Unni Askeland: «Er jeg fin nok for deg» - PLNTY | kulturmagasinet

Unni Askeland: «Er jeg fin nok for deg»

Det finnes arbeidsdager som er mer krevende enn andre i Unni Askelands liv. På galleri Fine Art på Aker brygge gjøres de siste forberedelser dagen før utstillingen «Er jeg fin nok for deg» åpner dørene for publikum.

– Jeg kan jo skamme meg over min egen direkthet. Det er veldig ærlig og avslørende. Og ikke selvironisk i det hele tatt, sier Unni Askeland (f. 1962). Vi står og betrakter et selvportrett hvor hun holder en lilla dildo i hånden, en designet sak med riktig vinkel som kan minne om selve symbolet på den selvstendige kvinnemakten. Og pupper. Og nakenhet. Unnis nakenhet.

PLNTY møter Unni Askeland på galleri FineArt i Oslo hvor hun har sin utstilling «Er jeg fin nok for deg». Hovedverket har hun kalt Serendipity.

Direkte og balansert

Men et slikt instrument som en dildo kan også minne om sårbarheten i alt det forgjengelige i mennesket, i kvinnen, og også om kravet til et perfekt sexliv i et overfladisk samfunn. Der hun tidligere har brukt andre i verkene sine, er det nå Unni Askeland som har tatt plass på lerretene.

– Jeg er kanskje påtrengende i denne utstillingen, men jeg føler at jeg har balansert det, sier Unni Askeland, som snakker mye om.

I denne utstillingen snakker Unni Askeland mye om sårbarheten i alt det forgjengelige i mennesket, i kvinnen, og også om kravet til et perfekt sexliv i et overfladisk samfunn

Plutselig overraskelse

Hovedverket har fått navnet «Serendipity» som hun mener betyr «plutselig overraskelse».

– Jeg ble veldig overrasket, jeg har aldri malt sånn før, sier hun. Verket har mange referanser til andre kunstnere, og summerer opp detaljer av utstillingens andre bilder.

Byr på seg selv og seg selv

Unni Askeland byr på seg selv i både olje og kull, i store formater. Og hun har dekket det meste av det emosjonelle livet vi alle tidvis må kvernes gjennom – om vi skal ta oss selv på alvor som mennesker. Forskjellen er bare det at hun tar til orde for det, viser det frem slik man for eksempel gjør det i digitale selfier.

– Selfiene – der ser du at jeg er tilgjort og prøver å se deilig ut – det er jo det vi gjør hele tiden, sier hun og henviser til livene vi lever i sosiale medier.

Les også:  «Riss!», grafikk solgt rett fra vegg på Østfold Kunstsenter

 

Selvironi

– Tittelen på utstilingen står i kvinnekontekst. Her, for eksempel, hun peker på et bilde med lilla områder – dette er jo et bilde jeg har gått og flikket på innimellom når jeg har malt de andre… Det heter «Når nettene blir lange». Det er malt på bakgrunn av at en venninne (hun namedropper og vi husker ikke alle) tok et bilde av henne i samme positur, som hun har skapt et bilde av.

– Det ER selvironi, sier hun, men tittelen på utstillingen er ikke overflatisk, den er eksistensialistisk. Her blir man bevisst jeg-et – hva vi klarer eller ikke klarer.

– Jeg leser mye litteratur, jeg er egentlig mer opptatt av det enn av bilder, sier Unni Askeland og presenterer bilder med sitater, dette av Tor Ulven.

 

Henter inspirasjon i litteraturen

Hun presenterer bilder med sitater: «En dag skal vi dö men alla andra dagar ska vi leva». Signert Per Olof Enquist. Eller «Sitt hos meg kjære fortell om den tiden da jeg ikke finnes mer», Tor Ulven.

Unni Askeland byr både på seg selv og på seg selv i olje og kull, og det i store formater. I denne utstillingen har hun dekket det meste av det emosjonelle livet vi alle som mennesker tidvis må kvernes gjennom.

 

 

Uutholdelige selvportetter

På en av veggene henger en serie fotografier i rammer. Disse ble tatt før samlivsbruddet, og det er mange tunge stunder forbundet med dem. Hun har tatt fotografiene og beskåret dem så de nå oppstår i en ny sammenheng. Hun kaller dem uutholdelige selvportretter.

 

 

– Jeg leser mye litteratur, jeg er egentlig mer opptatt av det enn av bilder, sier hun og har føyd tekst hun er opptatt av inn i maleriene. Det passer inn i konseptet.

– Selfiene – der ser du at jeg er tilgjort og prøver å se deilig ut – det er jo det vi gjør hele tiden.

Unni Askeland guider oss rundt, og forteller om det å stå utenfor, om beksvart tung tid, om å være tung og lett på samme tid, om stillstand i livet. En periode hadde hun ikke atelier. Da ble hun nærmest tvunget til å gjøre andre ting, som å lese, tenke, se film. Og da hun endelig fikk muligheten til å male igjen, kom flere motiver av vinduer på løpende bånd.

Les også:  Å samle keramikk er et alternativ til kunst – til under 5000 kroner

Ny selvaksept

Hun snakker om bildet av seg selv på en rød stol.
– Der sitter jeg som tenkeren av Rodin, sier hun og ler. Og det er blant annet her hun synes balansen er god. Den røde stolen er godt forankret og på den en versjon av Unni, kun i konturstrek. Det tunge møter det lette. Streken er nok.

– Jeg stoppet det med svart gaffatape, det har jeg gjort flere steder. Den er så presis. Flere bilder har fått elementer av gaffatape.

 

– Jeg er blitt bevisst på å akseptere at ting forandrer seg, sier Unni Askeland og kjenner at det er en tristesse i det. Tiden forårsaker forfall. Men også ny selvaksept.

Close