Null til hundre på 3,5 sekunder. Mette Brandt Bjerknæs raser frem i 200 kilometer i timen i racerbåt. Den sitter som et skinn om kropp og sjel med et intenst vinnerinstinkt. Vi kunne ikke stå for fristelsen av å kle henne opp i norsk design.
Tekst: Annicken Dedekam Råge Foto: Ole Christian Eklund
Mette og to andre kvinner er de eneste i sitt slag som kjører racerbåt i verden. Mette i klasse formel 2. Det er den nest største klassen som er mulig å kjøre. Totalt er de 40 lisenser som kjører VM-serien. Til det må man ha en superlisens som må fornyes hvert år gjennom en legeundersøkelse, det går på kraft og utholdenhet. Fordi her er det store krefter involvert. Du må ha bevis for at du tåler det og klarer det.
Norske sponsorer
Mette Brandt Bjerknæs farter verden rundt. Et treningsrace på Sri Lanka, et mesterskap i Litauen – det første i sesongen. På en innsjø. Det norske klokkemerket Bruvik er stolt sponsor og Mette synes det er stas med navnet på båten. Klokker og båter hører sammen.
– Hvor begynner man for å komme dit du er?
– I Norge begynner man som 13-åring med en v-bunnsbåt med en liten 15 hester. Deretter går det fire til fem klasser før man nærmer seg toppen. Det går ganske fort, sier Mette.
– Fortell litt om båtsporten?
– Båtene er av katamaran-typen 17 fot, det er plass til én person og ikke noe mer. Når vi har motor, tank og sikkerhetsutstyr, er det ikke mer plass igjen enn til fører i cockpit. Det er kjempetrangt. Har du sett en formel 1-bil, er det nøyaktig slik. Og så er vi festet med en sekspunkts belte, så vi sitter dønn fast.
Hun smiler.
– Men er det ikke skummelt?
– For en som ikke har gjort det før, vil det være skummelt å sitte i et så lite rom. Men for meg som har gjort det såpass lenge, så er det tryggheten. Hadde det vært et større rom, hadde jeg ikke vært så trygg.
– Er det fordi du blir holdt fast inni rommet?
– Ja, du sitter helt fast, du er i ett med båten. Så når båten går et sted så går du dit. Jeg kan bøye hodet litt – det er alt.
– Ja og da – når du sitter helt fast i båten, er du oppe i 200 kilometer i timen?
– Ja, på det meste går det opp til 200. I race så går det nok ikke i mer enn 180-185, men det er 100 knop, så det går ganske fort – null til hundre på tre og et halvt sekund, G-krefter opp imot fem-seks i svingene… så det er mer enn et jagerfly.
Båter som nesten ikke tåler et vindpust
De små båtene klarer ikke store bølger, så racene Mette deltar i kjøres i havnebasseng eller på innsjøer. Skal man ut på større farvann må man bruke offshore-båter, de svære båtene som går i grov sjø.
– For hvis vi skal kunne svinge på en tiøring, sånn som vi gjør, så krever det at vi har flatt vann, forklarer hun.
– En ørliten bevegelse kan være katastrofal?
– Jada, bare en liten «touch» kan føre til at man vipper bakover, eller svinger du galt, så ruller du.
– Har du gjort det?
– Flere ganger.
– Er dere gift?
– Nei.
Pause.
Latter.
Vi sikter til mannen i rommet.
– Men dere er kjærester?
– Han har kjørt han også. Han er også verdensmester. Han vet hva det går ut på.
– Hva tenker han når du er utpå?
– Han er min radiomann. Så han gir meg informasjon på øret når jeg kjører.
– Hvordan opplever du det?
Mette nesten sukker.
– Det fungerer veldig bra. Det føles veldig trygt å ha en der som har gjort det før, som vet hva det går ut på – som vet hvordan båten skal ligge i vannet når det skal gå fort. For enten så trimmer du båten litt for mye, du føler at det går greit, men så «fsssssst» – så flyr den over… og da er det veldig greit ha en som ser på deg som faktisk vet hvordan det skal se ut. Som vil at det skal gå bra.
Ingen guttejente bak spakene
Noen sekunders alvor preger rommet før Mette er tilbake til kjappe verbale kontringer, antakelig slik bevegelsene på vannoverflaten fortoner seg. Det er mulig hun snakker som hun kjører.
– Du er en del av et veldig maskulint miljø – hvordan er det?
– Både utfordrende og morsomt. Morsomt fordi folk ser på meg og tror ikke på at jeg kjører den båten. Fordi selv om jeg driver med en maskulin sport, så er jeg samtidig veldig feminin. Jeg er ikke den guttejenta som mange tror driver med dette. Men samtidig er det utfordrende, fordi jeg ikke alltid blir tatt like seriøst. Dette er en sport som for eksempel er veldig stor i Italia og Midt-Østen, og man konkurrerer mot førere fra andre kulturer som ikke nødvendigvis har det samme kvinnesynet vi har i Skandinavia.
– Og når du kjører, hva sier de da?
– Klart de synes det er gøy. Men jeg opplever ikke at de tar meg like seriøst – som mine norske og svenske konkurrenter. De ser tross alt på meg som en konkurrent. Men det vet jeg ikke de andre gjør. Men det er moro likevel. I hvert fall moro når jeg slår dem. Men jeg har opplevd at de er litt mer hensynsløse når de vet at det sitter en jente i båten..
– Naa-ah! Når menn blir veldig konkurranseorienterte, kjører de på deg?
– Ja. Jeg har kjørt det som kalles «Endurance», altså et utholdenhetsløp. Da er vi en gjeng som kjører i 24 timer. Vi bytter på å kjøre. Da kjører jeg mot førere fra hele verden og jeg opplever at det er visse førere som bruker såkalte «dirty tricks» på banen, for eksempel forsøke å presse deg ut eller kutte inn foran deg i en sving.
– Men du gir deg ikke så lett?
– Neichhhh…!
Latter.
Pause.
– «Endurance» var den grenen jeg ble verdensmester i.
Latter igjen.
– Hva er ambisjonen?
– Mitt mål er å komme opp i formel 1, som er den største klassen. Vi jobber allerede med det i år. Har mulighet for å kjøre ett race i år. Et annet mål er å kunne leve av det.