Erik Pirolt. Multikunstneren. Vi møtte ham mens han forberedte seg til separatutstilling på Bomullsfabrikken Kunsthall i Arendal i høst. Mens kunstverkene tok form. En kunstners liv verdt å følge med på. Selv synes han det kan bli som i en svart komedie.
Tekst: Mette Dybwad Torstensen Foto: Mette Dybwad Torstensen / Pirolt
På Odderøya i Kristiansand står en kunstner og skyter med bjørne-bue. Den beste pilen står igjen før han dukker inn i atelieret, eller klatrer opp, og lager verk som fontenen «Bestemors siste mens» eller en hytte for nygifte over vannet kalt «Flying view». Erik Pirolt har laget en egen penge-enhet, «Piro» og en tykk ballerina utfordrer tyngdekraften på en line over operaen i Oslo.
Svanesang, litt i overkant
I 2014 fylte han Sørlandet Kunstmuseum med utstillingen Svanesang som kanskje ble nokså kraftig kost for mange, i absurd og litt groteskt estetikk.
– Du kan kalle det dagdrømmer som starter med abstrakte skisser, for så å bevisstgjøres og bygges. Jeg jobber etter indre bilder. Kanskje er det en jakt på paradiset, i så fall paradiset her og nå, sa Erik Pirolt i Sommeråpent i 2017.
Bodde i trehytte i måneder
Han kom inn på radaren da det ble oppdaget at han hadde bodd i en trehytte i mange måneder uten å gå ned. For så å bli stilt ut på Høstutstillingen tidlig på 2000-tallet. Slik har det fortsatt, med kunst i et noe absurd grenseland mellom konsept, arkitektur, skulptur og performance – der deltagelsen er like viktig som selve det fysiske verket. Spektakulære farkoster og mobile bosteder. Ironisk nok er alle prosjektene en del av naturen. Selv om Pirolt sier at han ikke er så veldig interessert i natur.
– Bare vent litt, vi må skjære ferdig trehytta tegnet av barn her i Kristiansand, en liten avstrebelse i hverdagen. Pirolt smiler til Plnty, og nikker til Nico, kunstnernaboen, som skjærer former ut av en tynn treplate.
Erik Pirolts underlige univers
Allerede ved atelier-døren forstår du at du er i ferd med å entre et underlig univers, som på samme tid er nokså selvfølgelig. Atelieret er som en trehytte i fem etasjer, en labyrint i høyden med trapper og platåer. En åtte meter høy hund fyller høyden i rommet. Lenger inne i dypet av Pirolts verden står seks sortlakkerte ulende hunder i glassfiber og polyester, ankommet fra Kina og støpt etter modell av kunstneren. En annen i sølv.
Det er kjedelig å gjøre kjedelige ting. For meg handler det om å lage ting, og det er ekstremt gøy, selv om det kanskje ikke alltid blir interessant for andre å se på.
– Erik Pirolt
– Disse skal danne en allé av ulende hunder i et helt mørkt, sortmalt rom på Bomuldsfabrikken. Det er noe ur over ulende hunder, instinktet der inne. Et sakralt rom. Ja, ideen er egentlig så enkel.
Eventyrlyst – en viktig drivkraft
Pirolt gikk ut av Kunstakademiet i Oslo i 2007 etter tre år ved Trondheim Kunstakademi. Før det, to år med kunstforberedende skoler. Siden har han fylt Sørlandet Kunstmuseum to ganger, og deltatt på et stort antall utstillinger. Det er likevel byggeprosjektene som inkluderer publikum som han har bemerket seg mest med. Er det guttedrømmen som leves ut? Eller en ensomhetsfølelse som utforskes, i det å være på tur?
– Jeg har alltid sett på eventyrlysten som en viktig del av kunsten min. Båten blir en metafor for flukten og reisen. Men når man reiser vekk, reiser man også til noe. Likevel er det ikke ensomt i min kunst; alle mine farkoster og byggeprosjekter er laget for minst to. Det du opplever sammen er mer virkelig enn det du ser alene. Alene blir du på en måte snytt for opplevelsen. Da Trond, Perry og jeg laget båten K.Y.S. og reiste til en skulpturfestival i Sverige med to venner – og videre på Europa-turné – var dette bygget på en visjon som jeg som kunstner nesten ble slave av. En visjon om vennskap og samhold.
K.Y.S og Flying View
Bilder og tegningene til farkosten K.Y.S. (kjærlighet, ydmykhet, smerte – og også en A for angst i tidlig fase) henger på veggen. I et hjørne, «Flying View» i blankt tre, spent opp under taket. Dørene kan åpnes som et kronblad så lyset slipper inn. I midten en behagelig skinnseng. Rett over hodene våre svever, sikret i stålvaiere, «Jernlarven», en organisk sort alien-lignende vesen som kan trilles som en trillebår og enkelt tas med seg.
– Tanken er at du skal sitte inne i øynene på et insekt og se verden derfra. «Flying View» er formet som et kranie, der alt er symmetrisk, og utsikten styrt utenfra hvor du retter vindus-øynene. Du er også beskyttet, som i et skall.
Hundre prosent, eller?
Pirolt setter på kaffevann, mens han småprater og stiller underfundige spørsmål: Er du hundre prosent menneske – eller hvor mange prosent kunsthistoriker er du? Spørsmålet returneres:
– Hvordan oppstår egentlig slike prosjekter, konstruksjoner, former og, ja, nye rom?
– Kall det dagdrømmer. Jeg tar ofte frem et hvitt ark og starter en bevisstgjøring av ideene og tankene mine i en slags kodet tegning. Å tegne blir en måte å tenke på. Deretter styres prosjektet av rommet og plassen man skal bruke. Hva man har til rådighet? Det er vakre indre bilder som skinner frem. En visjon overlapper en annen visjon. Jeg bruker mye tid på å se på en slags indre elv. En elv som består av ideer som flyter forbi. Så kommer den viktige delen; å iaktta seg selv og hvordan man reagerer på en ide. Det er mange vrakgods og mislykka prosjekter på veien … ler Pirolt og henter en av femti skisseblokker fra et bord fylt med hundrevis av tegninger fra denne prosessen.
Hva er motivet bak et prosjekt?
– I det siste har jeg også forsket mye på hva motivet bak et prosjekt er. Det er ikke alltid lett å dekode, og en kompleks oppgave å kartlegge og avsløre egne motiver! Er det økonomisk? I K.Y.S var det vennskapet og drømmene om å gjøre noe med andre som var et sterkt motiv.
På veggen, et portrett av en jente der pupillene er erstattet med to snorer som strekker seg gjennom rommet og ender i et par briller fra en bjelke. En rusten torso har fått kaktusparykk og gull-briller. Et elghode er like naturlig her inne som en Barbie-dukke på verktøyveggen. Humor, eksistensielle temaer, materialvalg, formbevissthet og poesi går hånd i hånd.
LES OGSÅ: JOIK, KAMP OG KVERULERING. Hvem visste vel at joik kan være poetisk kverulering, som «Rapp Battle»?
Kjedelig å gjøre kjedelige ting
Pirolt oppsummerer det enkelt:
– Det er kjedelig å gjøre kjedelige ting. For meg handler det om å lage ting, og det er ekstremt gøy, selv om det kanskje ikke alltid blir interessant for andre å se på. På en annen side bruker vi oss selv som instrument for å forstå andre.
Kunstneren mener vi alle strever etter trygghet og det jordnære, men at det er en illusjon.
– Verden er kaotisk, ikke jordnær, sier han. – Sånn sett lever vi en konstant svart komedie. Det er en absurditet og galskap i dette, som jeg også er en del av.
– Men den flytende øya du engang drømte om å bygge, er den realisert?
– Nei, det er dette med økonomi og regler. Men en dag … avslutter Pirolt.