Hilde Bugge, under kunstnernavnet Fru Bugge, snakker litt nølende og forsiktig, som om hun fortsatt – litt forundret – leter etter årsaken til at hun selv står på kjøkkenet i det lille trehuset på Lillestrøm, omringet av verdenskjente kvinner, sterke og tøffe. Hun vet egentlig ikke helt hva som har skjedd når hun nå har gått til verket og laget ny utstilling, for det var ikke meningen – og at den så og si er i svart-hvitt.
– Våknet du en morgen og så svart-hvitt?
– Nei, jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. Men det har jo skjedd litt i livet mitt det siste året, sier hun og er klart beveget av at hun har mistet en av sine nærmeste. Det er ikke mange ukene siden hun gravla faren sin, som lenge hadde vært dement. En lang og tung prosess.
– Men jeg synes ikke bildene er dystre for det, så absolutt ikke! Fru Bugge er seg selv. Nerve i alt.
Hun kjenner etter og tenker at det blant annet kan være årsaken til endringen i energisk uttrykk og kunstnerisk kurs – at hun kanskje ikke er så glad, er det lov å si det…? Nå står hun likevel klar med utstilling på Galleri Kollekt i Tordenskioldsgate 12 i Oslo. Den skal vare frem til 7. desember.
LES OGSÅ: TILT TAKEOVER FOR Å DANSE
Et fyrverkeri av dadaisme og popart
Fru Bugge er kjent for å være kunsteren som leverer et fyrverkeri av farger i en slags Dadaistisk tradisjon og Pop Art. Hun liker store formater og store bokstaver, har klippet og revet seg til kunstens kjerne gjennom å bruke lim til å klistre ord og bildebiter fra ukeblader på duk – men ikke minst drasset med seg blytunge kofferter med papir – plakater fra oppslagsvegger i Spania, Italia og USA – som hun har dratt ned som gammal tapet og tatt med seg hjem på kjøkkenet. Her er papiret lagt i vann, forsiktig tatt fra hverandre og møysommelig tørket før hvert stykke er nøye vurdert, revet i og biter valgt for å sette sammen budskap i store formater. Hvert et bilde er stilt ut med stor bravur og kraft. Ikke bare i lille Oslo, neida. I New York, hvor hun også har jobbet som Artist in Residence.
Ikke dystert
– Men jeg synes ikke bildene er dystre for det, så absolutt ikke! Fru Bugge er seg selv. Nerve i alt. – Jeg synes kanskje de er litt «penere». Det er ikke så mye pupp og heller ikke så sterke seksuelle undertoner som tidligere – litt kjedelig å si at jeg faller litt bort fra det – men det var ikke viktig for meg denne gangen, funderer hun.
Det som derimot er viktig for Fru Bugge er de kule og sterke damene hun har valgt å portrettere. Det lukter lim og fikseringsmiddel og alt er fortsatt ikke helt tørt når vi skyfler dem rundt fra gulvet til staffeliet etterhvert som vi snakker om dem:
– Jeg er ingen superfeminist
– Dette er jo damer som alle veit hvem er. Jeg er ingen superfeminist, men jeg har jo sansen for damer som tør! Og da ser du her: Lady Gaga, Lana del Rey… dette er er jo Debbie Harry, ikke sant … og her har du Gwen Stefani – som jeg også synes er en veldig flott dame… og det går vel nesten ikke an å bli kulere enn Grace Jones… råere og tøffere og sterkere finnes vel ikke…? Og så er det jo Pamela Anderson…
Pamlea Anderson har tatt riktige valg
Anderson kikker på oss over skulderen, i kjent positur og er sin egen klisjé lik, sånn vi kjenner henne – og som i følge Fru Bugge egentlig er en sånn «pornodame». Men hun lyser opp når hun snakker om at Pamela Anderson også er en dame som har turt å ta sine valg – og gjort mye riktig i karrieren sin og i livet.
– Hun er på en måte ganske sterk hun også. Litt kul dame, egentlig… men som ikke har fått fortjent oppmerksomhet for nettopp det.
– Men hva betyr det å være «kul dame»?
– Det handler vel mest om å ha den styrken, synes jeg… styrken til å være annerledes, tørre å stikke seg ut, og ikke nødvendigvis spille på sex. Men de aller fleste starter jo der, da… Fru Bugge ler.
– Av en eller annen grunn begynner de der. Så kler de på seg etterhvert.
Spiller kvinner mer på sex enn menn?
Fru Bugge og Plntys utsendte medarbeider dykker ikke bare ned i den varme, hjemmelagede kaffe latten på det innbydende kjøkkenatelieret i Lillestrøm, men også ned i hva som skiller myter og virkelighet mellom kvinner og menn når det kommer til hvordan de benytter seksualitet som virkemiddel for å komme seg opp og fram her i verden. Er det virkelig noen forskjell på det? Menn bruker også seksualiteten sin?
Buggelicious. Navnet på utstillingen kan jo hentyde det meste, men kan også si litt om det deilige og spektakulære utvalget kvinneportretter.
Vi haler og drar i eksempler på virkemidler menn bruker og hva som gjør at kvinner ofte er mer outrerte, særlig i klesveien – et bredt og engasjerende tema som kan røre ved den innerste feministen i oss alle.
LES OGSÅ: MAGNE FURUHOLMEN INN PÅ TEPPET
Finnes vel ikke flottere dame
Fru Bugge konkluderer med at Debbie Harris rett og slett var for pen til å være punker, og derfor måtte tone det ned med å ikke ordne håret, ha på seg maskuline klær.
– Men det er ikke feil det? Der er som mannen min sier: Det finnes vel ikke flottere dame?
Lagene i samtalen om kvinner og menn spoles inn på lagene i bildene. De fysiske lagene. For vi er jo vant til tydelige lag og klipp av store bokstaver, elementer, farger, popart i stor stil. I denne bildeserien er mye av kollasjen gjemt bak selve portrettet. Det ser man kanskje ikke ved første øyekast. Men Fru Bugge forklarer. Her ser man spor av prosessen: maling, legge på papir, så mer maling, prøver å stoppe med maling, ikke dekke over papiret der hun vil at det skal komme frem.
– Det handler vel mest om å ha den styrken, synes jeg… styrken til å være annerledes, tørre å stikke seg ut, og ikke nødvendigvis spille på sex. Men de aller fleste starter jo der, da… Fru Bugge ler.
– Her ser du noe av teksten komme fram noen steder, og her er det lagt på ny tekst, viser hun. Sjablonger har hun også brukt for å få frem nye strukturer. Litt glitter.
Har nesten skjult kollasjen
Det virker riktignok som om kollasjen hun er kjent for ikke er der, men det er den jo – i aller høyeste grad. Men hva tenker hun om det – at hun nesten har skjult den?
– Ja, nå har jo alle sett hva jeg gjør, smiler hun forventningsfullt – så da kan jeg jo prøve noe nytt, da – gjemme den litt, liksom.
Buggeloucious og Eye Candy
Buggelicious. Navnet på utstillingen kan jo hentyde det meste, men kan også si litt om det deilige og spektakulære utvalget kvinneportretter.
– Jeg kunne jo valgt mange andre kvinner, men det er jo noe med at det er disse jeg faller for, ikke sant – det er jo noe jeg forelsker meg i ved dem, sier hun. Det handler også om utseendet.
– Det skal jo være pent. Eye Candy, presiserer Fru Bugge med glimt i øyet.