Frem til 4. mars kan du se Erle Kyllingsmarks nyeste fotografier med teknikken «lagvis fotografering» på Galleri A i Vibes gate på Majorstua i Oslo og utstillingen «In the Dark it Shines Through».
Fototeknikk-nerd
– Jeg er fototeknikk-nerd. For meg er også prosessen i disse bildene den som har gledet meg mest. Jeg har god kontroll over de tre ulike eksponeringene og vet hvordan filmen oppfører seg. Men akkurat hva som skjer når disse tre smelter sammen i et motiv – der det ukjente oppstår – har jeg ikke kontroll over.
Eksperiment med eksponeringer
I Kyllingmarks forrige utstilling «Utenfor Tid» i 2015, eksperimenterte hun med med alt fra to til fem eksponeringer i et enkelt plastkamera. Hun måtte slippe mye av kontrollen.
– Til denne utstillingen fant jeg et belgkamera fra 1950-tallet på Ebay, med langt flere muligheter. Jeg strammet inn konseptet, og hvert bilde består av tre eksponeringer som er tatt etter hverandre – tre forskjellige motiver treffer samme sted på den negative filmen før den trekkes frem.
– Jeg prøver å finne det vakre gjennom det som er litt rotete. Det vakre som ligger der når du går gjennom det som er vanskelig.
Når en eksponering er gjort er det med minnet om denne at jeg møter neste motiv. To eksponeringer er for lite rot, fem gir for mye rot. Tre blir akkurat passe. Jeg vil skape en viss harmoni i et kaos. Det skal sies at det gikk mange ruller før motivene til denne utstillingen ble født. Dessuten gikk lysmåleren min dukken, men en venn tipset meg om en app, på telefonen, så den er nå min lysmåler, forklarer hun.
LES OGSÅ: ETT ÅR MED TROJAN
Klokhet og ro. Herlig ekte.
Det er noe herlig ekte, ujålete og naturlig ved Erle Kylligmarks kunst. En klokhet, ro og følelse av nostalgi og det vi lengter etter. En uro i det vakre. En selvfølgelighet og enkelhet i det kompliserte. En bearbeidelse gjennom tid, som er en fin kontrast til fotografiet i dag, som knipses hvert minutt. En metafor for en trend og verdi vi søker til: stillhet, langsomhet og mental prosess gjennom årene.
Unike fotografier fra mørkerommet
På veggene hos Galleri A henger vakre motiver: unike fotografier, originaler, fremkalt i mørkerom, på «den gode gamle måten», også kalt analoge c-prints på fagspråket. Ingen digital bearbeidelse. En ekthet, tatt på stedet, fremkalt med kjemikalier, og det faktum at endrer du en farge på bildet, endres hele fargesammensetningen. «Justering av hele bildet i en go», som kunstneren beskriver det.
Det vakre i det rotete
Likevel er et foto også en tolkning og nødvendigvis ingen sannhet. En fortelling i tid. En manipulering av historien. Her er det tre historier lag på lag: Nært innpå naturens strukturer som bladverk eller visne konturer, som streker av døde planter i forgrunnen. Et annet nærbilde bak av en annen vegetasjon og kanskje en utsikt bak der igjen. Eller hva kommer egentlig først og hva er bakerst? Hvor starter en historie? I livet eller i naturen?
I Kyllingmarks forrige utstilling «Utenfor Tid» i 2015, eksperimenterte hun med med alt fra to til fem eksponeringer i et enkelt plastkamera.
– Jeg prøver å finne det vakre gjennom det som er litt rotete. Det vakre som ligger der når du går gjennom det som er vanskelig. Det enkle på enden av det som er komplisert. Roen i kaoset.
– Som en metafor på livet; lyset etter mørket; orden som oppstår etter en kaos i perioder i livet?
Erle nikker. Sønnen Felix ringer og forhandler. Lek eller lekser. En nabo spør om å parkere i oppkjørselen. Galleristen Andreas kommer inn og hilser. Selv sitter Erle som roen selv med benet på en stol og krykkene ved siden av seg. I foten er det 13 skruer, og turene til ukjente områder må vente noen måneder til. I 2014 på kafeen på Arkitekturmuseet, sa Erle Kyllingmark at hun planla å vandre til områder der hun aldri hadde vært.
– Hehe, ja, det ble mest eksponeringer til og fra barnehagen og Frognerparken de første årene. Jeg har fullført ideen min, ler Erle.
Karriere som fotograf og filmskaper
Det er nesten 20 år siden hun tok sin BA (Hons) Photography ved London College of Printing (Communication). Siden har hun hatt flere separat- og gruppeutstillinger, og vært portrettfotograf for en rekke magasiner. Kyllingmark har også markert seg med to store videoinstallasjoner for Den Norske Opera & Ballett i 2013 og 2016. Som filmskaper er hun mest kjent for dokumentarfilmen Livet er jævlig deilig som ble nominert til Gullruten for beste tv-dokumentar i 2010, en dokumentar om moren hennes.
– Men hva med tittelen?
– Det har vært noen tøffere perioder i livet mitt, et lite mørke. Jeg tenker at det i vanskelige opplevelser kan ligge berikende øyeblikk. For meg gjenspeiles dette i det tekniske når jeg jobber med «lagvis fotografering»; det er i de mørkeste partiene i et bilde det slippes mest igjennom fra de andre eksponeringene.
Fortsetter de sakte turene
– Har du bevisst unnlatt mennesker i motivene?
– De var der i forrige serie, med barn. Denne gangen hadde jeg høst og vinter som tema. Det funker liksom ikke med barn i rosa Reima-dresser. Man mister litt tidløsheten og det blir … for tydelig … Jeg gjorde et par forsøk, men til slutt ble det bare natur, smiler Erle.
LES OGSÅ: SKULPTURER GIR LIVET TILBAKE
– Hvor går ferden nå, på nye ukjente stier, når foten er bra igjen?
– Jeg har flere ganger gått i gang med store videoprosjekter etter en fotoutstilling. Denne gangen vil jeg være i dette rommet; fortsette de sakte turene og feste de til filmen. Alene i skogen, der jeg går som en snegle i sikksakk. Det kom en mann inn her i går, på rundt 80 år. Han ble stående lenge – og sa: Jeg blir glad av å se på disse. Da har jeg nådd frem med noe, da har min private reise skapt noe godt, sier Erle Kyllingmark.