.

Så ligger det også i prosjektets navn, DagDrømmerne, og i bildeserien ”Twins” der Flemings kreasjoner er midtpunktet, at modellene har en sensualitet og transparent skjønnhet som bare norske alver har. Designeren stopper opp. Leter etter ord.  

– Modellene ligner den norske kvinnen vi finner i eventyrene, som lokker mennene inn skogen, er blendende vakker, har skumle hensikter …

– Huldra?

– Ja! Kundene mine elsker det! Du sikkert hvorfor kjolene mine må møte norsk natur?