Dovne solstråler sprer seg utover Østfolds duvende og slake landskap, som møter oss med landevei som snirkler seg avgårde i uendelige formasjoner. Det er et stykke mellom gårdene, og det åpne landskapet minner både om den svenske sangeren Ulf Ludell, som «trivs bäst» der, og om opplevelsen av at Norge har mye plass å by på. Målet for reisen er Lars G. Lindø og Solberg gård i Trøgstad.
Kjeee-edelig å være siviløkonom
– Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bo i Trøgstad, sier Egersunderen, som takket være interessen for hestesport har endt nettopp der, på den vakre gården Solberg.
– Jeg gikk ett år i i Aberdeen i Skottland før jeg kom hjem og tok to år på Handelshøyskolen i Bergen, jeg hadde planen klar om å bli siviløkonom. Men det var jo så kjeee-eedelig …!
Foto: Annicken Dedekam Råge
Lars tar oss i mot på tunet, iført klassisk vaffeljakke slik skikkelige hestefolk bruker, og nå går vi runden i stallanlegget. Hans bedre halvdel, Jonas Elvebakk driver privat undervisning for hesteeiere og utvikling av hester.
Her skal vi snakke om tid. Eller mer presist: det som omslutter den.
– Vi har totalt 25 hester oppstallet på Solberg, en blanding av egne konkurransehester, kunder og avlshester. Selv har vi en portefølje på 12 egne hester og et par unghester står også i utlandet, sier han. Sammen med en investor foreligger det en plan om å trene to av dem for deltakelse i OL, 2020. Jonas er opptatt med å trene ryttere i det store ridehuset, og vi hører bare stemmen hans idet vi blir servert varm kaffe i klubblokalene på gården. Her skal vi snakke om tid. Eller mer presist: det som omslutter den.
Lanserte klokkemerket Fevrier
I november 2016 lanserte nemlig Lars klokkemerket Fevrier, som han har jobbet med lenge. Det har vært viktig for ham å få rett «look og feel», og spesielt å lage armbåndsur som ikke koster skjorta. Det synes han at han har fått til så langt. Han har «knokla det til», sier han, og stjeler et uttrykk fra danskene, som beskriver hva de har oppnådd, når de har gjort en liten ting av gangen med små midler. Siviløkonomen som ikke ville være siviløkonom, har mange år bak seg i restaurant- og hotellbransje, eiendom og salg. Men fra han var ganske ung visste han at drømmen var å skape noe selv.
«Hvor mye er din tid nå da, Melk? hun kikket på sitt eget arbåndsur, Ti på fire, sa han med lommeuret i hånden, Min er kvart på tre, Det ante meg, Men solen på himmelen er den samme for alle, hun satte seg ved bordet, Det kan vi ikke være sikre på, svarte han.»
Tittelen på denne artikkelen er inspirert av Gert Nygårdshaugs bok med samme navn. Boken handler om et tidsfenomen som skjer på et sted som veldig gjerne kunne vært Trøgstad, men som er et navnløst sted i boken.
Det som skjer, er at kirken en dag forsvinner, og der den sto, befinner det seg et stort hull. Så skjer det merkelige. Tiden begynner å oppføre seg unormalt. Kro-eieren synes i alle fall livet blir uutholdelig når alle i bygda kommer til lunsj, som etter deres klokke er 12.00, men som i virkeligheten er blitt et individuelt klokkeslett. For kro-eieren betyr det at han må stille med mat til en som slenger innom til alle tider på døgnet.
Klokkemakeren
Tiden bestemmer. En hendelse kan oppleves som et tiendels sekund eller føles som år. Alle er vi slaver av tiden, vi opplever den sammen og hver for oss. Lars har tatt tiden til hjelp i prosessen fra selvtegnede skisser på papir mot de ferdige produktene, som han har ønsket skal ha et elegant utseende, og ligge i en prisklasse som alle kan ha råd til. Det mangler ikke på begeistrede tilbakemeldinger. Men han har også hatt hjelp i inspirerende bestefedre, på hver side. En millitærkaptein og en forskalingssnekker, som på hvert sitt vis geleidet Lars til ypperlig kvalitet.
En drøm blir virkelighet
Produktene produseres i Asia, og han har brukt tid på å finne frem til riktige samarbeidspartnere. Her håndslipes klokkehuset, og de settes sammen for hånd. De testes i trykktank og urverket er det japanske Miyota, for de som kan kvalitetsbegrepene. Og listen fortsetter: 316 L stål i klokkehuset, buet safirglass … Og så remmene, da. En hestemann kjenner sitt lær.
«During the last years I have poured countless hours, a lot of heart and sweat into making a longtime dream come true – creating my own line of simple, elegant and timeless pieces of affordable luxury. Carefully crafted goods for people who choose their own direction in life.»
På nettsidene sine forteller Lars om hvordan drømmen er blitt virkelighet: ved å sette seg mål og gjennomføre det han ønsket mest her i verden. I høst sa han opp den faste jobben for å dedikere seg hundre prosent til tidseventyret.
Rene linjer, klassiske og moderne
– Jeg har alltid vært fascinert av merkevarebygging, sier Lars og viser frem en klassisk «Lindo» i sølv og en i gull. Kronografen har fått navnet «Zenit». I mars kommer «Emilion». Han trekker trekker hele tiden veksler på hestesporten, hvor det har skjedd enormt de siste årene. En ridecaps er ikke en bare en ridecaps. Nå kommer den med emblem over bremmen; merkevaren er viktig. Klokkeproduktene skulle ha klassiske, rene linjer og samtidig være moderne.
I høst sa han opp den faste jobben for å dedikere seg hundre prosent til tidseventyret.
Slik som urmakeren Melkior Mussenden i Nygårdshaugs underfundige historie om et tidsfenomen hvor alle ender opp i sin egen tid, er svært pedantisk, har han stilt urene i boligen sin med en viss dissonans. Alle skal ikke slå samtidig, så er det pedantiske et trekk Lars kan kjenne seg igjen i.
– Jeg er nok i overmåte petimeter og har prøvd etter beste evne å gjøre mitt ytterste for å levere et topp produkt, sier han.
Absorberer et abstrakt begrep
Solen trekker sine siste stråler fra slettelandskapet i Trøgstad. Hestene er for lengst blitt tatt inn og satt på hver sin boks i stallen. Bortsett fra mor og føll. De står sammen. Vi andre kaster et blikk på respektive urskiver og absorberer et abstrakt begrep, hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fortid til nåtid til fremtid (wikipedias forsøk på å definere tid). Det er på tide å takke for seg.