– Dette er et prosjekt jeg begynte på da jeg kom ut av HA-boblen. Jeg hadde fått vann på mølla når det gjaldt å dokumentere en tabu. Denne gangen handler det om strippere.
Strippere. På netthinnen ser du noe rødt lampelys, en bar, lettkledd kvinne på stiletthæler svinger seg rundt en stang – kanskje frynser mot naken hud… et menneske, oppreist, men kapitulert. Bildet kan finnes i en god eller en mindre god film og beskriver en scene hvor individet for lengst har overtrådt moralens grenser, egne grenser. Her rår Djevelen – der menn er menn på livets rand og kvinner er til for å få dem på andre tanker. Hva tenker vi om «disse menneskene» når de eksisterer i virkeligheten?
Det handler om strippere. En ny tabu som fotograf Marcel Leliënhof løfter frem med støtte fra Fritt Ord.
– Her møter vi sterke kvinner med sterke livshistorier. Her møter vi mennesker som har tatt andre sjanser i livet. De er mer virkelige for meg, begrunner Leliënhof som drivkraft for prosjektet.
Mye skjer i Oslos undergrunn
I Oslo er det ifølge fotografen så mye som skjer som er usynlig for de fleste. Vi snakker om ulovlig gambling, nattklubber, de fleste vet ikke noe om dette og de tøffe miljøene som regjerer der.
– Samtidig er samfunnet mer redd for alt som er annerledes nå enn før. Alt skal være homogent – vi skal ha perfekte kropper, perfekt sex, vi skal være kule og rocka, lese de rette bøkene, smake den riktige maten. Vi går rundt i det jeg vil kalle ammetåke. Det er lett å gå i flokk, bare se på de fleste norske hjem – de er helt like.
– Jeg vil ikke være der. Jeg vil fortelle historiene ingen andre vil fortelle, det man får innsyn i utenfor det tabloide formatet. Jeg vil finne tilbake til utgangspunktet for mitt fotografi, sier han.
Samfunnet mer redd for alt som er annerledes nå enn før. Alt skal være homogent – de fleste norske hjem er helt like.
Marcel Leliënhof har bodd 13 år i London, hvor han også utdannet seg. I verdensmetropolen kunne han suge til seg all verdens inspirasjon og komme i kontakt med sine forbilder gjennom interessante utstillinger og helt spesielle butikker som blant annet selger flotte fotobøker. Da han flyttet hjem og til Oslo mistet han mye av dette. Han mener at reklamebransjen var mye råere på 90-tallet enn den er i dag.
– Jeg prøver å balansere mellom det jeg skal leve av og det jeg brenner for. Det er bra å ha egne prosjekter hvor jeg må utfordre meg selv – hvor jeg er avsender, innkjøper og kurator.
Prosjekt med støtte fra Fritt Ord
Det nye prosjektet om strippere har allerede fått støtte fra Fritt Ord. Bare det er en anerkjennelse i seg selv og signaliserer for omverden at dette er en historie som skal fortelles til tross for at innholdet kan være kontroversielt.
– Pressen vil være interessert i å utheve deler av helheten, slik som trafficing, prostitusjon og hallikvirksjomhet og utelate det som binder alt sammen, personene i historiene. Pressen vil fokusere på frykt – og frykt selger – de kan selge en fryktforside for hver dag de utgir avis. Penger er frykt, sier fotografen.
En klisje er ikke noe negativt
– Men er det ikke også lett at undergrunnsmiljøer som dette blir den perfekte motsatsen til det homogene? Hvor går grensen for at en tabu blir en klisje, Marcel Leliënhof?
– Jeg har ikke et problem med klisjeer og føler at i min postmodernistiske verden har de fleste temaer blitt behørlig dokumentert av mange. Jeg gjør ting på min måte og prøver så langt det lar seg gjøre å tekkes meg selv og ikke det som er kult, populært eller ut fra hva andre måtte mene.
En klisje er ikke synonymt med noe negativt. Ordets opprinnelse og egentlige betydning er et begrep som stammer fra trykkekunsten der en klisje er en trykkplate som brukes for å gjenskape eller mangfoldiggjøre bilder. Slik er også fotografiet for meg en måte å fortelle historier på, men uten å tro at jeg finner opp hjulet på nytt hver gang.
Brukte seks år på Hells Angels-prosjektet
Marcel mener at det å dokumentere strippemiljøet er en fin fortsettelse av Hells Angels-prosjektet som endte i flere fotoutstillinger og boken «Helvetets Engler» som ble publisert våren 2014. Han brukte seks år på det totalt, bare tre av dem handlet om å få innpass i den omtalte motorsykkelklubben, om å bli godtatt og akseptert, få fritt leide til å fotografere livet på innsiden av klubben. Og da han endelig fikk det, måtte han jobbe som fotograf på helt andre premisser.
– Det er en utfordring å drive et prosjekt man selv ikke har full kontroll over. Jeg gjorde for eksempel en avtale om å fotografere noen, men endringer i siste liten kunne føre til at det ikke ble gjennomført. Jeg lærte å være åpen for at alt kunne skje.
– Pressen vil være interessert i å utheve deler av helheten, slik som trafficing, prostitusjon og hallikvirksjomhet.
Rent fototeknisk kunne det også være utfordringer som handlet om lyssetting, hva jeg kunne lyssette og hva jeg kunne fotografere i det lyset som eksisterte. Mange ting endret seg også etterhvert som jeg ble kjent med folk. Det var mange bilder jeg ikke var fornøyd med etter en stund, og som jeg måtte ta om igjen fordi premissene hadde endret seg. Et slikt prosjekt skal ta tid, sier han.
Det er den gamle pønkeren i fotograf Marcel Leliënhof som snakker når han engasjerer seg i samfunnets tabuer. Han var en del av subkulturen fra han gikk i 7. klasse på ungdomsskolen. Derfor er han opptatt av det som skjer i undergrunnen. Der møter han folk som engasjerer ham.
– Jeg er opptatt av menneskene der fordi de er banebrytende, de er fritenkere og mennesker som våger ting i livet, sier han.
HA-prosjektet skapte bråk
Da fotoutstillingen om Hells Angels deltok på Nordic Light-festivalen i Kristiansund i 2013, ble det bråk. Den skapte stormende følelser og diskusjoner.
Ifølge kilder ønsket ikke hverken politi eller fylkesrådmann i Møre og Romsdal, Ottar Brage Guttelvik, HA-medlemmer velkommen til paneldebatt sammen med Marcel Leliënhof på dokumentarfoto-festivalen Nordic Light i Kristiansund. Han truet sågar med å kutte den økonomiske festivalstøtten. Men da sto festivalsjef Anne Lise Flavik opp og forsvarte innslaget, svarte bryskt tilbake at hun ville ta hatten sin og gå dersom noen ønsket å sensurere årets planlagte program.
– HA-prosjektet skapte reaksjoner. Hvordan venter du at ditt neste prosjekt skal mottas?
– Jeg tror ikke de som hatet eller elsket HA-prosjektet vil være like hysteriske på barrikadene i dette prosjektet. Jeg har på følelsen at publikum er et annet sted her. Det er sikkert endel som vil syns det er forkastelig og andre som tror de vet alt om hva dette prosjektet handler om allerede før jeg er skikkelig i gang med det. Men jeg er interessert i hva som skjer i menneskers liv og hva som får dem til å ta valgene de tar. Jeg prøver å behandle folk med respekt og uten fordommer. Så lenge prosjektene mine ikke blir mottatt med likegyldighet, så har jeg gjort noe rett, sier han.