– Hæ? For den nye generasjonen mannlige dansere er det ingen kontrast mellom koplingen dans og menn. Noa Malmquist Andersen (14) og David Gjone (15) stiller seg uforstående til hele problemstillingen. På Studio Nille i Larvik danser guttene på flere parti. Det har de gjort siden tidlig skolealder. I 2014 etablerte de Guts, et eget danseparti bestående av åtte unge menn.
– Skulle vi liksom blitt mobbet på grunn av det?
Læreren deres Anders Thorsen (45), pedagog ved Studio Nille i Larvik kan fortelle om en ganske annen oppvekst. I Larvik på 80-tallet var det bare et lite knippe gutter som ved den samme skolen som han nå jobber. Guttene var liksom ikke skikkelige gutter. Men slike ”dansegutter”.
Tøffe gutter viser følelser
David sitter med rak rygg, men vipper hodet ørlite gran til høyre:
– Vi er vant til å vise følelser.
Også til forestillingen om at tøffe gutter ikke viser følelser, stiller guttene seg uforstående. Det er jo i følelsesspekteret essensen ligger. Kruttet. Energien. Uten følelser, ingen kommunikasjon.
TV-program som Dansefeber og Norske Talenter er kun en reaksjon på at miljøet har åpnet seg, at publikum er mer modent for at gutter danser, at fordommene er færre.
– Det er uproblematisk, legger Noa til. Følelser må til!
Guts beveger seg innenfor sjangeren, moderne, jazz og hip hop. De har også pirket i Bollywood.
Guts-danserne bygger historien
Selv om Anders legger føringer og kommer med en grunnhistorie, er det guttene selv som bygger historien ut, legger til egne erfaringer, henter fram ut opplevelser og eksempler på hvordan de takler utfordringer, hverdagen og livet. På dette viset bygger kompaniet fram en egen form.
– Hæ? For den nye generasjonen mannlige dansere er det ingen kontrast mellom koplingen dans og menn.
Anders bistår med kompetanse som koreograf. Guttene er i besittelse av kompetanse på hvordan det er å være ung i 2018. En typisk utfordring fra Anders kan lyde: David er lei seg, dere andre representerer skolekameratene hans, hvordan agerer dere?
Perfeksjonen ligger i bevegelsene
– Guttene kjenner sin egen kropp best, poengterer Anders, – det er de som vet hvordan de skal uttrykke seg, deretter hjelper jeg til, perfeksjonerer bevegelsene, legger til og trekker fra.
– Du pusher! Skyter Noa inn, men ingenting i ansiktet hans røper anklagelse. I stedet mener han det positivt. – Anders setter oss på prøve, ber oss trene på en spesiell teknikk, et stunt.
I Larvik på 80-tallet var det bare et lite knippe gutter som danset ved skolen hvor Anders Thorsen nå jobber. Guttene var liksom ikke skikkelige gutter. Men slike ”dansegutter”.
Noa som også er aktiv skater trekker gjerne med seg elementer fra denne sportsgrenen inn i dansen. David på sin side, sparker fotball. Ingen av dem snakker om dans som pinglete. David setter store øyne:
– Dans er i høyeste grad trening!
Dansefeber og Norske Talenter har brutt ned barrierer
Å være en ung, dansende gutt på 80-tallet var imidlertid ikke lett. Anders forklarer utviklingen og peker på TV-program som Dansefeber og Norske Talenter. På en annen side er det mye som tyder på et den positive utviklingen kom før TV. At TV kun er en reaksjon på at miljøet har åpnet seg, at publikum er mer modent, at fordommene er færre. Interessen større.
Dans handler mest om mot og vilje
Koreograf og danser Thomas Aleksander Voll 29, også kalt Thomas of Norway, fra Henningsvær i Nordland, skjærer et lite hakk i gleden. Siden 2014 har han turnert med en serie danseforestillinger hvor han nettopp tematiserer traumatiske opplevelser knyttet til kropp, kjønn, fordommer, sågar overgrep.
Ballett er en hard bransje. Her må du vise styrke. Alt avhenger av kropp. Mot og vilje. Alt står og faller på deg.
Thomas Aleksander Voll
”Picture Perfect” ble en oppvisning om gutter og spiseforstyrrelser.
– Som tenåring ble jeg voldtatt, sier Thomas og når han ser på hendelsen i ettertid, vet han at dette var årsaken til at han spiste mindre og mindre. Til slutt nesten ikke.
Harde fortellinger med dans
Samtidig danset han desto mer. Etter ”Picture Perfect” arbeidet Thomas Aleksander fram forestillingen ”No Visibility” hvor han utforsker selvmord som mulig løsning på følelsen av å være annerledes, misbrukt, uønsket. Videre, i ”When Boys Cry” går 29-åringen inn i selve voldtekten. Sakte. Det er minutter med smerte.
Danset skjul
– Å vokse opp som gutt på tidlig 90-tall med dans som lidenskap, var alt annet enn enkelt. Fiske var hovednæringen i byen hvor Thomas Aleksander vokste opp. Sterke føringer sa at også neste generasjon skulle trekke garn. Skjære torsketunger. Leve av havet.
Kanskje var dette årsaken til at de få guttene som valgte dans på stedets kulturskole, holdt hobbyen sin skjult? Etter hvert sluttet også kameratene. Thomas sto alene ved barren.
Siden 2014 har Thomas Aleksander Voll turnert med en serie danseforestillinger hvor han nettopp tematiserer traumatiske opplevelser knyttet til kropp, kjønn, fordommer, sågar overgrep.
– Dans var noe jenter holdt på med, innrømmer Thomas Aleksander og minnes kritiske og også nedverdigende blikk fra foreldre som kom for å se forestillinger og oppsetninger.
– Hva gjorde den gutten der?
Thomas Aleksander ble stemplet som femi. Allerede 10-åring smalt skjellsordene inn som harde spark: Jævla homo!
Flyttet og fulgte talentet sitt
– Kanskje høres det ut som en klisje, innrømmer Anders, men all motgangen jeg fikk, alle slengbemerkningen, de gjorde meg sterk.
Han påstår samtidig at det ikke var ryktene eller ertingens om fikk han til å flytte fra den litt trange bakkebyen sør i Vestfold. Han ble ikke fryst ut, men siktet til Oslo, seinere til Sverige og deretter England, nettopp for å følge talentet sitt.
Motgang i livet har ført til suksess i dans
Også Thomas mener motgangen kan være årsaken til egen-suksessen. Ballett er en hard bransje. Her må du vise styrke. Alt avhenger av kropp. Mot og vilje. Alt står og faller på deg. Feiler du, kan du ikke skylde på verken været og dårlig gressbane. Ei heller late lagkamerater. Alt står og faller på deg. Egne prestasjoner. Prestasjoner. Prestasjoner.
– Bakgrunnen min har nok vært med på å forme meg som kunstner mener Thomas Aleksander.
Også til forestillingen om at tøffe gutter ikke viser følelser, stiller guttene seg uforstående. Det er jo i følelsesspekteret essensen ligger. Kruttet. Energien. Uten følelser, ingen kommunikasjon.
Tilbake i Larvik staker Noa og David ut fremtiden. Skjønt staker er ikke rette ordet.
De snarer danser seg inn i den.
– Jeg kommer nok til å søke meg inn på danselinjen på Thor Heyerdal Videregående skole, røper Noa. David satser på realfag, men svikter ikke talentet sitt:
– Dansen er en del av livet, den vil alltid sitte i meg.