For attende gang har besøkende denne våren kunnet bestille billett til en konsert i James Turrells Ganzfeld-installasjon i Ekebergparken i Oslo. Det handler om å lure hjernen til å hallusinere.
Tekst: Mette Dybwad Torstensen Foto: Florian Holzherr
– For to år siden tok jeg kontakt med Ekebergparken og spurte om jeg kunne lage et verk tilpasses James Turrells rom med skiftende lys i det gamle vannreservoaret, sier Kristin Bolstad. Hun er komponist, sanger og såkalt improvisasjonsutøver. Musikken Bolstad lager er konseptuell og gjerne skapt for spesielle rom.
– Jeg har laget spesifikke komposisjoner for rom som Emmanuel Vigeland-museet, en oljetank og et svømmebasseng, og tenkte at dette ville være en utrolig fin utfordring. Nå har vi hatt atten konserter og fortsetter over sommeren, forteller Kristin Bolstad, som har komponert for utøvere og ensemble som Telemark Kammerorkester, britiske Jane Chapman, amerikanske Quatuor Bozzini, Mira Benjamin og Ensemble Portmanto, og Duo Hevans fra England og Nederland. Musikken hennes er i tillegg fremført i Danmark, Polen, Spania og Canada.
Nitti minutter i «Skypace»
Plnty møter sangeren og komponisten fra Voss i Ekebergparken. Hun har bodd ni år i Oslo og utdannet fra universitetet og Musikkhøyskolen.
Vi og sytten andre skal entre en smal gang, få på tøfler, finne oss en pute på gulvet og stirre inn i en murvegg som føles som å stirre inn i et diffust fargehav, mens fire vokalister synger to oktaver av tonen C på vokaler i tretti minutter, for deretter å se James Turrells solnedgangsprogram på nitti minutter i installasjonen «Skyspace».
Kristin Bolstad. Hun er komponist, sanger og såkalt improvisasjonsutøver. Musikken Bolstad lager er konseptuell og gjerne skapt for spesielle rom.
Kristin Bolstad er kjent for bruken av klangflater som gjerne gjentar seg og som virker meditative på tilhøreren fordi de tar lang tid. Man kan måtte kjenne på egen tålmodighet og rett og slett våge å la lyden føre an. Hun liker også teatralske og humoristiske elementer.
Gjør med lyd som med lys
– Jeg ønsket å gjøre det samme med lyd og hørsel-sansen som James Turrell gjør med synet og lysbildene sine. En dobbel Ganzfeld-effekt. Installasjonen heter «Ganzfeld: Double Vision». Mitt verk heter «Sound / In Light». Ganzfeld er et tysk navn på et eksperiment der man ved å utsette synet for et hvitt lys og fjerne fokuspunktet og dybdepersektivet, vil tvinge hjernen til å se bilder som ikke er der, men som for deg er like reelle som noe annet.
Synshallusinasjoner
Synet overstimuleres med et lysprogram. Bolstad gjør det samme med hørsel og lyd. I takt med Turrells skiftende lys, starter vokalen svakt, og øker i intensitet. Lydfenomener oppstår hos publikum, sammen med synshallusinasjoner. Noen hører breking andre bankelyder, mens i virkeligheten eksperimenteres det med to oktaver av C i ulik styrke.
Vi og sytten andre skal entre en smal gang, få på tøfler, finne oss en pute på gulvet og stirre inn i en murvegg som føles som å stirre inn i et diffust fargehav, mens fire vokalister synger to oktaver av tonen C.
I følge teorien skal det ta det tretten minutter før hjernen febrilsk skaper bilder mot den hvite veggen. Noen ser prikker og linjer, strukturer. Andre reelle bilder. Et Ganzfeld-eksperiment bør vare i minst tretti minutter.
Et verk skrevet i tidslinjer
– Jeg elsker å høre folks tilbakemeldinger. En mann mente i går at han så et vannspeil, han kunne ikke forså at ingen av de andre hadde sett det samme. Det høres skummelt ut, men det ligger noe meditativt i det, en slags transe. De fleste opplever de tretti minuttene som fem. Man forsvinner.
Kristin forsker på rom og lyd, og stiller seg spørsmål som hvordan en overtone kan trigge og oppleves i rommene. Verket ble ikke skrevet som noter, men i tidslinjer med nøye instrukser til sangerne i hver bolk.
Verden foregår gjennom det sirkulære rommet i taket og møtet mellom oss rundt på benkene. Igjen er nitti minutter som ti.
Hun snakker om en ny type formidlingsmetode, der en kunstart tilfører annen kunst noe mer og til sammen dannes en helt ny kunstopplevelse. Hun har enorm respekt for rommene hun inntar, og velger nesten alltid vokal som instrument, kanskje det mest fleksible og organiske instrumentet man har.
Eskalerer til en fysisk prestasjon
– Stemmen har kun de fysiske begrensningene som utøveren har, og kan strekkes utrolig langt. En tuba eller en trompet har en helt annen begrensing. Jeg vil skape helhetlige opplevelser med musikken jeg skaper; ikke tradisjonelle sanger fra en scene til en mottaker. Stykket starter i ingenting, for så eskalere til en enorm styrke. Det gjør at vi som synger er støle i magen etter tre konserter. Det er et ekstremt tungt å synge og å produsere så mye lyd på en halvtime. Faktisk nokså smertefullt. De eneste pausene er når vi trekker pusten inn, sier hun. «Vi» er Kristin Bolstad sammen med sangerne Linnea Haug, Eira Huse og Ingrid Stige.
– Jeg har laget spesifikke komposisjoner for rom som Emmanuel Vigeland-museet, en oljetank og et svømmebasseng, og tenkte at dette ville være en utrolig fin utfordring. Nå har vi hatt atten konserter og fortsetter over sommeren. Kristin Bolstad
– Jeg kan sammenligne musikken, eller lyden, med en bølge, en prosess, noe som utvider seg, for så å ende i ingenting. Men verket er helt avhengig av James Turrells lysbilder. Jeg håper publikum kan tøye og se hans verk fra nye sider med musikken i tillegg, sier Bolstad.
– Det høres litt skummelt ut – å hallusinere?
Kristin Bolstad ler.
– Noen når et metningspunkt, et ubehag, og kan kjenne på dette. Når vi har mest kraft i vokalen og lyset er mest intenst, er det sterkt. Men Turrell ønsker at man skal se på hvordan man ser, ikke hva man ser. Og slik er det med lyden også. Hvordan hører man – ikke hva? Man skal altså observere seg selv og sine sanser.
Et psykologisk eksperiment
Så er vi klare til å lure hjernene våre. Guiden Allyce forteller at man når som helst kan forlate rommet, men at konserten og opplevelsen starter idet vi går inn døren og ber alle være stille. James Turrell har laget åtti Skyspace installasjoner verden over; fra enkle skap til enorme rom. Det finnes også et Skyspace i Øystese ved Hardangerfjorden og ett bygges nå i Sverige. Folk reiser verden rundt for å oppleve hans unike rom.
– James Turrell er faktisk utdannet psykolog, forteller guiden idet hun slipper oss inn.
Tempel uten religion
Et sterkt lys møter oss under vannreservoaret. Som et tempel uten en religion. Vi setter oss på putene. Ørepropper i ørene. Så starter vokalistene. Nesten lydløst. Det kan minne om vakker støy. Lyset skifter i intense toner, fra lyse stemninger til mørke partier. Det er såvidt man tør stirre inn i fargerommet, et møte med egen frykt for hva hjernen kan hallusinere, og for å miste kontroll på hva man ser og hører. Lyden intensiverer, man blir samtidig rolig og søvnig. En hakkete tone oppstår. Sangere synger stødig. En hallusinasjon? Mønstre, prikker. Noe minner om celledeling.
Nitti minutter er som ti
Tretti minutter. Seansen dabber av. Stillhet. Ro i kropp og sinn. Vi fraktes inn i neste rom: «Skyspace». Vi sitter tett langs en skrå vegg og stirrer på himmelen. Stemningen er lett, folk blir kjent, pater, ler. Himmelen endrer karakter ettersom Turrells lys-program forandrer stemningen rundt åpningen i taket. Vi skvetter av en dagligdags måke som flyr over utkikkshullet og begeistres av en mygg. Verden foregår gjennom det sirkulære rommet i taket og møtet mellom oss rundt på benkene. Igjen er nitti minutter som ti. Vi har sett en solnedgang sammen med en flokk ukjente, uten mobil eller klokke, i et rom under bakken.