Noen ganger ender man opp med å gjøre det stikk motsatte av hva man hadde planlagt. I klesdesigner Mette Sørhaugs tilfelle, var det å drive med nettopp det hun gjør nå: lage nye i nye formater av gamle stoffer og kjoler fra mormors klesskap.
Tekst: Annicken Dedekam Råge Foto: Stine Moe Engelsrud / Eva Melbye
– Det handler om å ta vare på det gamle, det fine, og jobbe med stoffer som man ikke finner i dag, med flotte detaljer, et håndverk man ikke finner maken til lenger.
Mette Sørhaug dro fra Sandefjord til Danmark og utdannet seg ved Teko Center, ett av Nordens mest anerkjente utdanningsinstitusjoner innen klesdesign. Der fokuserte hun hardnakket på kommersiell klesdesign og -produksjon, selv om enkelte lærere mente hun burde gå en mer kunstnerisk vei. Men ikke tale om. Her skulle det produseres og masseproduseres. Mette skulle ikke ende opp med et stusselig syverksted, nei. Men det har hun. Riktignok ikke et stusselig et.
Mette i sakte fart
I et hektisk, konkurranseorientert samfunn – er det lov å påstå at «alle veier fører til Rom»? I Mettes tilfelle var det flere livshendelser som gjorde at hun endret kurs underveis, forlot den store kommersielle tanken, og befinner seg nå i koselige lokaler i Maridalsveien i Oslo, i nærheten av det populære Vulkan-området hvor gammelt og nytt kveiler seg sammen med gatekunst og moderne serveringssteder. I et kreativt oppstartsmiljø trives hun godt og har vært her mange år allerede.
Gammel kjærlighet og halvsydde kjoler
Når hun åpner klesskapene, formelig faller det ut gammel kjærlighet til familien, halvsydde kjoler fra mormor og historiene som følger med hvert eneste klesplagg. Og for å klare å kanalisere kreativiteten sin, har hun satset på to personligheter innen klesdesign.
På Teko Center i Danmark fokuserte hun hardnakket på kommersiell klesdesign og -produksjon, selv om enkelte lærere mente hun burde gå en mer kunstnerisk vei.
Den ene har hun gjort til et levebrød og oppkalt etter mormor, kleskolleksjonen «Eva Melby». Den andre kolleksjonen driver hun med fordi trangen til å skape er stor, «mettebloom».
Hun er blitt enig med seg selv om at det siste merket er saker hun ikke kan livnære seg av. Prisene ville aldri gå opp i arbeidet hun nedlegger i plaggene. Likevel kan hun ikke la være.
Også takknemlig for at klær er billig
– Før laget man klær direkte til kunden, det var fagfolk som sydde. Visst er også jeg takknemlig for at det finnes billige plagg. På den måten kan vi alle være mer like hverandre sosialt. Før kunne man se stor forskjell på folks sosiale status når man så på klesplaggene, sier hun.
Når hun åpner klesskapene, formelig faller det ut gammel kjærlighet til familien, halvsydde kjoler fra mormor og historiene som følger med hvert eneste klesplagg.
Men Mette er opptatt av å formidle at kvalitet i dagens raske samfunn er viktig. Hun mener vi trenger det som går sakte og kvaliteter som hverken går av moten eller slites i stykker.
Enkle moderne former møter gamle stoffer
Og hun har løst Eva Melby-plaggene på en smart måte, hvor formen er enkle og moderne, og stoffene kan komme fra alle tider. Og gjerne fra folks egne linskap, arv etter besteforeldre, blir duker og gardiner, som ellers bare blir liggende brettet i et skap eller støve ned, forvandlet til vakre bluser og kjoler. Med det får de gamle tekstilene et nytt liv og affeksjonsverdien blir større for familien. Mette sydde bluser til en mor og to søstre av vakre, gamle duker.
– Da jeg leverte dem og de tok dem på, ble de så rørt at tårene trillet, smiler hun.
Rene flater, bryter ikke linjer
Mette Sørhaug jobber bevisst med rene flater for ikke å bryte mønsterlinjer. Der andre skaper konstruksjon, overskjæringer og linjer, er opptatt av det tekniske, passformen og silhouettene, innsnittene og det tredimensjonale, er Mette opptatt av selve stoffet.
– Jeg er opptatt av å skape klær hvor det er plass til materialene, at mønstrene og detaljene kan komme frem. Jeg kan ikke kutte tvers over en så vakker blomst, sier hun og viser frem et gammelt stoff med vakre broderier.
Historien om konfeksjon har gått i sirkel
Historien om Eva Melby, som Mettes kleskolleksjon er oppkalt etter, snirkler seg rundt om i Oslos tekstilhistorie på 20-30-tallet og ender i Larvik på slutten av 60-tallet. I Norge la vi ned alt som het tekstilbransje fra 1970-80, noen bedrifter besto men flyttet produksjonen til utviklingsland eller Øst-Europa. Gjennom Mettes funn av mormors syskrin og en rull med gamle navnelapper, er tekstilhistorien igjen aktuell i hovedstaden.
– Mormor var privat syerske og sydde hjemme i familiens leilighet i Frognerveien da hun var ung. Siden giftet hun seg med sønnen av direktøren som drev Melba konfeksjon på Grønland. Jeg har vært nede og sett, og bygningen står fortsatt der. Og mormor Eva Melby ble brukt som modell for plaggene de sydde på fabrikken, forteller Mette.
Mormors historie er utgangspunktet
Og det er historien som er utgangspunktet for kolleksjonene hun lager i dag. Hun vil fortsatt at det hun lager skal se kommersielt ut – selv om hun forsvinner inn i håndverkets timelange produksjon, maske for maske når hun produserer mettebloom.
Designer Mette Sørhaug har løst Eva Melby-plaggene på en smart måte. Formen er enkle og moderne, og stoffene kan komme fra alle tider.
Men det er bare når hun har litt tid til overs. Det er produkter som er blitt solgt på den kjente designbutikken Norway Designs, og et sjal hun har strikket er blitt gitt til den kjente skuespilleren Kate Blanchett.
– Det jeg gjør kan måle seg med mye annet, sier designeren.
Broderi er eksklusive saker
Hun tar frem en gammel duk som hun broderer. Det vil si, hun broderer den ferdig. Den ble påbegynt forlengst og så lagt i et skap.
– Jeg ser jo hvor lang tid det tar, sier hun og skuler mot excelarket som skal inneholde reelle tall i budsjettet og hvor mye som skal stå igjen på bunnlinja. Hun vet hva hun må ha i avanse for å kunne leve av dette. Men så tar hun andre beslutninger, det vil si at hun jobber i den farten hun selv vil.
Byster og dukker tar plass i rommet, vesker og ipadcovere hun designer.
Vi er alle enige i at tid er undervurdert ressurs som ikke kan måles på et regneark. Så vet hun også godt at det er slik brodering som de gamle damene i de store motehusene sitter og jobber ekslusivt med. Så det fins steder der slikt arbeid har en riktig verdi.
Det nye møter det gamle
Vi sitter rundt det som er et kombinert pause-, lunsj- og arbeidsbord. Hun har pusset opp lokalet akkurat nok til å gjøre det til sitt, og akkurat lite nok til at det oppfattes som et fancy «designverksted». Her er det stabler med stoff og skap, noen få stoler og et lite skrivebord. Byster og dukker tar plass i rommet, vesker og ipadcovere hun designer. Plagget hun har funnet frem til, og har på, er fra Eva Melby-kolleksjonen, og er en passform hun serieproduserer.
– Den har en sweatshirt passform, forklarer Mette. Men det som er annerledes fra det masseproduserte, er at den er sydd i damaskstoff fra en gammel duk. Det er her designkreftene slår seg sammen og blir til noe ekstraordinært, kjent, kjært og veldig eksotisk, i punktet hvor det nye møter det gamle.