I våre arbeider med speil har vi alltid vært interessert i de arkitektoniske kvalitetene, men mens vi planla Trojan på Oslo S, opplevde vi at verket var nær ved å skride over i arkitekturen, sier Jørgen Craig Lello, den ene halvdelen av kunstnerduoen Lello&Arnell.
På sporet av en rund komposisjon i svart
Lello & Arnell, eller Tobias Arnell og Jørgen Craig Lello (begge født i 1978) som er personene bak navnet, har siden de møttes på Kunstakademiet i 2003, jobbet sammen siden. Og satt seg selv på verdens kunstkart.
– Vi har nå faktisk jobbet sammen i femten år, og når man har samarbeidet så lenge er det helt klart fordi det er noe som er givende.
Jørgen Craig Lello
– Dette førte oss videre inn på et spor hvor visse valg – som å lage en rund komposisjon, samt å bruke svarte materialer fremfor blankt speil – i stor grad ga seg selv. Vi ønsket også å referere til nybyggene i Barcode, som er en dramatisk og engasjerende utbygging, og som benytter seg av materialer og fasadebehandlinger som Trojan kan sammenlignes med, sier han.
Er Barcode trojaneren?
Ifølge kunstnerne er Barcode er et prosjekt som har positive og negative sider, og som preger byen på en måte som man ikke kan ignorere. Videre har Barcode ført til debatter om byutvikling på mange nivåer – ikke bare det estetiske. Folk spør seg om hvem som bygger byen vår, hvem som gir oppdraget og hvem gagner det? Hvem står på byggeplassen og under hvilke kår? Hvordan bør det offentlige og offentlige selskaper forvalte fellesskapets eiendom?
I tittelen, Trojan, ønsker Lello&Arnell å ta opp konseptet av trojaneren fra ulike vinkler:
– Er verket, som søker å ta opp problemstillinger rundt byutvikling i Bjørvika og Oslo forøvrig – en trojaner hos Bane NOR? Er Barcode trojaneren, som lover en gnistrende, kul ny bydel men som i verste fall kan ende i en finansørken? spør Lello.
Lello&Arnell, et verdensomspennende arbeid
Brüssel, Vienna, Stuttgart, Salzburg, Moss, SKMU i Kristiansand, London, Astrup Fearnley i Oslo, Bergen, TM51 i Oslo, Paris, Ålesund, Vigelands-museet, Fredrikstad, Vestfold Kunstnersenter, Hå gamle Prestegård, Toten, Valencia, Akershus Kunstnersenter … Listen over utstillingssteder hvor de to har stilt ut sine kunstverk kan bare fortsette.
– Er verket, som søker å ta opp problemstillinger rundt byutvikling i Bjørvika og Oslo forøvrig – en trojaner hos Bane NOR? Er Barcode trojaneren?
Dagbladet nevnte kunstner-duoen under «50 ting, mennesker og steder vi tror på i 2009». Og Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst kjøpte inn ikke mindre enn ni verk av dem, fra utstillingen «Lights On – norsk samtidskunst» året etter.
Klekker ideer og lever guttedrømmen
Ennå lever de ut guttedrømmen, og klekker ut nye ideer og historier over morgenkaffen på studioet sitt på Grünerløkka i Oslo – og når prosjektet er i mål undres de over hva hva utgangspunktet egentlig var.
De skisser sjelden, men tingene oppstår i dialog med nye materialer. Objekter og gjenstander får en ny mytologi og ritualer rundt seg i nye sammensettinger. Kanskje finnes en skisse på en serviett.
Tobias hadde øl, jeg hadde røyk
– Det skal sies at vi gjør iherdig mye research, leser oss opp på ting og shopper rundt etter inspirasjon og setter ting sammen på en ny måte, forteller Tobias Arnell.
Men det hele startet med et ryddeprosjekt:
– Jeg gikk mitt andre år på «akademiet», og Tobias var på sitt tredje, da vi skulle ha «Åpent Akademi» og fikk beskjed om å rydde, forteller Lello.
Ryddeøkten utviklet seg til en perfomance-installasjon bestående av skyttergraver og sandsekker og krig med hjemmelagede erteskytere.
– Tobias hadde øl, og jeg hadde røyk, så i «pausene» utvekslet vi ressurser og hadde en kort våpenhvile. Vi fant ut av vi jobbet ganske likt og hadde et nokså likt uttrykk. Det vi utviklet felles, ble bedre enn det et enkelt hode kom opp med. Og dermed var vi i gang, legger Lello til.
«Cargo-cult-fenomenet»
– Prosjektet var faktisk inspirert av «Cargo-cult-fenomenet» som oppstod på Stillehavsøyene etter annen verdenskrig. Her hadde japanerne og amerikanerne baser hvor de slapp ned utstyr som telt, medisiner, tekniske deler, våpen og klær. Mange av de som bodde på øyene, hadde ikke engang sett en vestlig eller asiater.
Langt mindre kjente de til gjenstandene som plutselig kom fra luften. Det oppstod et møte mellom to svært ulike kulturer på hvert sitt teknologiske utviklingstrinn. Da krigen var over, ble basene og utstyret forlatt. De innfødte utviklet etter hvert en religion rundt gjenstandene, sier han.
Nerdete interesse for historiefortelling
Men i bunn av alt ligger en genuin, nesten nerdete interesse for historiefortelling, som ved første øyekast kan se nokså underlig ut: Sneglehus og en kikkert i kryssfiner. Et svartmalt kart med brettemerker og en sort globus.
Hvite «spilleautomater» med dødningehoder. En stjerne brettet av en tommestokk. Underlige, sortmalte, oppdelte rokokko-antikviteter med krympeplast. Blekk som har rent ut til et verdenskart. Et fiktivt reiseskrin forteller de to kunstnernes gjenfortelling av den svenske oppdageren Sven Hedins reiser.
Lello&Arnell – en organisk prosess
– Kan dere skille hverandres bidrag i kunsten – dere har et langt ekteskap som kunstnere bak dere?
– Vi kan ikke «backtracke» Jørgen eller Tobias, nei, det er en organisk prosess. Vi har nå faktisk jobbet sammen i femten år, og når man har samarbeidet så lenge er det helt klart fordi det er noe som er givende. Organiseringen endrer seg frem og tilbake, men kjernen i vårt samarbeid har alltid vært en felles fascinasjon over mennesket og samfunnet: Alle de tingene vi er kapable til – på godt og vondt – som samfunn og individ. Men det skal ikke legges skjul på at et slikt samarbeid ligner mye på et ekteskap; man kjenner hverandres styrker og svakheter veldig, veldig godt etter så lang tid. Som i alle forhold er det gjensidig respekt, genuin interesse og ærlighet som varer lengst. Da tåler man en opphetet diskusjon om hvorvidt veien tilbake til hotellet var til høyre eller venstre, avslutter Jørgen Craig Lello.
Til Skien og Spriten kunsthall
Fra den 16. mars vil duoen fortsette å undersøke hvordan samfunnets og individets identitet utfordres i en globalisert verden, og i en utveksling av internasjonale tanker og ideer. Frem til den 14. april spør de hvordan omgivelsene våre standardiseres og blir generiske på Spriten kunsthall i Skien.