– Bevegelsen er frosset, forklarer kunstneren som egentlig kommer fra en liten by nord i Sverige, men som for 10 år siden etablerte seg i Oslo. Nå er det Drammen som gjelder.
Panoramavinduene i Union Brygge, Grønland 57.
Gjenfolierte vinduer
Fram til 10. mars er vinduene foliert igjen. Ingen skal se inn. Marcus kan ikke se ut. Han har designet hele interiøret. Gjort alt selv og hatt kontroll over den minste detalj. Snekret, smidd og malt.
Han ler.
– Selvsagt er nesten alt sort!
Så langt er det bare han selv som vet hva atelieret inneholder og hans signatur står på alt. Til og med essa. Marcus kan ikke røpe annet enn at han jo, som person er han nok muligens en perfeksjonist.
23 like ville kreve masseproduksjon. Dette igjen er et svik mot kunsten i seg.
– Da med positivt fortegn, skyter han inn og understreker allerede der kontrasten mellom han selv og materiale han jobber med. Hvordan kan det grove jernet være det perfekte elementet til en mann som vil forske på detaljene? Hvordan kan det harde jernet fremkalle de mykeste følelsene i oss?
Eksklusiv esse
– Det er nettopp det som er visjonen min, poengterer smeden. – Å fremkalle det lette i det tunge.
Marcus streber etter å få jernet så langt som mulig. Så tynt som mulig. Materialet utfordres maks.
– Det holder likevel.
Så langt er det bare han selv som vet hva atelieret inneholder og hans signatur står på alt.
Han sier det ikke eksklusivt, men er villig til å bruke seg selv som eksempel. Han gjør jo det samme selv. Strekker seg. Vil stadig mer. Får vanvittige ideer. Må gjennomføre. Må!
LES OGSÅ: TANKEGODS I GIPS
Den nye essa hans er et slikt resultat. I Marcus hode var den svevende, helt uten sokkel. Teknisk var det svært krevende. Derfor skulle han få det til.
Industriell revolusjon
Arbeidsstedet hans er nettopp et arbeidssted. Ikke et åpent galleri. Dørene åpnes kun ved spesielle anledninger.
– Jeg kan ikke forstyrres, poengterer han. Også her settes strategikeren inn. På åpningen 10. mars, åpnes dørene klokka 16.00. Lukkes 18.30. Marcus må nemlig verne om modusen sin. Sammen med interessen for form og estetikk, er modusen selve motoren i arbeidet. Det samme er alle bestillingsverkene. De driver han. Presser fram nye former. Utfordrer.
Kjemi er viktig
– Jeg reiser ofte til stedet og møter helst kunden personlig, forteller Marcus som lar rom, kontekst og også kjemi mellom han og kunden være medvirkende på selve uttrykket.
Fellesnevneren vil være mennesker i ulike livssituasjoner. Mennesker som bøyer seg til det ytterste.
Det nyeste store arbeidet hans er en sammensmeltning av han selv som smed, eieren av et hotell, stedet hvor hotellet er plassert og byens historie og tradisjon.
– Rendsburg i Tyskland er en by hvor industrien har spilt en viktig rolle og mine skulpturer tangerer byens identitet.
Bestillingen lå på 23 like skulpturer som skulle pryde hvert eneste hotellrom. Marcus ville det annerledes. 23 like ville kreve masseproduksjon. Dette igjen er et svik mot kunsten i seg.
Ingen kommersiell tilnærming
– Nei, jeg masseproduserer aldri, fastslår kunstneren. En kommersiell tilnærming til egne skulpturer ville være et kontraktsbrudd mellom han og jernet. Det samme som å spotte den enkelte skulptur og detaljene i den. Det lille knikset. Den lille vridningen. Den nesten usynlige bevegelsen som smeden har gitt all sin oppmerksomhet.
LES OGSÅ: NÅR STANDARDEN ER ODD
Resultatet er at hotelleieren, Claas Mäder, får 23 unike skulpturer tilegnet de ulike rommene.
Fellesnevneren vil være mennesker i ulike livssituasjoner. Mennesker som bøyer seg til det ytterste. Mennesker som strekker seg. Men likevel står støtt.