Sju retter. Tre nasjonaliteter. 25 kvadrat. Et piano og fire kjærestepar som ikke kjenner hverandre. Velkommen til selskap anno 2018.
Tekst og foto: Marte Østmoe
Fenomenet heter Social Eating. Når vi oversetter det, kan virke litt «smør på flesk». Ikke det at vi skal spise flesk her. Heller ikke smør. Men ordtaket virker rart Social Eating? Er ikke det å spise en sosial beskjeftigelse? Har det ikke alltid vært det? Hva er egentlig nytt?
En sosial jobb å gjøre
– Vi var det første i Norge som startet med dette, informerer Francesco og Mar’yana legger til at de på dette tidspunktet ikke hadde møbler.
– Vi satt på puter på gulvet! Det var veldig vellykket!
Francesco Speradio (35) ivrer etter å fortelle. Han er utdannet økonom, relativt nyinnflyttet til Oslo, er opprinnelig fra Sør-Italia og vant til store familieselskaper og arrangementer. Kjæresten Mar’yana Haydanka (34) er fra Ukraina, og da de to kom flyttende sammen til Norge, forsto de raskt at de hadde en jobb å gjøre.
Ingen nordmenn ville banke på
De var realistiske, men også svært sosiale og forsto at ingen nordmann ville banke på døra deres bare for å ta en prat eller bli kjent. Slik fungerer det jo ikke i dagens samfunn. Spesielt ikke i storbyene.
Derfor: Paret tegnet i et internasjonalt nettsted som kopler vertskap og potensielle gjester sammen. Etter kun to dager i ny leilighet, sto de ved grytene og kokkelerte middag for sine første, helt ukjente middagsgjester.
Dessert via app
Å samle mennesker rundt et bord med god mat og drikke har lange tradisjoner og bygger på menneskenes universelle behov for felleskap, samt det basale behovet for ganske enkelt å kunne kjenne seg mett. Å dele på tvers av globale grenser ved hjelp av høyteknologi og praktiske hverdagsapper, er av en litt nyere dato. Tilbudet blir i dag mest benyttet av den yngre garde. Gjerne internasjonale mennesker som er vant til å reise. I så måte er Francesco og Mar’yana prototypiske.
I leiligheten må vi stå eller sitte. Det er trangt. Det er tett. Intimt. Gjennom nettsiden var det mulig å velge vegetarisk, kjøtt eller fiske-retter. Også prisen kunne diskuteres.
De er nysgjerrige, åpne og ønsker kontakt. De er kulturelt oppegående, bevandret på sosiale medier. Paret lever opp til sitt mandat som unge mennesker av 2018 og er villig til åpne nye dører. Gjennom konsept som «EatWith» er det ikke bare hoveddørene som åpnes. Med Social Eating går gjestene kjøkkenveien.
Alt mitt er ditt
– Vi hadde en svensk stamgjest her en periode, forteller Mar’yana. – En ung mann, han var her fem ganger.
Gjestene deres er altså først og fremst fra den yngre garde. For de eldre er det kanskje mindre naturlig å dele mat og tid med mennesker de ikke kjenner fra før. Fysiske møter og avtaler blir bestemt analogt. Under en sammenkomst blir det gjerne satt en dato for det neste. Slik er det ikke lenger.
– Det sikreste vi vet er jo at ting endrer seg. En rask titt på språket og sjargongen vår, og vi ser hvordan vi liker å flekse, sier hun.
Vi snakkes, vi lar det flyte
Uttrykk som «vi ses» eller «snakkes» eller også «vi møtes plutselig» røper en tid der ingenting er hundre prosent bestemt. Det flyter. Vi lar det flyte. Dette er frihetens handikap. Eller også fordeler og baseres på gjensidig tillit.
En booking på nettsiden til «EatWith» forhåndbetales, men kan endres så sent som et døgn i forveien. Som gjest kan du anbefale vertskapet, og som vertskap kan du anbefale gjestene. Det er visa versa. Begge er under oppsyn, og begge er ute etter en ok opplevelse.
Uttrykk som «vi ses» eller «snakkes» eller også «vi møtes plutselig» røper en tid der ingenting er hundre prosent bestemt. Det flyter. Vi lar det flyte.
Fremmede er også en familie
Paret Mar’yana Haydanka og Francesco Speradio har kommet til Norge først og fremst for å stifte familie. I Ukraina er det mye uro. I Italia jobber man fra åtte på morgenen til åtte på kvelden. Det er ikke tid til barn.
Francesco hever armene i brysthøyde og lar dem sprette opp og ned i tradisjonell italiensk gestikulasjon;
– Hvordan være en god far under slike omstendigheter?
Fram tid det eventuelt blir barn i huset, kan de like gjerne leie ut det andre soverommet, eller også dekke bordet til åtte.
Intimitet på 25 kvadratmeter
Det er nettopp dette de gjør denne kvelden. I leiligheten må vi stå eller sitte. Det er trangt. Det er tett. Intimt. Gjennom nettsiden var det mulig å velge vegetarisk, kjøtt eller fiske-retter. Også prisen kunne diskuteres.
En booking på nettsiden til «EatWith» forhåndbetales, men kan endres så sent som et døgn i forveien. Dette er frihetens handikap. Eller også fordeler og baseres på gjensidig tillit.
Et sted mellom 300 og 900 pr. person. Ingrediensene, menyen og drikken er tilpasset der etter. Underveis er Francesco åpen for diskusjon. Her er det viktig at alle blir fornøyde. Noen spesielle ønsker? Ingen allergier? Hva med en liten konsert under middagen, kunne det være noe?
Sju retter og påfyll… dessert?
Etter sju retter og en god del påfyll i glass med stett, er lyden av romlende mager erstattet med gloser på mange ulike språk. Pasta kokt på essensen av tunfiskkaviar, må bli den siste retten. Mar’yana smiler lurt:
– En liten dessert med krem, yoghurt, kokos, sjokolade og bær? Ja? svarer Francesco og hva med en konsert? Han setter seg ved pianoet og benytter anledningen til å rose oss som gjester, sier at det egentlig er vi som er bidragsyterne her.
– «EatWith» er et ledd i delingsøkonomien, sier han. Ikke bare er det slik at du sender smøret fra den ene enden av bordet til den andre, det handler heller ikke om penger, men også erfaringer og engasjement. Nå er konseptet utvidet.
Et nytt kapittel av matopplevelser
«EatWith» er et sted hvor man kan booke seg inn privat hos hverandre, få selskap under et måltid, eller også et måltid for et helt selskap. Fra nå av dreier det seg ikke lenger bare om mat, men også om arrangementer og opplevelser. Verten lar ordene synke. Deretter snur han seg mot pianoet.
Joda, instrumentet bærer litt preg av at det er båret opp tre etasjer. Det er noen riper i lakken. Et skår i mahognien, men stemt er det. Ikke et skurr. Ikke en ulyd. Verten er om mulig mer konsentrert på pianokrakken enn hva han er ved kjøkkenbenken.
Musikken kan kanskje oppleves fremmed, men er ikke så komplisert at den virker skremmende. Musikken representerer vår tid og er derfor lokkende.
Temperament på tangenter
Kjæresten blar om på partituret. Nå og da er hun for sen. Francesco er så ivrig. Hans italienske temperament finner sin plass på de hvite og svarte tangentene. Hendene er traner som letter og lander. De seiler. Mellom hvert stykke følger en liten forklaring på sjarmerende engelsk krydret med italiensk aksent:
– Jeg velger contemporary music, informerer han.
Arrivederci!
Musikken kan kanskje oppleves fremmed, men er ikke så komplisert at den virker skremmende. Musikken representerer vår tid og er derfor lokkende. Med andre ord er denne musikkarten helt i tråd med konseptet Social Eating.
Det er midnatt. Vi takker for oss. Francesco og Mar’yana takker også for oss. Arrivederci! Mélyedésben. På gjensyn!
For noen korte timer siden var vi sultne og ukjente for hverandre. Nå er vi mette, glade og kjent.