– Det er umoderne å snakke om mangfold, sier bildekunstner Sigfrid Hernes (f. 1956). – I Norge er man så opptatt av fellesskapstanken, at man ser likheter der det egentlig er forskjeller. På mange måter utgjør felleskapet en trussel mot individet. Er du ikke innenfor gruppen, er det jammen ikke greit.
Det dreier seg nettopp om grenser
Frem til 20. oktober er hun aktuell med utstillingen «Beautiful border: Do not cross the line» ved Terminal B i Kirkenes – den nye Barents-hub-en der grenser krysser sjangere men også fysiske land. Utstillingen presenteres av kurator- og produsentfellesskapet Pikene på Broen. Tematikken dreier seg nettopp rundt grenser, fysisk og metaforisk, gjennom foto, tegninger og prosatekst.
Fokus på individets vilkår i møte med storsamfunnet
Hernes, som er vokst opp på Voss, er utdannet ved Statens Kunstakademi. Hun flyttet til Finnmark i 1994 og har blitt der siden. I dag bor og arbeider hun fra sin base i Alta.
– Kan du forklare litt om prosjektet som ligger bak utstillingen?
– Mitt kunstneriske fokus handler i stor grad om individets vilkår i møtet med storsamfunnet. Ofte formidler jeg en uro, en eksistensiell ubehagelig følelse. Jeg oppfatter min samtid som ekstremt fiksert på å løfte den norske befolkningen som en homogen masse. At fellesskapstanken er den største verdi. Det er nærmest et krav å delta i alt samfunnet forventer av deg. Det er jeg ikke komfortabel med, og mitt kunstneriske virke sirkler rundt dette.
Do not cross the line
I utstillingen «Beautiful border: Do not cross the line» finnes både vakttårn og kirkespir avbildet. I prosateksten som er en del av verket står det:
«Presten tok penn og linjal og strauk over navnet mitt i kyrkjeboka.
…
Presten tek vatn på hovudet til mi vesle niese, med mjuke, ømme rørsler: «Velkommen inn i varmen. No er du ein av oss.»
Kyrjetårn er for dei som høyrer til.
Vakttårn er for dei som passer på.»
Kirken, et umulig sted å være
– Du speiler et utenforskap i forhold til kristendommen og dens maktposisjon. Det er interessant i en tid da det offentlige ordskiftet for det meste polariseres rundt islam?
– Jeg vokste opp i en tid da innlemmelse i kirken var en selvfølge. Men den humanistiske arven gjorde seg sterkt gjeldene i meg. Jeg måtte ut av kirken. Den diskrimineringen og dogmene kirken representerte gjorde det til et umulig sted for meg å være. Etter at to skriftlige utmeldinger ikke hadde noen effekt, møtte jeg personlig opp og så at navnet mitt ble strøket ut av kirkeboka. Det var senere en sterk opplevelse å bivåne en dåp. Den omsorgen presten viser for dåpsbarnet, det aktiverte sorg i meg. Det er krevende å bryte ut av et fellesskap som tydelig definerer hvem som er bra og hvem som er feilvare.
Jeg er også kritisk til hva religion generelt får folk til å gjøre. Man handler i god tro, det legitimerer handlinger uten refleksjon.
Hva skjer når mennesker bryter ut
I prosateksten sier kunstneren videre:
«Er hjernen vår ein svamp som vert tappa for meiningar og fylt med andre utan at me legg merke til det?»
Å bygge gjerder er en maktdemonstrasjon. En markering av hvem som er innenfor det riktige og viktige fellesskapet.
– Sigfrid hernes
Hernes tar utgangspunkt i symboler og fysiske grenser, og åpner for en undersøkelse rundt indre og eksistensielle barrierer. Hva skjer når mennesker, som har et grunnleggende behov for trygghet, bryter ut og erfarer hvordan det er å være utenfor. Alene og/eller på den andre siden?
Kunstneren reflekterer rundt at fellesskapstanken også er et politisk verktøy i samtiden. Det er vi og dem. Norske verdier. Hele tiden et mantra om at en nasjons befolkning er så like. Jo mer det insisteres på at vi er like, jo sterkere kan den eksistensielle fremmedgjortheten føles.
Tatt av russiske grensevakter
– Hvorfor valgte du Finnmark?
– Selv om jeg er et sosialt vesen og glad i mennesker var det nok de store, øde naturområdene i Finnmark som lokket meg hit. Min frisone finner jeg ute. Naturen er grenseløs når det kommer til storsamfunnets normer.
Dette forklarer kunstneren, som nettopp var ute i naturen en dag i 2012, da hun ved et uhell krysset den Norsk – Russiske grensen. Dette medførte at hun ble tatt av Russiske vakter. I 14 timer satt hun fengslet og i avhør på Russisk side. Så ble hun hentet i glattcellebil og brakt inn til nye avhør av norsk politi. Denne opplevelsen har kunstneren i ettertid bearbeidet og reflektert over gjennom visuelle uttrykk. Med blyant har hun gjengitt landskapet rundt grensen mellom de to landene nøyaktig. Hernes har også fotografert grensesymboler og landskap:
– Jeg visste at jeg nærmet meg grensa den gangen. Selv om det ikke var meningen å krysse den, lå det kanskje et opprør i underbevisstheten mot å ikke la meg begrense. Det ligger så enormt mye makt i alt dette som handler om innenfor og utenfor. Jeg har kjent på dette hele livet, både med sorg og protest.
Maktdemonstrasjon å bygge gjerder
– Den norsk-russiske grensa er kanskje mest kjent for flyktningestrømmen til Storskog for noen år siden. Hva tenker du om at regjeringen bygde et fysiske gjerdet den gangen?
– Å bygge gjerder er en maktdemonstrasjon. En markering av hvem som er innenfor det riktige og viktige fellesskapet. Jeg har i andre prosjekter fordypet meg i skjebnen til flyktninger som kom til Norge. Det tok ti år å få innvilget oppholdstillatelse. Men hva sitter et menneske igjen med etter ti år med uro og angst for fremtiden? En lettelse, selvfølgelig. Livet er reddet. Men personen kan være helt knekt etter slike prøvelser. En slik forvaltning av grensepolitikk kan nærmest ødelegge en generasjon av utsatte mennesker. Jeg er interessert i hva som ville skje om vi visket ut grensene. Posisjonene og de trange fellesskapsnormene.
Er det sant at mennesker engang vandret fritt
I prosateksten spør kunstneren:
«Er det sant at i tida før grensene, vandra menneska fritt og utan frykt i den vakre verda?
Samane hadde runde, ovale grenser som overlappa kvarandre.
Slik blei grensene vennlegare mot dyr og menneske.»
…