Forestillingen starter på Halti kulturscene i Nordreisa kommune i Troms Fylke. Begynnelsen på en helaftens forestilling og spel begynner med en historisk innføring. Så reiser en buss videre, fullastet med publikum til Ovi Raishiin i Saraelv. Der utspiller hoveddelen av spelet seg, med folk som hopper ut av vinduer fra hus mens publikum følger spent med samtidig som de varmer seg på kaffe. Så må de følge forestillingen videre til fots. Kyläpeli, er både en forestilling og en kunnskapsreise.
Løfter den kvenske kulturarven
Arbeidet med å løfte den kvenske kulturarven startet med en lignende oppsetning i 2017. Inger Birkelund er daglig leder i Ihana as, som har som formål å formidle og styrke kvensk kultur. Hun er ansvarlig for forestillingen ved Halti kulturscene. Halti kvenkultursenter og ITU Kvensk Teater Trupp står bak oppsetningen. Regi er ved Kristine Myhre Tunheim og Lina Killingdalen. Musikk ved Erling Fredriksson. Birkelund forteller om varm mottakelse fra befolkningen i området.
en buss DRAR AVSTED, fullastet med publikum til Ovi Raishiin i Saraelv. Der utspiller hoveddelen av spelet seg
– Tilbakemeldingene har vært sterke og rørende. Folk setter pris på at vår historie endelig blir løftet frem. Min generasjon har aldri lært om den kvenske kulturen på skolen, det er nå vi må engasjere oss i og lære om det kvenske, før kulturarven er helt tapt. Spesielt dette at så mange barn er direkte involvert og får lære lokalhistorien, er blitt satt pris på, sier hun.
Publikum får leve seg inn i hverdagen
Gjennom å sette opp spelet i de fysiske omgivelsene der kvenene levde, får publikum mulighet til å leve seg inn i hverdagen forfedrene hadde. Vernede museumsområder og nasjonalparken taes i bruk. Oppsetningen har hele 54 personer på rolle- og musikerlisten. Rollene er besatt av Daniel Wikslund, Øystein Fredriksen, Agnete Båtnes Braaten, Ørjan Steinsvik og Lise Brekmoe samt voksne og barn fra ITU Kvensk Teater Trupp, både profesjonelle og lokale amatører. 22 barn fra lokalmiljøet deltar. Jørn Holm kjører lyd og lys.
Kvensk befolkning fra 800-tallet
– Eldre dokumenter viser at kvenene og Kvenland er nevnt allerede i Ottars beretninger fra 800 tallet. Siden kom det på 1700 og 1800 tallet en stor strøm med kvensk innvandring fra Tornedalen som ligger i Svensk og Finsk område, forteller Birkelund.
Fornorskningsprosessen
Spelet begynner på scenen. Men så må publikum opp og ut, de går om bord i busser. Bussene med publikum stopper flere steder underveis til Saraelv, og på veien knytter man nærmere bekjentskap til blant annet elvebåten, et viktig transportmiddel og arbeidsredskap for kvenene.
– Hvordan foregikk fornorskningsprosessen?
– Fornorskningen var en systematisk strategi fra myndighetens side som startet tidlig på 1850-tallet, og fortsatte ut på 1900-tallet. Tanken var å bryte ned minoritetskulturene, for eksempel den samiske og den kvenske, sier Birkelund.
Kvenkulturen – en trussel mot Norge
– Når det gjaldt den kvenske kulturen oppfattet myndighetene det som en trussel at de ikke forsto språket. Man spekulerte i hvor kvenenes lojalitet egentlig lå. Kanskje ville kvenene konspirere og forsøke overføre nordområdene til et større finsk territorium? Myndighetene gikk inn for å pulverisere minoritetskulturene ved å tvinge alle til å bli norske. Både kvensk og samisk språk ble forbudt på skolen. Blant kvenene sto Lestadianismen sterkt.
Min generasjon har aldri lært om den kvenske kulturen på skolen, det er nå vi må engasjere oss i og lære om det kvenske, før kulturarven er helt tapt.
– Inger Birkelund
Lestadianismen var en luthersk vekkeslesbevegelse startet av Lars Levi Lærstadius, en svensk prest fra svensk Lappland. Vekkelsen bredte seg til Finland og Nord-Norge i 1840-årene, og senere til blant annet England, Tyskland, Estland, Russland og Nord-Amerika. Derfor var det effektivt å forby kvensk i kirkene.
– Fornorskingsprosessen var svært effektiv, forteller Birkelund. – Kvensk språk og kulturarv er ekstremt sårbar i dag. Nesten ikke-eksisterende som levende kultur.
Lensmannen må ransake publikumsbussen
Spelet viser godt hva historien til kvenene er, og publikum involveres. Små dramatiserte scener utspiller seg underveis. Drar man tilbake i tid, konfronteres man også med datidens skyggesider. Kanskje må lensmannen og hans menn foreta en ransakning av publikumsbussen. Man vet for eksempel aldri hvor spritsmuglere gjemmer seg.
Det er aller første gang et slikt spel tar opp noe som er tilknyttet kvensk språk og kultur. I dag har kvener status som en nasjonal minoritet i Norge. Folkegruppen kjennetegnes hovedsakelig av det kvenske språket, et finsk-urgisk språk. Det minner om finsk. Fornorskningsprosessen var brutal mot den kvenske eksistensen. Språket er nesten utryddet.
Bare de eldste innbyggerne kan kvensk
I Nordreisa, som i nord grenser mot Skjervøy, mot Kvænangen og Kautokeino i øst og Kåfjord i vest, har også en grense mot Finland. I dag er det bare noen av de eldste innbyggerne som faktisk kan språket, selv om nettopp Reisadalen, der spelet utspiller seg, var et kjerneområde for kvensk befolkning. Intensjonen er å gjøre spelet til et årlig event.
Den underjordiske Vanha-Riikka
Dramaet i spelet rulles opp når underjordiske Vanha-Riikka tar flokken sin med til menneskenes verden for å lære om de overjordiske. Akkurat denne dagen skjer det uventede ting på markedet – det dukker opp en fremmed spillemann blant bygdefolket. Og når predikanten snur ryggen til, prøver to lokale helter å slå seg opp på ulovlig virksomhet. Vennskap, kjærlighet, tro og overtro smelter sammen med livets skyggesider i denne forestillingen, basert på Reisadalens egen historie.
Reiser urfolks kultur og språk
Reisdalen ønsker å å skape bevissthet rundt sitt kvenske landskap, skape bevissthet og stolthet rundt historien som befinner seg der, og å løfte historien ut av kulturlandksapet.
– De siste årene har man sett en renessanse i Norge når det gjelder å reise urfolks kultur og språk. I flere samiske kjerneområder har dette vakt en økt stolthet over den samiske identiteten, men også vekket rasisme fra norske grupperinger. Man har sett eksempler på hærverk mot samiske skilt og symboler. Har dere i Nordreisa merket en slik motstand?
– Nei, heldigvis ikke, sier Birkelund. – Jeg tror at de samiske miljøene, som har jobbet med dette i en del år, på en måte har banet veien for oss. Om det finnes motstand har det ikke kommet oss for øret. Bevisstheten er utbredt her om at en bevaring av det kvenske er i tolvte time. Befolkningen uttrykker takknemlighet og bred støtte rundt løftingen av kulturarven.