Plnty møter en utstillingsklar Nils Olav Bøe og indre ro i Shoot Gallery i Bjørvika dagen før utstillingsåpning. Også i planleggingen opererer han med luft og rom. Tid. Kontroll. Perspektiv. Detaljer. Elementene er alle deler av kunstnerens verker, i stram regi. Så er det også en grunn til at hvert fotografi har tatt måneder å skape.
Tekst og foto: Annicken Dedekam Råge
«Fotografiske konstruksjoner», er et slags visuelt mindfullness bestående av fem store svart-hvitt-fotografier der horisonten ofte hviler i det fjerne og skaper harmoni, trekker deg inn i forsvinningspunktet. Behagelig? I alle fall beroligende. Eller stille – som før stormen?
Galleriets første soloutstilling med Bø
Utstillingen er åpen fra 20. september i Shoot Gallery. Det er galleriets første soloutstilling med kunstneren. Utstillingen «Fotografiske konstruksjoner» viser nye fotografier og en ny video fra serien «Konstruerte steder» samt 12 unike polaroider fra Bøes nye serie U.T. Og ikke nok med det. Boken som med samme navn som utstillingen viser et retrospektivt utvalg av kunstnerens 30-årige virke som kunstner.
Om stillheten tenker kunstneren at den er utfordrende, han liker den psykologiske faktoren som skaper ro, men som også maner frem en ørliten usikkerhet.
Stillheten er utfordende
– Jeg jobber i dette skjæringspunktet. Tidligere hadde jeg med noen figurer og narrative ting som nok gjorde kunsten mer tilgjengelig. I de senere verkene i sort-hvitt har jeg nok et mer samfunnskritisk blikk. Når du ser på et slikt bilde er det vakkert og forførende. Men ville du ha vært der? Jeg er usikker, sier han med sikkerhet.
Bøe gikk ut fra Kunstakademiet i 1983, hvor han tilbrakte to år i det mer eksperimentelle miljøet i Bergen og to år i Oslo på den alternative linjen Annekset. Her drev han blant annet med lyd og bilde. Siden har han en milelang merittliste bak seg av steder han har stilt ut nasjonalt og internasjonalt. Han står med god balanse i miljøet utenfor landegrensene.
Fem tidløse i sort-hvitt
De fem. Hver av dem en tidløs sort-hvitt representant for det lille i det store, og med det sikter vi til modellene som er grunnlaget for kunsten, stor i seg selv. Tanken bak, ideen og skissene, lyssettingen og tiden som er representert i bildene, de nesten morfes inn i virkeligheten. For vet man ikke at han jobber med modeller, kan synsbedraget være fullendt.
– Hvordan jobber du?
– Først kommer ideen, så skissen til bildet, så lager jeg, finner eller kjøper rekvisitter som vi passe inn. Deretter lager jeg en miniatyrinstallasjon på et bord i atelieret mitt. Den er jo virkelig. Han tar en pause, ler.
Virkelighet – skapt av modeller
For han snakker om en forholdsvis liten modell. Det som ser ut som fotografier av virkelige motiver i en virkelig verden, er skapt av modeller. Ett fra et landskap i Afghanistan, et annet fra Kuwait. Han bruker mye tid på komposisjon, det å etterligne en type virkelighet.
Om stillheten tenker kunstneren at den er utfordrende, han liker den psykologiske faktoren som skaper ro, men som også maner frem en ørliten usikkerhet.
– Jeg etterstreber å lage en setting der jeg tar et fotografi og hvor jeg slipper å gjøre minst mulig etterarbeid, her er det ikke noe Photoshop, men mer mørkeromsarbeid. Derfor tar det lang tid. Og i og med at jeg jobber så rent, så vil alle ting vises. Alt må sitte. Hver minste bit.
Så lite i motivene at alt blir sett
Man skjønner det ikke helt hvor nitidig arbeidet hans foregår før han går inn i detaljene. Han forteller om bordet på atelieret hvor miniatyrverdener blir til. Modellen som hvert bilde representerer. Kontrollen. Regien. Alt i sakte modus. Gjennomarbeidet. Så gjennomarbeidet. Det er så lite i motivene, at alt som er der blir sett.
Lyssettingen er i seg selv en egen prosess. For den blir til etterhvert, når modellen er bygget og klar. Nils Olav Bøe er nøye med lyset. Det er en prosess som også tar lang tid, å sette belysningen han er på jakt etter. Men hvem har tid til å jobbe så sakte?
Litt ute av vater
– Hvorfor jobber du via modeller – hvorfor reiser du ikke til Afghanistan og tar et bilde der?
Tid. Kontroll. Perspektiv. Detaljer. Elementene er alle deler av fotografens kunst, i stram regi. Så er det også en grunn til at hvert fotografi har tatt måneder å skape.
– Det er to ting jeg liker med å jobbe i miniatyr og iscenesetting. Jeg liker uttrykket det gir, sluttproduktet… når jeg omformer den lille miniatyrinstallasjonen til et foto. Det får en destabiliserende atmosfære i seg. Det blir litt ute av vater.
Kunstneren smiler. Litt ute av vater. Det er en kunstnerisk stemning han liker.
Det andre er at han også lar seg inspirere av måten en filmregissør jobber på. Av lyd, musikk og film. Bortsett fra at han ikke er så glad i å jobbe med så mange folk, støy, logistikk og administrasjon som et filmsett krever. Han trenger å være alene, ha fullt fokus.
– Det er der jeg kan hente styrken min i mitt arbeid. Det er ingen som bruker tre måneder på å ta ett bilde. Ikke i våre dager. Og så prøve å leve av det. Det er jo helt på trynet, men jeg liker det, ler han.
Foto – en tilfeldighet
Foto begynte han med for 20 år siden. Før det engasjerte han seg i store videoinstallasjoner og lydverk, noe han fortsatt gjør hvert fjerde, femte år. En tilfeldighet førte ham til fotografiet. Gulp Gallery i Reykjavik utfordret til å lage en utstilling som var så liten at den gikk opp i en skoeske. Han laget en scene med svaner på en sjø på et lite bord og et headsett hvor han hadde loopet en drapsscene fra en Tarrantino-film. Da han skulle dokumentere dette for en katalog og så dermed fotopotensialet i miniatyrverdenen.
12 originale polaroider – et kreativt utløp
12 originale polaroider har altså fått plass på veggen sammen med de fem store sort-hvitt-bildene. Han har gjort det før – brukt polariodformatet, men da som skissebilder for andre bilder han har skutt på analog film. Men nå er de innlemmet i kunstnerskapet og gir utløp for det intuitive og spontane.
For om Nils Olav Bøe kan fremstå som en stille mann som speiler sine kunstverker, er polaroidene miniatyrverker som viser en annen side av samme person. Her slipper han kreativiteten løs, blir ledigere. Her leker han med det maleriske. Polaroidformatet. En type arbeid av nyere dato. Han har bare holdt på en toårs periode. Fotografiene er mindre, formatet er raskere, han må tenke annerledes. Dette er ikke motiver han kan bruke to og en halv måned på.
Utstilingen står frem til 27. oktober.