Hun gjør det ikke enkelt for seg selv men underholdende for andre. Hun forteller entusiastisk at hun rett og slett bare må eksperimentere med materialer og ideer. På denne skoen hadde hun håpet at hun hadde klart å få maisen til å «poppe». Men det gikk ikke.
Eksperimenterer, må gi opp
Noen ganger må hun gi opp eksperimenter, som formen hun viser frem i skum. Den kom hun ikke videre med i denne runden. Men så har hun heller ikke gitt den opp helt. Prosesser er viktig for henne. Så hun vender nok tilbake til den. Det å forske på bruken av sko og utseende, er en stor del av den kraften som driver henne fremover, og som skiller henne fra alle andre skomakere du kjenner.
Vi være i Fredrikstad
Fredrikstad og Elisabeth Thorsen er nært knyttet sammen på mange kunstneriske måter. Det er her hun har sitt virke som skodesigner, og her trives hun. Og overraskende nok er det flere eiendomsutviklere som leier ut lokaler rimelig til kunstnere og kreative, noe som gjør det mulig for nettopp slike som henne å holde hodet over vannet økonomisk.
Hun synes ikke nødvendigvis at yrket som skomaker må være tilknyttet hovedstaden, enda mange ville sagt at det hadde vært en fordel å være der hvor markedet er større for spesialprodukter.
Fikk innovasjonspenger
Plnty har vært på besøk hos Elisabeth Thorsen tidligere, for å finne ut at hun er den eneste vi kjenner så langt, som innen kreative virker, har mottatt penger fra Innovasjon Norge for å utvikle sin egen skoprototype.
Skoene hun tegner og lager for hånd, er ikke hvilke som helst. De er kunstverk med alle nødvendige egenskaper en sko skal ha: de er gode å gå i. Selv om hun ikke er en skomaker som reparerer sko, synes hun likevel det er et godt tegn at folk har begynt å reparere sko i større grad enn før.
Håndlaget er vellaget
– Mange synes det er interessant at jeg lager sko. Og mye har endret seg i Fredrikstad når det gjelder hva folk kjøper, sier hun. Det er ingen tvil om at prisen på et par håndlagede sko er en ganske annen enn et par masseproduserte.
Elisabeth Thorsen forteller entusiastisk at hun rett og slett bare må eksperimentere med materialer og ideer. Skohælen hun har dekorert med maiskorn hadde hun håpet at hun hadde klart å få til å «poppe».
– Det er noe som er i ferd med å snu når det gjelder forbruk og at folk velger kvalitet fremfor kvantitet. Nå vil de ha en skikkelig skinnveske – og det ER forskjell på en limt og en sydd sko, sier hun og er kritisk til alle sko som lages med plastsåler. Er det noe som virkelig driver ut tåfislukta hos et menneske, så er det plast, ler hun.
Skomaker på flyttefot
Når Plnty kommer til Fredrikstad holder Elisabeth på å rydde lokalene hun har vært i en god stund. Nye tider venter henne på Hydrogenfabrikken, etablert i de gamle industriområdene på Øra.
Selv elsker hun hjembyen Fredrikstad, som nå overveldende nok gjør plass for mennesker som driver innen kreative yrker. Når vi snakker om hvordan det er å bo og jobbe med skodesign der, er hun positiv til utviklingen videre:
Florerer med kunst- og kulturtilbud
– Mye har endret seg i Fredrikstad. Folk koser seg med kvalitet – i byen florerer det med kunst- og kulturtilbud, og folk setter pris på god mat. Her finner du Animasjonsfestivalen, Scenekunstakademiet og Plusskolen som utdanner skomakere, sier hun – det er et sprøtt og annerledes miljø. På Hydrogenfabrikken blir det et yrende miljø for kunstnere, kunsthåndverkere og folk innenfor kreative yrker.
Da skofabrikkene la ned i Norge
Skomaker, bli ved din lest. Det kan føles litt nødvendig å arkivere gode, velbrukte og gamle uttrykk. Og det kan være grunn god nok fordi Østfold, som en gang i tiden var et stolt skofylke med storslagen produksjon, la ned de siste skofrabrikkene sent på 70-tallet. Det var så mange som 30 i fylket.
Den aller siste overlevende – Sun Chris – som var størst på barnesko i Europa – lukket nylig dørene. Det sørget pappsåler og kinaproduksjon for. Og høyere skinnpriser.
Har mistet kompetansen i Norge
– Vi har mistet mye kompetanse i Norge. Det er heller ikke mange jeg kan spørre når jeg står fast i egne prosjekter. Sun Chris var en skikkelig bra virksomhet. Men de måtte kaste inn håndklet og sette produksjonen til utlandet for bare ett år siden.
Er det noe som virkelig driver ut tåfislukta hos et menneske, så er det plast.
Et yrke som knapt pusterViktig med andre interesser
Det å ha interesser utenfor yrket man har valgt, kan være veldig viktig om du skal leve av å være kreativ. Punktet hvor det å bli én ting er forbi. Så på samme måte som mange engasjerer seg i sport på fritiden, jobber Elisabeth både som DJ under navnet DJ Poodles, spiller i band og er aktiv i kunstgruppen Art Militia, en gruppe som lager kunst i naturen. Det gir henne mye å gå på når det kommer til skodesign.
Med personer som Elisabeth og hennes engasjement er det kanskje håp for å puste liv i skomakeryrket – i alle fall kan hun bidra til å få mer oppmerksomhet rundt det, som spennende tradisjon, kunnskap og handel. Når Elisabeth ikke tegner og skaper sko jobber hun som frilans skodesigner for Klaveness Skofabrikk, som fortsatt står på barrikaden med 230 ansatte i Norge og England, har fabrikker i Portugal og Polen. Det er deres ønske at hun skal lykkes.
Viktig med andre interesser
Det å ha interesser utenfor yrket man har valgt, kan være veldig viktig om du skal leve av å være kreativ. Punktet hvor det å bli én ting er forbi. Så på samme måte som mange engasjerer seg i sport på fritiden, jobber Elisabeth både som DJ under navnet DJ Poodles, spiller i band og er aktiv i kunstgruppen Art Militia, en gruppe som lager kunst i naturen. Det gir henne mye å gå på når det kommer til skodesign.
– Man må ofre både tid og penger på noe man brenner for. Det er en gulrot i andre enden, sier hun og tenker at veien blir til når man skaper en virksomhet.
Spiller i band og lager kunst
Skal man være gründer, og i tillegg puste liv i et fag som så og si er dødd ut – nesten helt på egen hånd, må man ha trua. Man blir skuffet og det må man tåle, forklarer hun. Det er mye å sette seg inn i når man skal drive for seg selv.
Jakten på prototypen
Jakten på den virkelig gode skoprototypen har tatt tid. Å få laget en slik er krevende og kostbart. I den internasjonale skomakerbransjen er det vanlig med agenter, men Elisabeth har hele tiden ønsket seg direkte kontakt med en liten fabrikk, fordi det hun lager krever engasjement og fokus på detaljer.
Hun tror hun har funnet den nå etter lang tid, og endel gale valg av samarbeidspartner på veien. Dette er en passende liten virksomhet med bare 50 ansatte.
– Det er som en liten garasjebedrift som kan forstå hvordan jeg ønsker å jobbe. De skal ikke lage sko med popkorn på, altså, ler hun.