Blod er et gjennomgående tema i Terje Abusdals samling av fotografier, en bok han på engelsk har kalt «Slash & Burn», eller direkte oversatt til norsk: «Skråstrek og brent».
Kanskje ville tittelen fungert bedre med backslash? Rent fonetisk betyr uttrykket en speilvendt skråstrek, men benyttet symbolsk kan ordet bety en tilstand av at noe slår tilbake, eller også slår tilbake på oss selv.
«Slash & Burn»
Terje Abusdal er fotograf og visuell historieforteller fra Evje. I tillegg til fotobokslipp er han aktuell med utstillingen «Radius 500 meter» på Bomuldsfabrikken kunsthall i Arendal. Han bor og jobber i Oslo. Fotoboka «Slash & Burn» på 180 sider ble lansert i midten av september på Fotogalleriet i Oslo.
Terje Abusdals fotoprosjekt kan fint leses som et møte mellom kunst og dokumentar
I «Slash & Burn» kopler fotografen egne verk med historiske foto hentet fra Nasjonalbiblioteket, biblioteket i Trysil, private arkiv og funn fra forlatte hus og på Finnskogen. Felles for disse bildene er dype skoger, transparent tåke og portrett av arbeidsomme mennesker. Disse fotografiene er igjen satt i sammen med bilder fra genforskingens spede begynnelse, nærbilder av DNA og blodceller.
Brødre i blodet
Nå overlates leseren til seg selv. Og må tenke. Sette sammen. Kople. Blar man derimot bakfra vil en oppdage at det til hvert bilde er lagt til en forklaring. Også begrepet «skogfinne» er nøye beskrevet.
– Jeg er ikke fra Finnskogen nei, fastslår fotografen selv som er født og oppvokst i Dåsnes i Hornnes kommune. Da han likevel valgte å dykke inn i de mørke Finnskogene, var det stedets sagnomsuste rykte som lokket ham.
– Etter hvert som jeg lærte mer om den skogfinske kulturarven, bare ballet det på seg, forklarer Abusdal, som hele tiden hadde følelsen av å finne gull i et ukjent terreng.
Mystikken fra disse områdene har fotografen valgt å ta meg seg inn i sitt eget uttrykk. Resultatet er surrealistisk magi.
Abusdal byr på svette og blod
Terje Abusdals lar oss hilse på mennesker fra før og nå, manipulerte naturfoto eller foto han med vilje, eller også uvilje, har sølt på eller på annet vis ødelagt. Naturmotivene preges av tåke og dis, og selv om portrettene er skarpe nok, ligger det også over menneskene en type mystisk aura vi ikke helt får taket på. Det er mennesker som ser vekk fra kamera, ser ned, ser vekk. Det er mennesker der blikket rett og slett er sladdet bort.
Blod er et gjennomgående tema i Terje Abusdals samling av fotografier, en bok han på engelsk har kalt «Slash & Burn»
Et sted er det sjamanens tromme som dekker menneskets ansikt, et annet sted er sladden et utklipp av korn av rug, og på et brudebilde er øynene deres i ettertid kolorert med rødt. Alt dette vitner om et liv levd i pakt med naturen, det er harde tak, det er svette og det er blod.
Memory
Med første øyekast kan den 180 siders fotoboka ligne et ujevnt utkast. En ulogisk samling bilder som spretter rundt uten sammenheng. Tidsmessig er bildene hentet fra fotografiets start og fram til i dag. I tillegg forekommer tegninger, kart, skisser og forskningsmateriale.
Abusdal utfordrer leserens øyne og hjerne. Det er fristende å tro at han, midt i det som kan oppfattes som sterke kontraster, også ber oss pare inntrykkene, ja finne sammenhenger.
Det være seg likheter mellom svarte kvist mot snø og tegningene i et ødelagt hønsenetting. Likheter mellom blodceller og prikker på et geografisk kart. Likheten mellom lav og dyrehorn.
Bondekulturen lever i oss
Og slik kan vi fortsette, for er kanskje tåka en etterdønning etter et bål som er slukket? En badstue som en gang stod nettopp her? Og hvordan kan vi i så fall si at den finske bondekulturen i Norge er utvisket? Er det ikke snarere slik at den fortsatt eksisterer, men nå i en annen form? Og som fotografen tydelig, med blodet som aforisme, bokstavelig talt lever videre i de fleste av oss.
– Det er antagelig flere hundre tusen nordmenn som har skogsfinsk blod i årene opplyser terje Abusdal og legger til at de færreste nok vet at de også er litt finske.
Fra asken til ilden
Terje Abusdals fotoprosjekt kan fint leses som et møte mellom kunst og dokumentar. Den løfter fram en minoritet i Norge som nesten ikke omtales og som mange mener ikke en gang finnes.
Innbyggerne i Finnskogen i dag praktiserer jo ikke lenger svibruk, bor ikke lenger i røykstuer og kan heller ikke et kløyva ord finsk. Da er det vel heller ikke rett å si at finne-kulturen eksisterer i Norge? Dette tema i seg er interessant og kan skape debatt, men tar vi av oss de nærsynte brillene kan prosjektet utvides betraktelig og gjelde de fleste folkeslag. For bærer vi ikke alle på DNA fra en annen kultur og andre land?
Vi er alle et resultat av folkevandring
Er det ikke slik at alle mennesker er et knippe koplinger og resultat av folkevandring, overlevelsesstrategi? Leser vi «Slash & Burn» liksom ovenfra og ser alle mennesker som en helhet, vil vi som Abusdals kunne konkludere at vi alle er av samme blod. Innser vi ikke dette, kan oppdagelsen slå tilbake på oss selv, som en backslash?