Aliona Pazdniakovas fremtoning fascinerer. Et vennlig smil, bølgende krøller og en aura av mildhet. Men mest av alt er det noe med blikket. Det er direkte. Uredd. Tindrende blått og samtidig varmt.
– Noen ganger misunner jeg mennesker som har en målrettet karriærelinje, som har utviklet seg i en retning. Men som Dostojevskij sa. «The man is wide». Mennesket har mange lag. Så for meg er det naturlig å kombinere mote, fotografi og filosofi.
Filosofi, film og mote
Den 33 årige fotografen har vokst opp i Hviterussland. Hun tok fem års filosofistudier ved det Statlige Universitetet i Minsk. Etter disse studiene var jobbmulighetene begrenset. Hun var interessert i film og mote, men fikk lite input via internett og andre medier.
– Jeg har en analytisk tilnærming når jeg bygger opp et bilde. Liker å kople kunnskap og følelser. At det er flere nivåer. Jeg liker å leke.
Et tilfeldig fotokurs ved Kunstakademiet i Minsk skulle vise seg å åpne uventede dører for filosofen. Pazdniakova forteller at foto var en måte å uttrykke seg på som virket helt intuitivt for henne. Lærerene ved kurset fanget raskt opp talentet. I løpet av kort tid fikk hun jobb som fotograf og grafisk designer. Hun kvalifiserte til å stille ut foto under moteuken i hovedstaden. Aliona Pazdniakova ble sett.
Reiste til Sørøst-Norge
På grunn av sin unike kombinasjon av praktisk fotografi og klassisk filosofi fikk hun i 2010 tilbud om å reise til Høgskolen i Sørøst-Norge for å ta master i tradisjonskunst.
– Jeg hadde i utgangspunktet ikke planer om å forlate hjemlandet og trivdes godt med jobben i Hviterussland. Det var egentlig ikke jeg som valgte Norge, men Norge som valgte meg. Pazdniakova ler. Det blå blikket glitrer.
– Å være student i Rauland var en spesiell opplevelse. Det ble et intenst fokus mot studier og indre prosesser. De to årene der er min viktigste eksistensielle periode så langt. Samtidig fikk jeg fotojobber, forklarer Pazdniakova. Hun flyttet til Oslo i 2012 og har vært der siden.
Distinkt kunstnerisk visjon
Filosofifotografen jobber best med oppdragsgivere som er designere og kunsthåndverkere. De har sin egen distinkte kunstneriske visjon. Fotografen bruker mye tid på dialog med kunstnerene for å fange deres uttrykk. Hun drar veksler på sin filosofiske bakgrunn:
– Jeg liker motsetninger, kontraster. Det er et mål for meg å legge inn ulike lag og historier i et foto. Det er kjedelig å være for åpenbar.
Bilder i Vouge
Bildene hennes har blitt trykket i Vogue. Hun er en som tør utfordre det ellers polerte fashion-uttrykket med å legge inn uventede referanser. Man kan lese sammensatte emosjoner i bildene. Spørsmål rundt livsbetingelser.
Aliona utdyper:
– Det er en balansegang å ikke la bilder for designere provosere for mye. Fotoet skal lokke til seg, ikke støte fra seg. Samtidig er både kunst og mote i sin natur provoserende og skal ligge et skritt foran folks forventninger. Jeg har en analytisk tilnærming når jeg bygger opp et bilde. Liker å kople kunnskap og følelser. At det er flere nivåer. Jeg liker å leke.
Komposisjon og improvisasjon
Pazdniakova forklarer hvordan hun konkret arbeider. Prosessen rundt et fotografi er kompleks. Hun begynner med å se for seg bilder og komposisjoner i hodet.
Bildene hennes har blitt trykket i Vogue. Hun er en som tør utfordre det ellers polerte fashion-uttrykket med å legge inn uventede referanser.
Men evnen til improvisasjon er avgjørende. Det krever stor grad av tilstedeværelse å jobbe med mulighetene som oppstår spontant. Denne fleksibiliteten samt evnen til å kunne kommunisere er oftest viktigere for sluttresultatet enn den opprinnelige ideen.
Fotografen publiserer også filosofiske tekster. Bildene hennes om kunstprosjekter finnes i bokform. Hun bidrar som forfatter i en kommende utgivelse om fotografi.
Det usagte mellom linjene
Hun studerer samtalepartneren nøye mens hun forklarer. Fanger opp om den andre henger med eller ikke. Presiserer der det er nødvendig. I samtale med Aliona Pazdniakova fornemmer man at det ikke bare er fotografen i henne som jakter etter lagene i historien. Hun svarer noen ganger utelukkende på det som henger i luften. Det usagte mellom linjene. En samtalekunst som bare mestres av en person med finjustert empati og innsikt.
Når Pazdniakova jobber med egne fotoprosjekter er arbeidet mer intuitivt. Hun lar seg fange av linjer, prosesser. Viktige inspirasjonskilder er film, litteratur og musikk. Hun lufter tanken om å utfordre seg selv mot et mer skjerpet språk i fotoet.
Frykter ikke begrensningen
Dette er en som ikke frykter utfordringer. Ingen skaffer seg så varierte plattformer i en alder av 33 år hvis pågangsmot er en mangelvare, som for eksempel å balansere eget kunstnerisk virke, inntekt og privatliv. Det er også en stor omveltning i et liv å migrere. Da åpner det seg et nytt kulturelt og estetisk univers. Man pålegges krav og begrensinger. Friheten og tryggheten reduseres. Hun sier:
– Etterhvert har jeg erfart at det også ligger en uforløst energi i begrensninger. Mennesker liker ofte god plass, overskudd av tid og et stort sosialt nettverk. Mitt liv er en motsetning til dette. Men jeg har funnet en stor frihet i færre valgmuligheter og mange oppgaver. På en måte utgjør grensene rammer som realiserer mitt potensiale i arbeidet.
Dostojevskij mellom lagene
Så er møtet med Aliona Pazdniakova over. Det henger tanker igjen i lufta etter henne. For eksempel at mennesker kanskje har en tendens til å benekte sine mange lag. At mot kan handle om å ikke være bundet av et mål. At flere kunne hatt godt av å erfare den fighten som ligger i forflytning. Og påminnelsen, om at det finnes input utenom nettet. Dostojevskij for eksempel.