– Vi har ikke forberedt mye å si, vi synes utstillingen snakker for seg selv. Vi er veldig glade for å bli invitert til å vise vår kunstsamling, sier Olav Selvaag under pressekonferansen til Astrup Fearnley Museets åpning av utstillingen «I still belive in miracles».
Tekst og foto: Annicken Dedekam Råge
Det er med utgangspunkt i at private kunstsamlinger har vært lite diskutert i Norge, at Astrup Fearnley Museet, som selv huser en av Europas viktigste private samlinger av samtidskunst, har valgt å skape en utstilling med Selvaag kunstsamling.

Sentral har også den verdenskjente arkitekten Renzo Piano vært – det er han som har designet det ikoniske bygget som huser Astrup Fearnley Museet. Han var tilstede under åpningen av utstillingen på Tjuvholmen.

En lidenskapelig samling
Kunstverkene som hilser deg om du går runden med klokken, er et ganske nytt verk: «Kugel» av østerriske Franz West (2015), deretter en varm himmel dekt av myke skyer, litt ute av fokus, i solnedgang av amerikanske Catherine Opie «Untitled#10» fra 2013 før «Spied Upon Scene – Two Liner» av Edward Ruscha fra 2017 møter deg. Også han amerikaner.
LES OGSÅ: SØTT, SEIGT OG SUKKERTØYKUNST. Søtt, sanselig, forførende – og kanskje en smule ubehagelig. På Stålverket Studiofelleskap i Oslo holder en kunstner på 25 år til, og lager drops-skulpturer på kroker.

Men på runden treffer du blant annet også nordmannen Gardar Eide Einarsson «Our Rival The Rascal» (2008/09) og danskene Olafur Eliasson med flere verker og maleren og billedhuggeren Per Kirkeby, som døde i mai i år.

Kunst og arkitektur hånd i hånd
Utstillingen er delt i to: i første etasje og hovedsalen finner du verker som har tilknytning til Pianos arkitektur og språk, og som fremhever hans arkitektoniske form. Her har han også designet lay-outen i rommet, og valgt å presentere kunsten på paneler som henger fritt i rommet. Utstillingen er kuratert av Renzo Piano, museets direktør Gunnar B. Kvaran, Therese Möllenhoff og Peder Lund.

På denne måten har Piano ikke bare bidratt til at arealet blir delt opp i mindre og mer intime soner, men også gjenskapt arkitekturen inne. Reisen gjennom kunsten i hovedsalen oppleves variert og allsidig. Om private samlinger sier Kvaran:

«Å samle på kunst er en lidenskap. Samleren finner et kunstverk, forelsker seg i det og klarer ikke å gi slipp. Og denn eprosessen gjentar seg igjen og igjen. Samleren utforsker kunsthistorien på sin egen måte, velger ut noe, tar stilling. Det er samlerens personlige smak som avgjør utvalget. Derfor er private samlinger ofte langt mer konsekvente enn offentlige samlinger, der beslutningene tas av innkjøpskomiteer som må forholde seg til vide forskjellige meninger.»

Fotokunst i to deler
Fotosamlingen til Selvaag er fordelt på to utstillinger. Her finner vi fotokunstnere som Walker Evans (1903-1975), Diane Arbus (1923-1971), Lee Freelander (1934) og William Eggleston (1939) – alle amerikanere – som følger utviklingen og endringene i det amerikanske samfunnet. Her møter vi virkeligheten i realismen.

I den andre delen av fotoutstillingen er det japanske fotografier av Shomei Tomatsu (1930-2012), Diado Moriyama (1938-) og Nobuyoshi Araki (1940-) som dokumenterer tiden etter annen verdenskrig.

Arkitektutstilling av AF-museet
En helt egen del av utstillingen er Renzo Pianos kreasjon av bygget utstillingen befinner seg i. Her kan vi se alt fra enkeltstående skisser og notater av detaljer ved bygget, og prosessen i sin helhet, vist som modeller og bilder fra byggeprosessen.

Det var på starten av 2000-tallet at Selvaag Gruppen og Aspelin Ramm gikk sammen om å hyre Renzo Piano for å designe et visningssted for kunst. Det var dette initiativet som skulle bli det Astrup Fearnley Museet vi kjenner i dag, beliggende på Tjuvholmen i Oslo. Og Piano var mannen for oppgaven, som baserer sitt arbeid på ecouté, eller lytting på norsk. Det betyr i arkitektens verden å ta inn over seg stedets kultur, materialer og natur. Alt dette er med på feire Astrup Fearnelys 25-års jubileum, sju av dem i bygget som kan illudere en bølge, eller en fugl som flyr, på Tjuvholmen.

Selvaagsamlingen aldri tidligere utstilt på museum
– Vi stiller ut kunst i offentlige rom og gjennom våre prosjekter, det har vært en tradisjon siden vår bestefar begynte å samle kunst på 50-tallet siden vår far. Det å vise kunsten offentlig er det motsatte av å vise i et museum, og vi var litt overveldet av tanken på det, men syntes det var en spennende idé å vise samlingen i et museum, sier Selvaag.

Olav Selvaag forteller at de var beæret av å bli spurt, og også beæret over at Renzo Piano og hans team ønsket å delta med å skape utstillingen.

Sammenhengen mellom kunst, bygg og landskap
– Dette er en samtale som har pågått i lang tid, sier Selvaag og sikter til hvordan museumsbygget og skulpturparken rundt alltid handlet om ideen om hvordan kunst, arkitektur og natur, livet utenfor og innenfor husets vegger – var ment å fusjonere alt dette til én opplevelse. På denne måten tar utstillingen for seg de forbindelser som finnes mellom kunsten i samlingen og Renzo Pianos arkitektur.
– Vi er veldig glad for å kunne gjennomføre dette, sier Olav Selvaag.