Bilder på Et Blunk #1-17 - PLNTY | kulturmagasinet

Bilder på Et Blunk #1-17

– Jeg tok dette bildet og tenkte ikke så mye mer over det der og da. Jeg skulle bytte mobil og måtte flytte bildene fra den ene til den andre via Macen min, forteller Thomas Voll om bildet vi har plukket som introduksjonsbilde til denne saken. Tittelen på introduksjonsbildet er The Empty Side of Mind. 

Thomas er bosatt i Henningsvær i Lofoten, hvor han også driver et eget dansestudio for barn og ungdom i Svolvær. Han er oppvokst i Øksnes i Vesterålen som midterste barn i en søskenflokk på tre, mellom en yngre søster og en storebror, er utdannet danser og jobber som frilans danser og koreograf.

– Halve ansiktet er kornete og jeg klikker på det for å se det i stort format og plutselig er bildet normalt igjen. Jeg lekte meg litt med den detaljen en stund og det kom frem så mange ulike følelser i denne prosessen. Manipulere sitt eget individ. Sin egen hjerne. Selve bildet ble tatt (og redigert) i en periode hvor jeg følte meg tom i hodet. Som regel har jeg mange baller i luften på en gang men denne perioden var det stille. Tomt. Tomrommet som gir ekko av ens egne følelser og inntrykk, sier han.

Du har valgt et interessant Instagram-navn, @Thomas_of_Norway. Fortell hvorfor du valgte det.

– Navnet Thomas of Norway kom til meg fra klar himmel. Jeg hadde lenge tenkt på et navn, ikke bare til Instagram men generelt kunstnernavn også. Da hadde jeg danset i et kompani over lengre tid og var klar for å satse på mine egne arbeider, rett og slett go solo. Logikken i det er vel så basic som navnet mitt + at det sier noe om hvor jeg kommer i fra. Liker klangen i det. 
Praha, Tsjekkia. No Monopoly In Smooth Spaces av Rina Eide Løvaasen. Dette er fra et prosjekt jeg jobbet med i Malmö over lengre tiden sammen med Rina Eide Løvaasen og to andre dansere. For meg ble dette bildet veldig sterkt. To mennesker som er bundet fast og frarøvet sin frihet til bevegelse – samtidig nye muligheter. Når en mulighet forsvinner vil en ny dukke opp. Opplevelsen var kanskje forsterket av at jeg på dette tidspunktet hadde vært igjennom en lang periode med alvorlig sykdom. Styrke og svakhet i ett liksom. Også er det jo visuelt vakkert også! Foto: @rinaeidelovaasen

Du legger ikke ut spontane bilder. Du legger ut spesielle bilder fra spesielle øyeblikk, og noen av dem regisserte. Kan du fortelle mer om hvordan du bygger Instagramprofilen?

– Mange av bildene mine er for meg øyeblikk som andre eller jeg selv har fanget. Noen av dem er regisserte i den forstand at bildene ofte er tatt mens jeg står på scenen. Ikke for bildets skyld, men i utgangspunktet som dokumentasjon. Mitt utgangspunkt med Instagram er at jeg publiserer bilder som jeg kjenner noe for. Jeg har flere ganger publisert bilder som jeg har slettet senere fordi det ikke føltes riktig. Det kan være alt i fra motivet til vinkel, farger og slikt. At bildet fanger meg er viktig. Det er derfor jeg for eksempel ikke publiserer bilder hver eneste dag. For det er ikke hver dag jeg har noe på hjertet i det forumet.

Les Også:  Fuglevokteren: – Folket blir ikke hørt
Henningsvær, Norge. When Ideas Explodes. Jeg får av og til behov for å rømme fra virkeligheten når den er for ondskapsfull. Ikke angst, bare en form for panikk som oppstår når det blir for mange inntrykk på kort tid. På dette bildet hadde det kokt litt over for meg rett og slett og da tredde jeg hodet inn i en pappeske. Jeg fikk lyst å se hvordan det så ut fra utsiden og tok dette bildet. Da jeg så bildet ble jeg ganske paff. Det så bedre ut enn jeg hadde trodd. Vi har vel alle et behov for å stikke hodet i jorda eller i en ekse nå og da. Det er ikke farlig, det er faktisk sykt godt.

Du er ofte selv endel av motivet. Får du hjelp til å ta bilder?

– Som regel er det en fotograf eller så bruker jeg den gode, gamle selvutløseren. Men så er det også noen bilder som er tatt by accident, altså mobilen min har tatt bilde mens jeg har hatt den i hånden. Det kan ofte by på både latter og forundring. Så her går det i alt fra tilfeldigheter til øyeblikk – med og uten fotograf.

Henningsvær, Norge. «When Boys Cry». Hvor skal jeg starte… Dette bildet betyr mye for meg. Det ble tatt på Trevarefabrikken i Henningsvær under en performance festival i 2016. Jeg viste selvbiografien When Boys Cry – en forestilling om gutter som opplever voldtekt. Stedet var magisk. Hele rommet ble fylt med sandkorn da kroppen begynte å bevege på seg og lyset løftet den visuelle opplevelsen for publikum, og gav meg en slags hypnotisk følelse. Gulvet gikk fra å være et hardt, brutalt underlag til et kaos av søle og gjørme. Akkurat slik det føles. Når livet snus brått opp/ned. Foto: @Estenboll

Du danser. Hvordan mener du at dans kan bidra til å fortelle historien du vil dele?

– Dansen er livet mitt og jeg forsøker å si noe om livet mitt på Instagram. Jeg tenker at min Instagram er en forlengelse av dansen min. De som har sett meg på scenen vil nok kjenne igjen energien eller dynamikken på min Instagram. Som skapende kunstner forsøker jeg hele tiden å se dansen fra en ny vinkel, noe som kanskje også reflekteres på Instagram.

– Vi skiller oss alle ut men ikke alle våger å leve ut sin natur. Jeg har kjent følelsen av å være usynlig på kroppen og vet at mange der ute føler det på samme måten.

– Mange har også et tydelig bilde av hvordan dans skal se ut, også i bildeformat. Gjerne med typiske referanser som en kul pose, et grasiøst hopp og andre stereotypiske klisjeer. Jeg har en tendens til å la meg treffe av bilder som sier mer om utrykket enn det disse referansene. Fordi jeg opplever å bli trigget av, eller tiltrukket av de samme selv. Noe mer en det mainstream danseportrett. At energien i bildet får mer plass enn den overfladiske «se-hva-jeg-klarer» koden. Delvis også fordi dansen for meg ikke bare handler om fysikk.

Les Også:  «Unscripted» er en kommentar til kultur og frihet på KHIO
Lofoten, Norge. Autumn. Dette bildet var by accident. Faktisk. Jeg ventet på bussen og var strengt tatt i ferd med å ta et bilde men noe tok oppmerksomheten min vekk et par sekunder og vips – bildet var et faktum. Fargene og teksturen i bildet fanget meg. Det er noe symmetrisk i helheten, ikke bare mønstret på genseren. Høsten er min absolutte favoritt. Fargene, lyset, alt. Det er også den tiden på året hvor min kreative side kommer frem som mest.

Noen av bildene på profilen din snakker til den som er usynlig eller den som skiller seg ut, slik jeg ser dem. På hvilken måte er dette temaer du er opptatt av?

– Vi skiller oss alle ut men ikke alle våger å leve ut sin natur. Jeg har kjent følelsen av å være usynlig på kroppen og vet at mange der ute føler det på samme måten. En sår og vond følelse som også inneholder skam. Skam fordi man føler seg mislykket? Mindre verdt? Jeg blir (for å kalle en spade en spade på nordlending) fly, satans forbanna når mennesker gir seg selv den rett å sette en lavere verdi på andres liv fordi det er ikke er forenelig inn i ens eget liv eller ens eget bilde av hva som passer sitt eget samfunn. Dette opptar meg både i kunsten min men også ellers. Som Thomas.

KaviarFactory, Norge. Tomorrow Feels Like Yesterday. Dette bildet ble tatt i februar 2016 på KaviarFactory i Henningsvær. Jeg hadde en forestilling der for spesielt inviterte gjester og bildet er fra slutten. Kroppen min var sår, dekket av blod og vann. Der satt jeg i en mengde med mennesker pyntet i finstasen. Men champagneglass i hånden. Det er litt sånn livet føles til tider. Detaljen med den ene i publikum som holder på glasset gjør det bare enda tydeligere for meg. Forskjellen. Men i grunn så er vi ganske like alle sammen. Man kan tenke hva som skjuler seg bak alle disse fine klærne. Foto: @Estenboll

Hvilke krav stiller du til bildene du legger ut?

– Det som er viktig for meg er at bildene treffer meg og at jeg føler at bildet er greit å legge ut. Med tanke på hvor mye redigering og photoshop som brukes i dag for å forsøke fremstille det «perfekte» bruker jeg heller tid på å velge ut i fra magefølelsen og hjertet. Jeg skal ikke si at jeg aldri bruker filter men det er i såfall kun for å få frem en fargenyanse som forsterker denne følelsen. Det er også viktig for meg at det er ekte. Selv om noen bilder er fra iscenesatte forestillinger, tror jeg likevel man kan hente ut informasjon i form av bilder som er ekte. Rett og slett danse med hele seg. Være hele seg. Uten å strø masse sukker på det, kun med det ene for øyet å få mest mulig likes.

Haukland, Norge. Prince Neptun. Historien om havfolket vokste jeg opp med og følte meg alltid litt som dem. Ikke fordi jeg hadde en hale men fordi de var annerledes. Jeg husker folk lo da de fant ut at jeg lot meg fascinere av havfruene. Noe mer homo enn det kunne man nesten ikke komme der jeg vokste opp. Lite visste de vel at jeg fikk i pose og sekk: homse og havmann. Jeg hadde brukt hele høsten og våren på å lage denne kreasjonen til et stunt, og det var noe magisk med å ta den på når den endelig var ferdig. Jeg plasserte meg på ulike spots i Lofoten og lot publikum (som tilfeldigvis passerte) få observere på avstand. Ingen ansikt fikk de se, bare en delvis livløs kropp i møte med en verden som er like brutal som vår egen: havet. Foto: @Estenboll

Hva er bra med å ha en Instagramprofil?
– At man kan møte andre mennesker basert på øyeblikk. Man kan dele felles interesser og lidenskap i form av bilder – og bilder kan være ren magi. Man får jo også rom for å vise frem hvem man er og hva man driver med – både på godt og vondt. Er mye mer tilhenger av Instagram enn de mange andre sosiale medier der ute. Selv har jeg hatt flere fine opplevelser på Instagram i form av bilder som andre har lagt ut. Bilder som har fanget meg totalt og både inspirert og motivert!

Close